Et demokratisk problem

I første omgang vakte tilbakegangen i kvinneforeningen finansielle bekymringer i Sjømannskirken, og i 1980-årene ble hjemmearbeidet dermed gjenstand for intern vurdering. En hel serie med ulike modeller ble drøftet, men Sjømannskirken holdt fremdeles fast på at virksomhetens framtid var avhengig av foreningene med de stadig aldrende medlemmene. Overskrifter som «Gjenta ikke lenger den gamle påstand om at foreningenes tid er forbi» og «Sats på eldre damer!» ble gjengangere i Sjømannskirkens eget blad, Bud & Hilsen. Kvinneforeningene ble fremstilt som Sjømannskirkens fotfolk – det økonomiske og reelle fundament som muliggjorde utearbeidet. Et hjemmearbeid uten foreningsstrukturen ble sett som en umulighet. Men til tross for iherdige forsøk på å demme opp for foreningsavgangen og revitalisere og rekruttere til foreningene, fortsatte utviklingen i negativ retning.

Selv om Sjømannskirken la nye strategier for å løse de finansielle utfordringene organisasjonen støtte på – blant annet ved å utvide virksomheten til nye områder og inntektskilder som oljefeltene i Nordsjøen, sydenturistene og utenlandsstudentene– tok det lang tid før organisasjonen tok konsekvensen av den nye virkeligheten i hjemmearbeidet. Det var først etter at det oppstod en uholdbar demokratisk situasjon at det ble vist vilje til å tenke nytt for å sikre at Sjømannskirken forble en frivillig organisasjon.

Sjømannskirken hadde vært tidlig ute med å utnytte kvinneforeningene som økonomisk ressurs, men det var først med en omfattende revisjon av grunnreglene i 1931 at foreningene fikk stemmerett i organisasjonen. Fra da av gjenspeilte både Sjømannskirkens styringsstruktur og organisasjonsdemokratiet helt klart at det var «de der hjemme» som jobbet for «dem der ute», og at det var de førstnevnte som satt med eierskapet og makten.

Sjømannskirkens demokratiske struktur forble så og si uendret i perioden 1951–2003. Representasjonen i Sjømannskirkens to øverste organ, generalforsamlingen og representantskapet, var preget av at den store majoriteten stemmer tilhørte hjemmearbeidet. I alt utmanøvrerte organene med stemmerett i Norge brukerne av sjømannskirkene. Lenge hadde hver eneste lokalforening og hvert menighetsråd i Norge som ytte årlig bidrag til arbeidet rett til å sende en representant til generalforsamlingen – noe som på papiret kunne utgjøre tusenvis av representanter. Sjømannskirkens mandat var å være kirke for nordmenn i utlandet, og det ble etterhvert unaturlig at menighetene ute ikke skulle være likeverdige partnere med foreningene og menighetene hjemme i Norge når det gjaldt styre og stell av organisasjonen. Etter hvert som det tradisjonelle hjemmearbeidet skrumpet inn og ikke lenger spilte en viktig økonomisk rolle for organisasjonen, ble skjevheten enda tydeligere, i og med at de satt med all innflytelsen.

Del