Utenlandsstudentene - de nye førstereisguttene

Sjømannskirkens medarbeidere verden over har alltid tatt ekstra godt vare på de unge landsmenn som dro ut på eventyr. Spesielt ble de nylig konfirmerte førstereisguttene møtt med både omsorg og gode råd fra husmor og sjømannsprest på leseværelset. De fryktet hva som kunne skje med disse uerfarne og sårbare ungguttene som ønsket seg en smak av det virkelige livet i de store havnebyene. I 1950- og 1960-årene dro rundt 6–7000 førstereisgutter ut årlig, men rasjonalisering og krise i norsk skipsfart førte i 1970-årene til at langt færre mønstret på. På samme tid var det imidlertid en annen gruppe unge mennesker som gjorde seg gjeldende med sin utferdstrang.

Sjømannskirken overtok studentpresttjenesten fra Den norske kirke i 1980, og året etter dro organisasjonens første studentprest ut med Europa som arbeidsfelt. Senere kom det også studentprester både i USA, Canada, Mexico, Australia og New Zealand, og i innhold har tjenesten utviklet seg fra et sosialt velferdstilbud til et mer omfattende beredskapstiltak.

I andre halvdel av 1970-årene begynte antallet norske studenter som dro til utlandet å stige. Utdanningskapasiteten i Norge var lavere enn behovet innenfor enkelte yrker, og resultatet ble at mange unge nordmenn søkte utenlands for å få seg utdannelsen de ønsket. I tillegg ble internasjonal erfaring verdsatt i stadig økende grad innenfor det norske arbeidslivet. Mens det i 1970 hadde vært 3265 norske studenter i utlandet, hadde antallet mer enn doblet seg til 8397 studenter i 1990. For Sjømannskirken ble utenlandsstudentene en ny gruppe unge nordmenn i utlandet med behov for en utstrakt hånd.

Del