Foreningslivet som ble historie

Det fantes en tid da sjømennenes pårørende hadde et livslangt kall til omsorg for sine kjære menn, sønner eller fedre på havet. En omsorg som ofte førte til et engasjement i en av Sjømannskirkens kvinneforeninger. Lenge smakte det ramsalt hav av hver eneste forening – de gikk under navn som «Sjøsprøyt», «Fyrlykten», «Landkjenning», «Måken», «Havbrus» og «Kompasset» – og Sjømannskirken bygde etter hvert hele sin organisasjon og virksomhet på misjonskvinneforeningsbevegelsen stabile og lønnsomme frivillighet.

Engasjementet for sjøfolkene ble stadig større i den norske befolkningen. Blant annet bidro heltestatusen sjømennene fikk etter både første verdenskrig og andre verdenskrig til å fremme Sjømannskirkens sak. Da den norske skipsfarten gikk inn i en ny gullalder i etterkrigstiden nådde det frivillige engasjementet for Sjømannskirken et høydepunkt. Tidlig i 1960-årene fantes det over 3000 sjømannsmisjonsforeninger landet rundt, og inntektene fra disse utgjorde på det meste nær åtti prosent av Sjømannskirkens driftsbudsjett.

Likevel, allerede på denne tiden begynte gjennomsnittsalderen i mange av foreningene å bli temmelig høy. Og da de eldste foreningsmedlemmene sa takk for seg gikk ikke rekrutteringen av nye medlemmer like lett som før. Sjøfolkene hadde fått bedre kår og Sjømannskirken var ikke lenger alene om å drive velferdsarbeid for yrkesgruppen. Etter hver som patosen fra krigens dager la seg ble ikke Sjømannskirkens arbeid båret frem på «begeistringens bølge» som tidligere. Da sjøfolkene i stor grad forsvant fra det norske yrkeslivet i 1970- og 1980-årene mistet Sjømannskirkens hjemmearbeid mye av sitt opprinnelige eksistensgrunnlag, og antallet foreninger gikk nedover.

Da Sjømannskirken feiret 125 år i 1989 var fremdeles kvinneforeningene organisasjonens største inntektskilde – til tross for at over en tredjedel av dem hadde dratt inn årene. Men i løpet av 1990-årene mistet foreningene sin økonomiske funksjon i organisasjonen. Sjømannskirken målte ikke lenger deres verdi i penger. Ved inngangen til jubileumsåret 2014 var inntektene fra foreningsarbeidet på knappe 1,2 prosent av driftsbudsjettet og det var bare 300 foreninger igjen på landsbasis. Sjømannskirkens nye hovedinntektskilder var knyttet til organisasjonens nye oppgaver, over statsbudsjettet for mandatet som Norsk kirke i utlandet, og fra næringslivet gjennom de mange beredskapsavtalene.

Del