Livet på sjømannskirkene under krigen

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var Sjømannskirkens virksomhet i stor grad lokalisert i de havområdene som kom til å bli de farligste for sjøfolkene – nemlig Nordsjøen, Den engelske kanal og deler av Atlanterhavet. Det var ikke sjelden at norske skip ble senket så og si rett utenfor kirkedøren, og krigens realiteter satte sitt preg på driften ved disse sjømannskirkene.

I første omgang fikk krigsutbruddet konsekvenser for sjømannskirkene som lå nær ved eller direkte i krigssonen. I Antwerpen, Rotterdam og Hamburg ble virksomheten ved krigsutbruddet lammet på grunn av handelsflåtens endrede mønster. De skandinaviske skipene uteble, og med dem Sjømannskirkens målgruppe – skandinaviske sjøfolk.

Men det var ikke alltid skipsfarten det stod på. Vel så ofte var det strenge krigsrestriksjoner som ble iverksatt i havneområdene i de krigførende landene som gjorde arbeidet ved sjømannskirkene og leseværelsene vanskelig. Sjøfolkene ble nektet landlov, skipsbesøk ble forbudt og der Sjømannskirkens lokaler lå for tett på havnen fikk de ordre om å stenge dørene.

I første omgang rammet krigsrestriksjonene Sjømannskirkens virksomhet på østkysten av Skottland – i Leith, Grangemouth, Methil og Burntisland – som allerede rett etter krigsutbruddet måtte innstille store deler av virksomheten. Den britiske marinen hadde nemlig en av sine hovedbaser i området, og innførte spesielt strenge restriksjoner i de nærliggende havnene. Også Sjømannskirkens arbeid lenger sør på østkysten – i North Shields, Tyne Dock og Blyth – ble i løpet av krigsårene gradvis mer og mer hemmet av restriksjonene krigen førte med seg.

Sjømannskirkene på Storbritannias vestkyst derimot, fikk fortsette virksomheten så og si uhindret gjennom krigen, og personalet opplevde en kolossal pågang på grunn av den sterke økningen i skipsfarten. Lokalene i Cardiff, Newport, Barry Docks, Swansea og Glasgow var til tider helt sprengt.

Også i de franske havnene ble det en voldsom oppsving av norske skipsanløp. Hele Frankrikes kullforsyning måtte dekkes fra Storbritannia eller USA, og brorparten av dette gikk på nøytrale skip, for det meste norske. Det var med andre ord ingen mangel på sjøfolk i kirkehavnene Rouen og Le Havre og ved leseværelset i Bordeaux.

Men, til tross for krigsrestriksjonene som i mange havner gjorde det stadig vanskeligere å komme i kontakt med sjøfolkene som var mønstret på skipene, var ikke Sjømannskirkens medarbeidere arbeidsløse. Det fantes til en hver tid mange krigsforliste skandinaviske sjømenn i byene, som enten lå skadde på sykehusene, eller gikk å ventet på skipsleilighet hjem eller ny hyre. Arbeidet blant «de torpederte og minerte» ble særlig viktig ved sjømannskirken i London, der farten stoppet opp etter at ubåtkrigen entret sin verste fase i 1917. Besøkene  om bord på skipene ble avløst av besøk på hoteller, sjømannshjem og losjihus, der skipbrudne sjøfolk oppholdt seg.

Del