Et hjertesukk fra generalsekretæren

Tradisjonelt har det vært begeistring omkring Sjømannsmisjonens arbeid. Vaiende faner og klingende spill. Stemningsfulle prologer og gripende beretninger. Merkverdige skjebner og dramatisk menneskefiske under eksotiske himmelstrøk – jo, Sjømannsmisjonen brakte variasjon inn i møterekken på bedehuset og i skolestuen. Vi var noe eget. Mange satte pris på det de hørte. Mange ble glade for og glade i Sjømannsmisjonen. Når dertil vår kristendomsform virket lys og glad, ble det meget glede.

Fortsatt er det grunn til glede. [...] Samtidig konstaterer vi: Vårt arbeid bæres ikke frem på begeistringens bølge. I dag er ikke Sjømannsmisjonen det arbeid som har den sterkeste følelsesmessige appell til mengdens engasjement. Åndelig og materielt nødlidende rundt om i verden appellerer sterkere til manges offervilje og støtte enn Sjømannsmisjonens arbeid for nordmenn i utlandet. Vi fastslår dette som en naturlig sak. Vi vet godt at flertallet i våre seilende og fastboende menigheter er veletablerte mennesker med vanlig vestlig levestandard. De trenger ingen katastrofehjelp, og de fleste av dem er dertil døpt. Derfor er det ikke aktuelt for oss å appellere på samme vis som våre venner i en rekke andre organisasjoner. Derfor støtter vi med glede deres appell, og vi håper at den når frem. Vi må alle hjelpe der nøden er himmelropende, og Sjømannsmisjonen kan ikke regne med å være den sak som godtfolk eller kristenfolk vrenger sine lommer for.

Likevel: Om vår appell overfor massene er redusert, må noen se til at arbeidet opprettholdes. Ikke ut fra følelser og stemninger og rørende historier, men ut fra et bevisst kristent ansvar for våre landsmenn som dro ut fra sitt land og sin kirke, og som for en tid oppholder seg i det fremmede. Fremdeles har deres kirke noe å gi dem.Generalsekretær Halfdan Tschudi Bondevik, 1988 Sjømannskirkens årbok, 1985–1988
Del