Den nye frivilligheten

Nedgangen i Sjømannskirkens hjemmearbeid fra 1970-årene av kan ikke utelukkende forklares med at sjøfolkenes status i det norske samfunnet endret seg. Den samme utviklingen rammet også de fleste andre ideelle organisasjoner i Norge. For misjonsorganisasjonenes del, som også støttet seg på misjonskvinneforeningsbevegelsen, ble den sviktende oppslutningen i første omgang forklart med at kvinnene i økende grad tok seg arbeid utenfor hjemmet og med den generelle sekulariseringen av samfunnet.

Samtidig var nordmenns frivillighet i endring. De nye generasjonene frivillige deltok i større grad i enkeltstående aksjoner og engasjementer – de ble aksjonister mer enn faste medlemmer i varige foreninger og fellesskap. Dette stod i skarp kontrast til det tradisjonelle foreningslivet preget av sterke lojalitetsbånd, der medlemskap gjerne gikk i arv og de frivillige følte et eierskap til og et ansvar for organisasjonen. De nye frivillige gjorde gjerne en innsats i organisasjoner de ikke var medlem av, og var i større grad ute etter å abonnere på konkrete tjenester uten et ønske om innflytelse eller langsiktig forpliktelse. Fordeler, ikke formål, var i større grad blitt førende for den frivilliges engasjement. Dette var dårlig nytt for Sjømannskirken som fra gammelt av var en ideell organisasjonen der medlemmene arbeidet ut fra et idealistisk siktemål uten å få noe igjen for egen del.

Del