Frivillig organisasjon med offentlig oppdrag

Spørsmålet var i første omgang hvordan samarbeidet skulle organiseres. Et hovedkriterium var at nyordningen ikke måtte gripe inn i Sjømannskirkens selvstendighet, og at Sjømannskirkens hovedstyre måtte ha det administrative ansvaret for arbeidet. Løsningen ble i første omgang å opprette et rådgivende organ uten styrende funksjon, bestående av representanter fra Den norske kirke, Norsk råd for misjon og evangelisering og Sjømannskirken.

Det rådgivende organ for Norsk kirke i utlandet (RO) møttes til det første, konstituerende møtet på Sjømannskirkens hovedkontor 26. januar 1978. De første årene gav samarbeidet seg utslag i at Sjømannskirken opprettet en egen nordsjøpresttjeneste [lenke til tidslinjepunkt 1978], en studentpresttjeneste [lenke til tidslinjepunkt 1980] og etablerte den første «sydenkirken» [lenke til tidslinjepunkt 1979] i Spania. Men en så løselig ordning som det rådgivende organet representerte viste seg imidlertid å være lite tilfredsstillende for utviklingen av samarbeidet. Det var behov for fastere rammer rundt de organisatoriske og praktiske sidene ved den kirkelige betjeningen av nordmenn i utlandet, og det ble tatt til orde for en tettere tilknytning mellom Den norske kirke og Sjømannskirken.

Kritiske røster innad var bekymret for om Sjømannskirkens selvstendighet som frivillig organisasjon ville være sikret gjennom et tettere samarbeid. Noen mente også at det offisielle mandatet som Norsk kirke i utlandet ville bety en nedprioritering av Sjømannskirkens arbeid for sjøfolk. Argumenter som talte for en tettere tilknytning til Den norske kirke var at Sjømannskirken fikk større mulighet til å sette søkelyset på og jobbe for nordmenn i utlandet, og at organisasjonen kunne fungere som en brobygger mellom nordmenn i utlandet og Den norske kirke – som mange ellers mistet kontakten med.

I 1989 vedtok så Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, offisielt å anmode Sjømannskirken om å fortsette å forvalte og videreføre arbeidet blant nordmenn i utlandet på vegne av Den norske kirke. Den endelige løsningen på det nye ekteskapet ble at i kirken fikk rett til å oppnevne tre representanter til Sjømannskirkens ledelsesorgan – representantskapet. Til gjengjeld fikk Sjømannskirkens generalsekretær talerett i Kirkemøtet i saker som angikk Sjømannskirken.

Avtalen var en historisk begivenhet, ettersom det ikke tidligere hadde skjedd at Den norske kirke hadde knyttet seg til en frivillig organisasjon på denne måten. For å markere Sjømannskirkens nye mandat skiftet organisasjonen i 1990 navn fra Den norske sjømannsmisjon til Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet.

Selv om Sjømannskirken i praksis alltid hadde vært åpen for nordmenn i utlandet, bød det formelle mandatet som norsk kirke i utlandet på nye utfordringer og problemstillinger. Et grunnleggende spørsmål var hvordan Sjømannskirken skulle klare å beholde sin egenart og identitet, og samtidig oppfylle kravene som lå i det nye offentlige ansvaret. Som Norsk kirke i utlandet skulle Sjømannskirken i tillegg til å stå for forkynnende og kirkelige handlinger, skulle sjømannskirkene være sosiale og kulturelle, nasjonale møteplasser. Sjømannskirkene skulle også tilby familievern, rådgivning, sjelesorg, krisehjelp og annen praktisk assistanse. For mange sjømannsprester ble det viktig å forsikre seg om at det kirkelige elementet ikke skulle forsvinne blant service-tilbud og praktisk bistand.

Del