SJELESORG  24. juni 1975 styrtet et fly på vei fra New Orleans til New York under landingen på John F. Kennedy International Airport. 19 av passasjerene om bord var norske sjøfolk som hadde mønstret av skipene «Fern Wave» og «Nopal Tellus», og var på vei hjem til Norge på ferie. Av i alt 113 omkomne, mistet 16 norske sjøfolk livet. Umiddelbart etter at ulykken var blitt kjent ved det norske generalkonsulatet, ble sjømannsprest i New York, Leiv S. Gundersen, sendt ut sammen med en representant fra Handelsflåtens velferdstjeneste til sykehuset for å lete etter norske overlevende blant de sårede. Sjømannspresten tok i dagene som fulgte seg spesielt av de overlevende, og besvarte de utallige henvendelsene til sjømannskirken fra de mange pårørende hjemme i Norge. Da åtte av bårene skulle sendes hjem fra Kennedy-flyplassen 3. juli holdt sjømannspresten minnegudstjeneste for de omkomne. (Bud & Hilsen nr. 10–11/1975; «Takk for at vi lever», VG 25.6.1975; «De omkomne til Fornebu», VG 4.7.1975) Sjømannskirken

Profesjonalisering

Det var erfaringene prestene gjorde seg på oljeplattformene i Nordsjøen som ble begynnelsen på en økt satsing og profesjonalisering av Sjømannskirkens arbeid på beredskapsfeltet. Og, som det hadde vært i organisasjonens tidlige år på 1800-tallet, var det også denne gangen de enkelte sjømannsprestene som først og fremst tok initiativ og ledet vei. Begynnelsen på Sjømannskirkens beredskapsordning var med andre ord ingen bevisst og overordnet satsing fra ledelsen i organisasjonen.

Som følge av Alexander Kielland-ulykken i 1980 der 123 mennesker mistet livet, ble krisehåndtering og psykososial oppfølging satt på dagsorden i oljeindustrien – og etter hvert også det offentlige Norge og andre norske industrier. På plattformene fikk nordsjøprestene en naturlige plass i dette arbeidet, og også sjansen til å påvirke utformingen av innholdet. Spesielt Terje Bjerkholt, som ble ansatt som nordsjøprest i 1984, begynte å jobbe for at Sjømannskirken i sin helhet skulle satse mer på beredskap og krisehåndtering. Hovedstyret i Sjømannskirken viste imidlertid ikke særlig interesse for temaet, og det ble derfor noe nordsjøprestene syslet med og utviklet på egen hånd. De tok blant annet selv initiativ til å samle kunnskap fra ulike hendelser, etablere et faglig nettverk og til videreutdanning. I 1990 startet også Bjerkholt, sammen med kollegaen Kjell Jensen, kurset «Pårørende – Informasjon – Omsorg» (PIO), som gav innføring i hvordan en bedriftsledelse burde møte pårørende og etterlatte i en ulykkessituasjon.

Det var ikke før i 1990-årene at Sjømannskirken som helhet fikk økt forståelse og interesse for å arbeide med beredskap og krisehåndtering på denne måten. Dette hadde sammenheng med organisasjonens nye mandat som Norsk kirke i utlandet, som førte med seg utvidede forpliktelser overfor nordmenn i utlandet. Utviklingen av en omfattende beredskapsordning ble derfor mer aktuelt enn tidligere og ble satt på dagsorden. I midten av 1990-årene ble det for første gang etablert beredskapskontrakter direkte mellom Sjømannskirken og oljeselskaper i Nordsjøen eller norske rederier. Avtalene innebar at Sjømannskirkens verdensomspennende nettverk og ressurser innen kriseberedskap ble stilt til disposisjon ved behov.

Internt i organisasjonen ble det igangsatt øvelser og kompetansehevende tiltak for å formidle kunnskap om beredskap og krisehåndtering ute ved de ulike sjømannskirkene. Sentralt i dette arbeidet stod spørsmålet «Kan sorgen og fortvilelsen tas hånd om på en bedre måte ved at alle er forberedt og vet hvem som skal gjøre hva?» Og våren 1999 ble det så for første gang laget og vedtatt en overordnet strategi for beredskap i Sjømannskirken, som inneholdt en klart definert ansvarsfordeling både sentralt og ved de ulike sjømannskirkene ute i verden. Et viktig hendelse var også samarbeidsavtalen som kom i stand mellom Sjømannskirken og Europeiske reiseforsikringer i 2001 om beredskap og krisehåndtering. Avtalen innebar at de to aktørene skulle samarbeide bredt gjennom å koordinere ressursene sine ved større katastrofer og ulykker i utlandet og gjennom å trekke på hverandres verdensomspennende nettverk.

I 2002 var utviklingen på denne fronten kommet så langt at Sjømannskirken opprettet en halv stilling som beredskapsleder. Organisasjonens målsetting når det gjelder beredskap var i 2013 følgende: «Sjømannskirken ønsker å være til stede som en samarbeidspartner ved ulykker og katastrofer på norsk kontinentalsokkel og utenfor landets grenser. Sjømannskirken skal i omsorgs- og normaliseringsarbeidet kunne bistå med kirkelige diakonale tjenester.»  

Del