«Kvinnene ved sjømannskirkene skaper hjemlig hygge»

I tillegg til de mange kvinneforeningene som spilte en viktig rolle i Sjømannskirkens hjemmearbeid, fikk kvinner helt fra starten av en viktig rolle også ute ved sjømannskirkene som ble etablert i verdens havnebyer. Først som prestefruer, assistentfruer og vaktmesterfruer som i forlengelse av sine ektemenns stillinger engasjerte seg frivillig for Sjømannskirkens sak. Senere kom så «bestyrerindene» og «husmødrene» i betalte stillinger på leseværelsene. Det tok imidlertid lengre tid før kvinner fikk innpass i styre og administrasjon, og den første kvinnelige sjømannspresten ansatt først i 1986.

Deres arbeid ved sjømannskirkene er uvurderlig. Det er en kjent sak at en kvinnehånd makter å få fram det hjemlige også på leseværelset. Og hva betyr ikke alle hjemmene som står åpne for våre sjøfolk, eller barna som vandrer fra kne til kne i sjømannsflokken. Vi er takknemlig for flokken av kvinner som også ute ved kirkene bærer gjerningen videre.  

Sitatet over er hentet fra en reportasje i Bud & Hilsen nr. 5/1956, og gir et innblikk i hvordan Sjømannskirken på denne tiden betraktet kvinnenes rolle i egen organisasjon. I samme reportasje får også seks sjømannsprestefruer og husmødre ute ved sjømannskirkene anledning til å fortelle om hvordan de opplever arbeidet sitt. Og svarene er relativt like: Arbeidet for Gud og for sjøfolkene er både givende og viktig. Et syn som trolig ikke hadde endret seg mye siden de første prestefruene dro ut med sine ektemenn til Sjømannskirkens første stasjoner.

Del