Bestyrerinder og husmødrer på leseværelsene

Mens konene til Sjømannskirkens mannlige ansatte fortsatte å yte sin frivillige innsats verden over, ansatte organisasjonen i 1870-årene trolig sin aller første kvinnelige assistent, frøken Kirsten Hansen Aagaard, ved sjømannskirkens leseværelse i London. Dette ser imidlertid ut til å ha vært et engangstilfelle, for flere kvinner ble ikke ansatt ved leseværelsene før i 1910- og 1920- årene. Deres viktigste oppgave var å stå for serveringen ved leseværelsene, alene eller sammen med prestefruene, assistentfruene eller vaktmesterfruene.

I 1926 ble det så for første gang ansatt en «bestyrerinde», forløperen til stillingen som i etterkrigstiden gikk under navnet «husmor», med det overordnede ansvaret for driften av et leseværelset. At Sjømannskirken i slutten av 1920-årene bestemte seg for å overlate ansvaret for leseværelset til kvinnene, hang trolig sammen med utviklingen av en ny og bevisst strategi i organisasjonen – der Sjømannskirken ikke lenger bare skulle betraktes som kirkens forlengede arm i utlandet, men også som hjemmets forlengede arm på leseværelset [link til tidslinjepunktet 1887]. Strategien ble utviklet i møtet med de norske sjømennene som på denne tiden ble stadig yngre i gjennomsnittsalder. Leseværelset skulle i større grad enn før være et hjemmekoselig sted der sjømennene skulle bli møtt med den moderlige omsorgen de manglet ute på havet og i fremmed havn.

De kvinnelige assistentene, bestyrerindene og senere husmødrene som var ansatt og fikk betalt, var fram til 1970-årene som regel ugifte frøkner som før eller senere var ment å skulle gå inn i de gifte kvinners rekker. At kvinnenes roller og oppgaver ute ved sjømannskirkene i stor grad fulgte det generelle samfunnsidealet om kvinnen og hjemmet kom tydelig til uttrykk. De gifte kvinnene fulgte med mennene sine i deres arbeid, de var hjemmeværende i presteboligen med husarbeid og barn. Samtidig ytte de frivillig arbeid for Sjømannskirkens og den kristne sak.

Del