BeretningI nødstider

Assistent Oswald Bergstad ved Sjømannskirkens leseværelse i Bordeaux, forteller om innsatsen for nødlidende norske sjøfolk i havn under den store depresjonen i begynnelsen av 1930-årene:

Der tales om nød og arbeidsløshet blant våre sjøfolk rundt omkring i havnebyene ute, og at det er så, er visst og sant. Mest iøinefallende er stillingen i de større byer, som New York, Antwerpen, Rotterdam, Hamburg o.s.v. Men det kan være forholdsvis like ille i de mindre havner. Her går også alltid mange ledige i land på grunn av mange opplegg. […]

La mig nevne et eksempel på hvordan det kan gå en gutt som ellers er kjekk og vil ha stadig arbeide. Han var i det forløpne år ute med tre båter som alle la op. Derfor måtte han gå i land her ute, som så mange før ham. Han var sannelig å beklage, da pengene han hadde ved avmønstringen var opbrukt til mat og losji, som her er dyrt, og ingen ny jobb var å få, stod han der på bar bakke, uten at han selv kunde det miste for det. […]

Ved hjelp av de midler som så velvillig er gitt av kjærlige hjerter hjemme i vårt fedreland – fra Lindesnes til Nordkapp – og hvorav også denne stasjon har fått en del, har vi kunnet servere en kraftig middag to og tre ganger i uken. Det har helst vært kjøttsuppe med grønnsaker og brød til. Guttene har fått så meget de har kunnet spise, og det vil ikke si så ganske lite når man er sulten. Jeg har snakket med flere, som ikke fikk stort mere å spise enn det de fikk hos oss.

Efter disse «middager» har vi i almindelighet hatt møte eller fest. Det nytter lite og intet å tale om Guds kjærlighet på møter og andakter, når folk sitter der med en tom mave. Jeg tror vi alle er enige i det.

BUD & HILSEN NR. 11/1932

Del