Konkurranse om sjøfolkenes velferd

Under andre verdenskrig var det for første gang blitt etablert statlige velferdsordninger for norske sjøfolk, et arbeid som ble videreført i etterkrigstiden. Også sjøfolkene skulle være del av det nye og moderne Velferds-Norge, og i 1947 ble derfor Statens Velferdskontor for Handelsflåten etablert under Handelsdepartementet.

Velferden, som ordningen gjerne ble kalt, ble etablert som et spleiselag mellom det offentlige, rederiene og sjøfolkene selv. Mandatet var å iverksette kulturelle og sosiale velferdstiltak for norske sjøfolk. I et internasjonalt perspektiv var en slik offentlig velferdsordning helt unik, og uten andre referansepunkter måtte myndighetene eksperimentere seg fram til hvordan det hele skulle organiseres. Det ble etablert en rekke velferdsstasjoner i sentrale havner rundt omkring i verden. Her ble det opprettet sjømannshoteller og sjømannshus. Og spesielt idrettskonkurransene som ble arrangerte i regi av de ulike velferdsstasjonene kom til å bety mye for mange. Et annet satsingsområde ble velferd og fritid om bord på skipene, med utsending av hobbykasser, bokkasser, filmer, og aviser.

De nye tilbudene fra Velferden overlappet delvis med oppgavene Sjømannskirken hadde utført i nesten et hundreår. Det store spørsmålet ble derfor nå hva framtidsutsiktene var for frivillige organisasjoner som sjømannshjemmene og Sjømannskirken som tidligere hadde vært enerådende på feltet. Noen mente at disse organisasjonenes dager nå var talte.

Fra offentlig hold ble det ytret at Sjømannskirken kunne gå tilbake til sitt opprinnelige formål – nemlig forkynnelse av evangeliet. Det ble også uttalt at velferdsarbeid blant sjøfolk burde tas hånd om av eksperter på sosialt arbeid, og ikke prester. Holdningene fra det offentlige resulterte i begynnelsen i et skarpt ordskifte mellom Sjømannskirken og Velferden, i tillegg til en viss konkurranse dem imellom i de ulike havnebyene. Saken ble debattert i norsk media, der endel sjøfolk blandet seg inn og skrev leserinnlegg til forsvar for Sjømannskirken. På grunn av deres lojalitet til Sjømannskirken hendte det til og med at kapteiner nektet Velferden å komme om bord i skipene deres.

Til tross for en dårlig start kom det utover 1950-årene i gang et samarbeid mellom Velferden og Sjømannskirken, med enighet om at en både kunne og burde supplere hverandre. I 1965 fikk Sjømannskirkens generalsekretær plass i Velferdens styre, og i slutten av tiåret kom en også i gang med møter for planlegging og iverksetting av fellestiltak, som for eksempel utsending av aviser. I havnebyer hvor Velferden ikke hadde stasjoner, var sjømannskirkene behjelpelige med blant annet organisering av idrettsarrangementer og bytte av film og bokkasser.

Da Velferden i 1970-årene ble bygget ned, som følge av krisetider og endringer i norsk skipsfart, tok Sjømannskirken igjen over en større del av ansvaret.

Del