Fra kulturell imperialisme til brobygger

Den globale dimensjonen Sjømannskirkens arbeid fikk i mellomkrigstiden kom blant annet til uttrykk gjennom stadig flere eksotiske innslag i organisasjonens blad, Bud & Hilsen. Rundt om i de tusen kvinneforeninger ble det lest høyt om hedninger i fjerne himmelstrøk og sjømennenes møte med dem – enten på utflukt til Zulukraaler med sjømannspresten i Durban eller til indianerreservat med kirkestaben i Montreal.

Selv om sjømannskirkene som regel lå i internasjonale miljø i havnebyer preget av europeiske impulser, hadde mange av sjømannsprestene et ønske om å formidle kunnskap om den lokale kulturen til de norske sjøfolkene. Dessuten var utfluktene der en fikk studere det primitive folkelivet i fremmede kulturer svært populære blant sjøfolkene, og ble brukt som trekkplaster for å få dem til kirken.

Mellomkrigstidens internasjonale og interkontinentale økonomiske og politiske relasjoner var fremdeles preget av vestlig hegemoni og vestlige stormakters politiske, økonomiske og kulturelle imperialisme. Selv om sjømannskirkenes arbeidere jobbet blant statsborgerne av og representerte en liten, ikke-imperialistisk stat, var organisasjonens virksomhet nært knyttet til vestens merkantilistiske, politiske og religiøse kampanje i resten av verden.

Rapportene fra sjømannskirkenes utflukter i mellomkrigstiden er, sett med ettertidens øyne, gjennomsyret av de vestliges verdenssyn der en satte et skarpt skille mellom siviliserte og usiviliserte folk og samfunn. Vestens rasetekning og hang til å gradere samfunn og kulturer som mer eller mindre verdt, preget kulturmøtene i mellomkrigstiden.

Møtet mellom de norske sjøfolkene og de lokale kulturene på sjømannskirkenes utflukter i mellomkrigstiden var dermed langt fra senere tiders idealer om kulturell utveksling som gjensidig interaksjon og påvirkning når ulike samfunn og folkeslag møtes. De innfødtes kultur ble ofte formidlet som kuriosa, og intensjonen var ofte å gi sjøfolkene bevis på kristendommens overlegenhet og siviliserende egenskaper. Men etter hvert som globaliseringen bidro til å bringe mennesker fra ulike kulturer tettere på hverandre, og nye holdninger og verdier ble gjeldende i den globale interaksjonen mellom ulike samfunn og religioner, endret også Sjømannskirken strategi overfor vertskapslandet og -folket.

Innbakt i mandatet som Norsk kirke i utlandet fra 1989 lå et økumenisk ansvar om å utvikle og ivareta samarbeid med lokale menigheter, kristne organisasjoner og kirkesamfunn på de stedene i verden der det var sjømannskirker. Men forholdet til selve lokalsamfunnene, uavhengig av religiøs tilknytning, fikk en ny dimensjon da Sjømannskirken vedtok et nytt verdidokument i 2007. Da fikk organisasjonen for første gang et uttalt mål om å være brobygger mellom nordmenn som oppholder seg i utlandet i kortere eller lengre perioder og omgivelsene rundt, uavhengig av religiøs tilknytning. Målet bunnet i et ønske om å legge til rette for kontakt mellom de norske miljøene og lokalsamfunnet, og hjelpe nordmenn i utlendighet til å bygge opp en ny identitet med elementer både fra sin opprinnelige kultur og den nye. Et alternativ mellom assimilasjon og isolasjon.

Del