Etableringen av en fast prestetjeneste

I 1981 sa Sjømannskirken seg villig til å sette i gang et prøveprosjekt for å kartlegge behovet for en permanent prestetjeneste i Nordsjøen, forutsatt at oljeselskapene stod for finansieringen. Bransjeforeningen Oljeindustriens landsforening (senere med navnet Norsk olje og gass) bevilget penger til ett årsverk, og i 1982 kunne derfor tidligere sjømannsprest i Antwerpen, Montreal og New York, Knut Møhlbach, ta på seg overlevelsesdrakten og fly ut til sin nye arbeidsplass på det store Ekofiskfeltet. Sjømannspresten bodde sammen med oljearbeiderne på plattformene over lengre perioder, noe som gav ham sjansen til å bli godt kjent med «nordsjømenigheten».

Etter en vellykket prøveperiode på to år ble det i 1984 vedtatt å etablerte fast prestetjeneste i Nordsjøen. I takt med at stadig flere oljeselskaper og arbeidere ble kjent med tjenesten og nye oljeplattformer ble etablert, økte også arbeidsoppgavene betraktelig. I slutten av 1980-årene var derfor fire sjømannsprester blitt nordsjøprester, som til sammen betjente 11 000 nordsjøarbeidere på feltene Ekofisk, Statfjord, Odin, Valhal, Ula, Frigg, Heimdal, Statpipe, Gullfaks og Oseberg.

Del