Mellom teologien og psykiatrien

Den viktigste oppgaven ved mange av sjømannskirkene i krigsårene var dermed å imøtekomme og følge opp kriserammede sjøfolk. En ting var å støtte sørgende som hadde tapt kollegaer og kamerater på sjøen. I tillegg tok sjømannsprestene seg av folk som for noen dager, eller bare noen timer, slappet av etter en kamp de visste når som helst kunne koste dem livet.

Selv om dette var en tid da Sjømannskirken ikke snakket om krisepsykiatri og beredskap, kan organisasjonens kompetanse på å ta i mot og hjelpe kriserammede nordmenn i utlandet ved større katastrofer trekkes tilbake til møtet med de mange krigsforliste under første verdenskrig.

Skadene som sjøfolkene ble påført i krigsårene kom ikke alltid til uttrykk fysisk. De som hadde arbeidet sitt i handelsflåten under første verdenskrig gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger – de opplevde en konstant fare for å lide en voldsom død og en forsvarsløshet overfor drivende miner og fiendtlig ubåtangrep.

Om de ikke selv kom til skade, hadde mange opplevd og vært vitne til hendelser som førte til død eller alvorlig skade. Mange opplevde mange døgn om bord i små redningsbåter på det åpne hav uten å vite om de kom til å bli reddet. De ekstreme og livstruende hendelsene som ble en del av sjøfolkenes hverdag under første verdenskrig, kunne være en stor belastning og føre til intens frykt og en følelse av hjelpeløshet. Følelser som ble forsterket ved at de manglet forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.

Sjømannsprestene kalte det for den voldsomme «nervespenningen til sjøs» og beskrev hvordan de sjelesørgeriske oppgavene og de personlige samtalene ble en viktigere del av arbeidet under krigsårene. Første verdenskrig var før krisepsykiatriens tidsalder, og kunnskapen om menneskesinnet var ikke kommet så langt. I løpet av første verdenskrig begynte en så smått å forstå at soldater i kampsituasjoner kunne pådra seg psykiske kampskader. En sa at de led av granatsjokk, et slags nervesammenbrudd.

Selv om det på denne tiden ikke var stor forståelse for at sjømennene som opplevde å bli torpedert eller å gå på en mine var utsatt for de samme belastningene som soldatene som kjempet ved fronten, fikk også sjømenn diagnosen granatsjokk. «Han har vært med på en torpedering, hvorunder han fikk “shell shock” og mistet hukommelsen i 14 dager» skriver sjømannspresten om en ung matros som var innom sjømannskirken i Buenos Aires under krigen. Han var på jakt etter arbeid på land.

Del