VANSKELIGE TIDER  For at de arbeidsløse norske sjøfolkene skulle ha bedre forutsetninger for å klare seg i Bordeaux mens de gikk å ventet på ny hyre kraunder den store depresjonen i begynnelsen av 1930-årene, ble det arrangert undervisning i fransk på leseværelset. Bildet er tatt i 1932. Sjømannskirken

Lang erfaring

Reinås-utvalget, oppnevnt for å evaluere norske myndigheters håndtering av tsunamikatastrofen, gav Sjømannskirken annerkjennelse for arbeidet organisasjonen hadde utført. Organisasjonens generelle beredskapsplan for norske borgere i utlandet ble også dratt fram som et eksempel til etterfølgelse for statlige instanser. Stort nettverk, unik erfaring og kompetanse innen sorgarbeid var nøkkelord som i denne sammenheng ble dratt fram for å forklare hvorfor Sjømannskirken – en frivillig, kristen organisasjon – var i stand til å spille en så viktig rolle i krisehåndteringen av en så omfattende katastrofe.

Sjømannskirkens erfaring på området kan i et historisk perspektiv trekkes helt tilbake til etableringen, ettersom organisasjonen siden starten har hatt et diakonalt tyngdepunkt. Mange av de første norske sjømannsprestene som reiste ut i verden, også på eget initiativ gikk langt utover sin arbeidsinstruks for å hjelpe de som trengte det. Sjømansprestene fungerte som både forkynnere, sjelesørgere og praktiske organisatorer av sosialt hjelpearbeid – ofte i samarbeid med andre frivillige organisasjoner og norske utenriksstasjoner.

Slik ble grunnlaget lagt for en praksis der de ansatte tok på seg et mangfold av arbeidsoppgaver i Sjømannskirken. Og både gjennom hverdagsarbeidet ved de ulike kirkene, men også under ekstreme situasjoner som første og andre verdenskrig, fikk organisasjonen høstet erfaring i beredskap og krisehåndtering. I et kortere perspektiv gikk Sjømannskirkens pårørendeomsorg, sorgarbeid og krisehåndtering fra begynnelsen av 1980-årene gjennom en betydelig profesjonalisering, og ble organisert inn i et aktivt kirkelig beredskapsarbeid.

Del