Ingen veldedighetsorganisasjon

Selv om det var de kristne norske sjøfolkene som var Sjømannskirkens primærmålgruppe i mellomkrigstiden, satte hjemmepublikummet i stor grad likhetstegn mellom Sjømannsmisjonen (som organisasjonen het da) og andre kristne organisasjoner som drev veldedighetsarbeid og hedningmisjon i det som ble sett på som primitive samfunn. Virksomhetens globale dimensjon bidro til at Sjømannskirken ofte ble satt i samme bås som de store misjonsselskapene som drev utstrakt virksomhet i Afrika og Øst-Asia på den tiden. Det var også en tendens i mellomkrigstiden at sensasjonelle skriverier om de sosiale problemene og kriminaliteten i de store europeiske havnebyene fikk mye spalteplass i den norske offentligheten. Teorier om sjømannen som en egen rase med en særegen psyke ble presentert, og overdrevne fremstillinger av sjømenn på rangel og en egen sjømannsmoral med en pike i hver havn fascinerte befolkningen. Det hele var ofte misforståtte forsøk på å appellere til hjemlandets samvittighet, og endte med å redusere sjømannsstanden til uforsvarlige barn som hadde krav på medlidenhet.

Oppfatningen av Sjømannskirken som en veldedighetsorganisasjon ble forsterket av de harde realitetene som rådde ute ved de forskjellige sjømannskirkene i mellomkrigstiden. Kirkestabene ble nødt til å forholde seg til store sosiale problemer og ekstrem fattigdom, og drev ren nødhjelp blant arbeidsledige sjøfolk som levde fra hånd til munn i verdens havnebyer. Sammenliknet med andre yrkesgrupper var sjøfolkene seint ute med å organisere seg og sjøfolk i nød hadde ingen rettigheter. Fram til andre verdenskrig var det frivillige organisasjoner som ivaretok sjømennenes velferd, og størst blant dem som arbeidet blant norske sjøfolk var Sjømannskirken.

Sjømannskirkens tiltak blant nødlidende sjøfolk fikk særlig stor betydning i New York der mange skandinaviske sjøfolk gikk arbeidsløse på gaten i 1920-årene. Antall besøkende til sjømannskirkens gudstjenester nådde nye rekorder, og ukefestene måtte holdes i det store kirkerommet i stedet for leseværelset for å få plass til alle deltakerne. Leseværelset ble også brukt som sovesal til tider for å gi flest mulig tak over hodet. I samarbeid med de nordiske regjeringene og de fastboende skandinaver satte sjømannskirken i gang målrettede tiltak etter at det hele forverret seg med den store finanskrisen i 1929. Kirkestaben fikk blant annet støtte til å opprette skomakerverksted i kirkekjelleren, vedhuggeri i bakgården, de satte i gang engelskundervisning og dannet et sangkor av arbeidsledige sjøfolk – alt for å gi dem noe å gjøre.

Under hyperinflasjonen i Hamburg var tonen mer amper overfor de arbeidsløse sjøfolkene. I samarbeid med generalkonsulatet,  Sjømannshjemmet og Sjømannsforbundet var sjømannskirken med på «en grundig opprenskning blant de arbeidssky elementer» som gikk i havnen. «Bomseplagen» ble sett som et stort problem for kirkens arbeid:

Løsgjengere og tvilsomme elementer hadde en før hatt å kjempe med i Hamburg. Men så ille som i inflasjonsårene hadde det aldri vært. Det gikk så vidt at på de ukekveldene der ble stelt til fest, besatte bomsen hele leseværelset og spiste det som var å spise. Det var ikke plass til skikkelige folk. Og ikke søkte de dertil heller.

VILHELM VILHELMSEN, JUBILEUMSBERETNING 1939

Samtidig som sjømannskirkenes tilbud var mer populære enn noen gang tidligere og Sjømannskirken opplevde et stort engasjement for sjøfolkene i befolkningen hjemme i Norge, var det en økende oppfatningen i sjømannsstanden om at medlidenhet og veldedighet ville en ha seg frabedt. Det vokste fram en bitterhet blant de arbeidsløse sjøfolkene, mange hadde risikert liv og helse under første verdenskrig og gjort en viktig innsats for landet og næringen. Men de fine ordene fra festtalene om sjøfolkenes innsats under krigen hadde liten verdi i mellomkrigstidens harde virkelighet. Også minebøssene, som ble satt opp rundt om i de norske byene for å samle inn penger til de etterlatte etter sjøfolk som hadde mistet livet under første verdenskrig, ble sett på med skepsis fra en del sjøfolk. Sjøfolkene organiserte seg, de ville ha rettigheter, ikke gaver. Det kommer tydelig fram i følgende sitat:

Vi fagorganiserte, klassebevisste sjøfolk fraber oss nogen som helst omsorg eller nådegaver fra sjømannsmisjonen og andre livsfjerne og livssure individer. Vi hater deres velferdsarbeide, det setter en klamp om våre føtter og hindrer vår organisasjons kamp for økonomisk og åndelig frigjørelse. [...] Det vi vil ha, akter vi å kjempe for i en forbitret og uforsonlig klassekamp…

FAGBLAD FOR NORSK MATROS- OG FYRBØTERUNION, 1928

Basert på erfaringene fra mellomkrigstiden og som en reaksjon på slike holdninger i sjøfolkenes egne organisasjoner, fikk Sjømannskirken et økende behov for å distansere seg fra veldedighetsstempelet virksomheten hadde fått. Dette kom konkret til uttrykk i informasjonsbrosjyren Hva skylder vi våre sjømenn? fra 1947 der organisasjonen presiserte at Sjømannskirken «er hverken en barmhjertighetsanstalt, veldedighet, redningsarbeid eller barnepike».

Mellomkrigstiden stod i ekspansjonens tegn for Sjømannskirken – med de kulturelle og ideologiske impulser og utfordringer dette medførte, men den store styrkeprøven lå fremdeles forut.

Del