Prestefruen - en gratisressurs

Ektefellen, i et historisk perspektiv i skikkelsen av «prestefruen», «assistentfruen» eller «vaktmesterfruen», var helt fra Sjømannskirkens begynnelse en viktig ressurs i organisasjonens arbeid. Når mannen hadde takket ja til ny jobb i Sjømannskirkens tjeneste i en av verdens fremmede havnebyer, fulgte kone og barn naturligvis med. Det var forventet at disse kvinnene deltok med liv og sjel i Sjømannskirkens arbeid, og det var sjelden snakk om godtgjørelse for jobben som ble utført.

I de aller første beretningene og årsmeldingene fra sjømannsprestene som reiste ut til Leith, North Shields og Antwerpen i 1865, hører vi så nær som ingenting om konene deres. Men de var der, og de involverte seg i ektemennenes arbeid for sjøfolkene. Akkurat som Nanna Holmboe Storjohann, konen til Sjømannskirkens grunnlegger Johan Cordt Harmens Storjohann. Da hun i 1868 flyttet til London sammen med ektemannen for åpne sjømannskirke i den store havnebyen, gikk hun umiddelbart og med hele sitt hjerte inn for å yte omsorg for sjøfolkene. Presteboligen ble et samlingssted for både misjonærer, sjømannsprester og sjøfolk, og Nanna gjorde sitt ytterste for at de skulle føle seg hjemme. Sammen med barna deltok hun på sjømannsfestene i kirken og på leseværelset.   

Og omtrent hundre år etter at Nanna Holmboe Storjohann utførte sine gode gjerninger for sjømenn i London, forteller prestefrue Inger Johanne Wremer til Bud & Hilsen nr. 15/1972 om det hektiske livet som prestekone i Sjømannskirkens tjeneste i Melbourne:

Fordelen ved å være her i Australia er at båtene ligger så lenge i havn at en ofte får god tid til å bli kjent med folk om bord. Det er derfor ofte naturlig å be dem hjem privat til en hyggestund. Mange sjøfolk gir uttrykk for takknemlighet over dette, men jeg synes ærlig talt at det gir en selv mest. Selv om det kanskje blir sene kvelder, så får en gjennom slike stunder venner for livet.

Som prestekone får en også – ved en stasjon som Melbourne – rikelig anledning til kontakt med kolonien på stedet, og i denne siden av arbeidet trekkes konen automatisk inn. Syforeninger er det jo naturlig at hun tar seg av, og gjennom basarer og lunsjer og diverse tilstelninger ved kirken, møter hun de fastboende. Når mannen har det travelt, faller også sykebesøk i kolonien ofte på konen. […] Det er så mange flere oppgaver jeg kunne ha nevnt, men det viktigste er vel likevel å kunne være en støtte for sin mann og stå last og brast med han. – Det kreves god helse for å være prestekone i Sjømannsmisjonen.   

Del