Et nytt ansvarsområde i støpeskjeen

Allerede så tidlig som i 1970 hadde Kirkedepartementet gitt bevilgninger til opprettelsen av en studentpreststilling i Europa, etter anmodning fra kristne studentorganisasjoner og Association of Norwegian Students Abroad (ANSA). Utenlandsstudentene utgjorde en ung og sårbar gruppe. Å skulle utforske den store verden kom med sine utfordringer, og det ble tydelig at studentene hadde behov for et sosialt velferdstilbud og oppfølging hjemmefra mens de var ute. Formelt sett var stillingen underlagt Den norske kirke og biskopen i Oslo. Men i 1980 ble så Sjømannskirken bedt om å overta tjenesten. For organisasjonen representerte overtakelsen av studentprestetjenesten det første konkrete oppdraget som Norsk kirke i utlandet, selv om dette samarbeidet med Den norske kirke ennå ikke var formalisert.

Med kontor ved den norske ambassaden i Bonn som base, tok sjømannskirkens første studentprest, Halvor Nordhaug, fatt på arbeidet som studentprest i Europa i 1981. Området var stort og studentmiljøene mangfoldige. Hvordan skulle han legge opp reisene for å nå ut til flest mulig, og ønsket studentene i det hele tatt kontakt med en prest? Tross en del skepsis, viste det seg at mange studenter var positive til studentpresten. På sine reiser på kryss og tvers over kontinentet oppdaget Nordhaug fort at det sorgløse studentlivet var en myte, og at de unge studentene langt hjemmefra satte pris på noen å snakke med.

Nordhaug, som hadde stillingen som studentprest fram til 1986, måtte selv skape møtene med studentene og på ny definere studentprestetjenestens innhold. Møtestedene var ute ved universitetene, og som regel arrangementer i regi av studentorganisasjonen ANSA. Ettersom rammene for hvert enkelt besøk endret seg, fikk tjenesten en enkel form. For å nå ut til de brede lag av studenter, la studentpresten opp til uformelt samvær eller diskusjonskvelder rundt religiøse, etiske og eksistensielle spørsmål og problemstillinger. For de spesielt interesserte holdt han også bibelgrupper.

Del