Sjømannsprest blant oljecowboyer

Skipsfartskrisen i 1970-årene gjorde at Sjømannskirken var på jakt etter nye brukergrupper. Og det tok ikke lang tid før en ny og betydelig gruppe norske utearbeidere tiltrakk seg oppmerksomheten til organisasjonen. Det norske oljeeventyret var i full gang, og offshorearbeiderne på plattformene levde på mange måter et liv som lignet sjøfolkenes. De levde under spesielle vilkår – langt hjemmefra, isolert fra omverdenen og hadde en hard arbeidshverdag preget av et maskulint arbeidsmiljø. Sjømannskirkens nordsjøpresttjeneste ble utviklet som et lavterskeltilbud, hvor nordsjøarbeiderne fikk noen å gå til for fortrolige samtaler og støtte ved problemer og kriser. For sjømannsprestene var det dessuten som «å komme hjem», ettersom mange av nordsjøarbeiderne i 1970-årene var gamle kjente. De var sjøfolk som hadde forlatt handelsflåten til fordel for oljeindustrien.

Nordsjøprestetjenesten fikk sin spede start i 1978, da representanter fra Sjømannskirken for første gang holdt gudstjeneste for de ansatte på Statfjordfeltet julen 1978. Det var det amerikanske oljeselskapet Mobil som hadde kontaktet Sjømannskirken med forespørselen om julebesøk. Utesekretær Oddvar Michalsen leverte følgende stemningsrapport om hendelsen til Sjømannskirkens blad, Bud & Hilsen:

Og julaften dro så generalsekretær Leif Aagaard og jeg med helikopter den vel en time lange turen ut til Statfjord A. Vi var meget spente. Det var vårt første møte med oljeverdenen, og i Nordsjøen måtte arbeidet gå sin vante gang også i julehelgen. Men vi fikk en meget god mottakelse både fra ledelsen i Mobil, som hadde lagt forholdene meget godt til rette, og fikk kontakt med mange av de 800 arbeiderne som tilbrakte julen der ute. Særlig hyggelig var det å treffe igjen sjøfolk som vi kjente fra tiden ute.

UTESEKRETÆR ODDVAR MICHALSEN, BUD & HILSEN, NR. 1/1979

Del