Londonopprøret

I 1990-årene ble situasjonen til de medfølgende ektefellene satt i søkelyset innad i Sjømannskirken, gjennom det som i ettertid har blitt kalt «Londonopprøret». På den tiden var fremdeles de fleste ektefellene som fulgte med ut til sjømannskirkene kvinner. Men tidene hadde forandret seg. Norske kvinner var ikke lenger hjemmearbeidende, og ektefellene som fulgte med ut til sjømannskirkene hadde som regel både utdanning og fulltidsjobb hjemme i Norge.

At den medfølgende ektefellen måtte si opp jobben i Norge for å følge med ut på sjømannskirken, skapte ofte store vanskeligheter for en familieøkonomi som til vanlig var avhengig av to inntekter. Det var heller ingen garantier for at den medfølgende ektefellen skulle klare å få seg nytt arbeid i utlandet. I enkelte land var det til og med forbudt for utlendinger å ta seg jobb. Den økonomiske situasjonen til ekteparene som vurderte å reise ut i arbeid for Sjømannskirken ble dermed ofte avgjørende for om de faktisk hadde mulighet til å reise ut eller ikke.

Samtidig hadde ting også endret seg ute ved sjømannskirkene. Driften var på mange måter blitt profesjonalisert i forhold til tidligere, med rutiner, regelmessige stabsmøter og definerte verdidokumenter som basis for hvordan gjestene skulle imøtekommes. De medfølgende ektefellene ble som tidligere betraktet som en verdifull ressurs gjennom sin frivillige innsats, men ble ikke lenger betraktet som fullverdige medlemmer av kirkestaben – ettersom de strengt tatt ikke var ansatt. Ofte fikk de ikke opplæring i rutinene ved kirken når de først ankom og fikk heller ikke delta på stabsmøtene. Resultatet var at mange ektefeller rett og slett kunne føle seg utenfor det kollegiale fellesskapet ved sjømannskirkene, og ikke fant seg til rette i sin nye tilværelse. 

«Londonopprøret» fant sted ved sjømannskirken i London i 1994, og ble startet av Nora Blaasvær og to andre kvinner som hadde fulgt med ektemennene sine ut til sjømannskirken. Kvinnene hadde vært studenter eller yrkesaktive hjemme i Norge, og avsluttet jobb og studier ved utreise. De tre medfølgende konene involverte seg raskt i sjømannskirkens arbeid både på frivillig basis og noen ganger gjennom betalte vakter når det var behov for vikarer i den faste turnusen. Men til tross for at de deltok aktivt i arbeidet på kirken, opplevde de å ikke bli inkludert som fullverdige stabsmedlemmer, og en tiltagende frustrasjon vokste frem blant dem. Alle tre gjorde forsøke på å finne jobb utenfor sjømannskirken, samtidig som de også ønsket å være en del av fellesskapet og bidra i kirken.

Da Sjømannskirkens hovedstyre samme året kom på besøk ved Londonkirken, tok kvinnene sammen med sine ektemenn opp saken – ettersom de var klar over at dette også gjaldt andre ektepar ved andre sjømannskirker. Som følge av denne samtalen gjorde hovedstyret i desember 1994 vedtak om å opprette et eget utvalg som så nærmere på hvordan Sjømannskirken bedre kunne legge til rette for at de medfølgende ektefellene i større grad skulle inkluderes i arbeidet og stabsfellesskapet ved sjømannskirkene. Resultatet ble en ordning der ektefeller av heltidsansatte ved sjømannskirkene ble tilbudt et lønnet deltidsengasjement – slik at også de skulle ha noe å dra ut til.

Del