Leseværelset er ikke hva det engang var

I 1970-årene ble optimismen fra den norske skipsfartens og Sjømannskirkens gullalder erstattet med mer nøkterne framtidsutsikter. En akselererende rasjonalisering i norsk skipsfart i andre halvdel av 1960-årene kulminerte i den internasjonale skipsfartskrisen i 1973. Sjømannskirkens eksistensgrunnlag – nemlig den norske sjømannen – ble vanskeligere og vanskeligere å få tak i. Dessuten ble det færre og færre av dem. Var Sjømannskirken blitt akterutseilt?

Mens sjøfolkene tidligere hadde funnet veien til sjømannskirkens leseværelser i hopetall, ble virkeligheten en annen mot slutten av 1960-årene. Organisasjonens eksistens og utvikling hang tett sammen med norsk skipsfart, og ble derfor også påvirket av endringer i næringen.

På grunn av hard konkurranse på det internasjonale skipsfartsmarkedet, ble det nødvendig å implementere ulike rasjonaliseringstiltak på norske skip. Sjøfolkenes arbeidsoppgaver ble effektivisert, skipene ble nedbemannet og liggetiden i havn ble kortet inn. Og for Sjømannskirken betød kortere liggetid i havn at færre sjøfolk prioriterte eller hadde tid til å ta turen innom leseværelsene.

Samtidig skapte også overgangen fra tradisjonelle stykkgodsskip i linjefart til stadig flere og større spesialskip, som tankskip og containerskip, nye utfordringer for sjømannskirkene. Mens de tradisjonelle linjeskipene hadde vært innom en rekke ulike havner og sjømannskirker på rutene sine, var situasjonen annerledes med spesialskipene som på grunn av størrelsen sin forutsatte anløp i nye og avsidesliggende havneanlegg. Utviklingen førte med andre ord til en nedgang i skipsanløp på en rekke havner med norske sjømannskirker.

Del