Brytningstid

Mellomkrigstiden var en brytningstid både økonomisk og politisk. Særlig var tiårene etter første verdenskrig preget av store endringer og kriser i verdensøkonomien. Verdenshandelen skrumpet inn og førte til perioder med lav etterspørsel etter skipstransport. Også den norske skipsfartsnæringen ble påvirket av nedgangstidene. Store deler av den norske handelsflåten lå i opplag, og – som blant mange andre yrkesgrupper – var det høy arbeidsledighet blant sjøfolkene.

Likevel kom den norske skipsfartsnæringen godt ut av perioden. Gjennom storsatsing på modernisering og spesialisering av den norske handelsflåten fikk rederne fotfeste i nye deler av fraktmarkedet. Markeder som trass i krisene var i vekst. Det gjaldt i hovedsak linjefart, og det var særlig tankskiptonnasjen som vokste med eventyrlig fart. Rederne satset på spesialskip, og Norge fikk i løpet av mellomkrigstiden verdens nest største motorflåte og verdens mest moderne tankflåte. Norske sjømenn var fortsatt verdens fraktemenn, men ikke lenger i de billigste og mest risikable tradene med de dårligste skipene.

Som et direkte resultat av markedsforskyvningene og endringene i den norske handelsflåtens struktur la også Sjømannskirken om virksomheten sin. Mest gikk det ut over de gamle seilskips- og kullhavnene. Nordsjøområdet gikk fra å være sentrale farvann for norsk skipsfart, til å bli et hjemlig hjørne i verden. Selv om organisasjonen også satset i nye havner i Europa og på østkysten av Amerika i perioden, var det etableringen i Stillehavet – i første omgang i Kina – som pekte seg ut som organisasjonens nye ekspansjonsområde.

Del