Nasjonens helter

Til tross for at Norge ikke var med i første verdenskrig, fikk nasjonen likevel sine helter. Takknemligheten til og beundringen for sjømannsstanden som med livet som innsats seilte inn forsyninger til befolkningen og profitt til rederne, vokste i det norske samfunnet i takt med de daglige meldingene om torpederinger og minesprengninger. Sjøfolkenes innsats ble sett på som heltedåd, og å dra til sjøs ble beskrevet som et utslag av fedrelandsfølelse og plikttrohet.

I realiteten var det nok trusselen om arbeidsledighet som drev sjøfolkene til sjøs igjen, selv etter å ha vært gjennom de utroligste pinsler og strabaser. Det var vanskelig å få seg arbeid i land, og i løpet av krigen ble det som følge av forlisene færre og færre hyrer til sjøs. Når derfor sjansen til hyre bød seg, gjaldt det å slå til og dra til sjøs igjen, selv om klærne knapt var tørre etter det forrige forliset. De mange krigstilleggene, som var en kompensasjon for den økte risikoen, gjorde også at sjøfolkene tjente relativt godt under krigen sammenlignet med andre yrkesgrupper.

Heltestatusen sjømennene fikk under første verdenskrig kom også til uttrykk i Sjømannskirkens økonomi. Selv i de harde tidene preget av dyrtid og inflasjon, fortsatte pengestrømmen fra hjemmearbeidet med kvinneforeningene i spissen å strømme inn nesten som før.

Del