Der ingen skulle tro at noen ville spise grøt!
Det er veldig rart at det på så mange steder rundt i verden sitter en gjeng nordmenn og spiser grøt hver lørdag – men det holder vi på med. Ikke fordi det nødvendigvis er så godt med grøt i 40 varmegrader, men fordi det er godt å komme sammen et sted man kan føle seg hjemme. Med en kjent lukt og andre som forstår litt mer av den man er.
Tekst: Line Kvalvaag, Sjømannsprest.
Det var egentlig en vanlig lørdag på Sjømannskirken. Det satt folk rundt om og småpratet, noen løp ut og inn fra bassenget for å kjøpe Solo og Kvikklunsj eller hente seg en vaffel. Og grøtlukten fylte lokalet med sin deilige milde lukt, som om vi ikke hadde palmer og appelsintrær utenfor vinduene, men snødekte vidder og skispor.
Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen da en ung student kom inn døren. Hun så litt forvirret ut og jeg ønsket henne velkommen. «Så godt å høre deg snakke, det er over seks måneder siden sist jeg møtte en som snakker norsk!», sa hun.
Det var altså første gang hun var på Sjømannskirken, så jeg viste henne rundt og jeg så hun fikk tårer i øynene da hun så melkesjokoladen, brunosten og Soloen i butikken.
Hun smilte og nikket hei til alle som satt der og spiste vafler, og da jeg tok henne bort til grøtgryta sa jeg; «Håper det er litt grøt igjen til deg hvis du vil ha», mens jeg løftet av lokket. Det var da det skjedde. Det var som om det ble alt for mye for henne på en gang, og hun bare sank sammen der foran grøtgryta, mens tårene rant nedover kinnene.
Hun skadet seg heldigvis ikke og vi klarte fint å få henne på beina igjen, plasserte henne godt i sofaen, med grøt og saft, vaffel med brunost og syltetøy, jommen ble det ikke melkesjokolade og Solo også.
En skikkelig dose Norge, og en lang prat om hjemlengsel, drømmer og virkelighet.
Det ble en annerledes lørdag på Sjømannskirken. Den ble ekstra fin, både for meg, de andre som var der og for den unge studenten. Hun var litt flau, men det sto vi i alle sammen. For vi kunne alle kjenne oss igjen i henne – og det var jo derfor vi alle var der.
I flere år reiste jeg rundt i Norge og hadde kurs for studenter som skulle flytte til utlandet. Og jeg spurte dem; Hvem av dere har aldri følt dere ensomme? Derfor har jeg altså spurt flere tusen studenter dette spørsmålet. Og tro meg når jeg sier deg – ALDRI var det noen som sa at de aldri har følt seg ensomme. Ensomhet er noe vi alle føler på – og det er ikke så farlig i seg selv, men det kan bli det. Det handler bare om hva du gjør med den og hva du har av muligheter.
Dette er en av grunnene til at Sjømannskirkene er til stede i verden for deg. Slik at du skal ha en mulighet til å vite at du hører til i et fellesskap. Og du trenger ikke ha noen unnskyldning for å komme. Vi er jo der fordi du er der, så det er jo bare helt naturlig at du kommer.
Gleder meg til å se deg!
Line Kvalvaag
Sjømannsprest