– Jeg hadde aldri kommet meg hjem uten hjelpen jeg fikk

To spente venninner satte seg på flyet med nesen vendt mot Rio de Janeiros årlige karneval. De var forberedt på det meste, men – ting går ikke alltid som man har planlagt.

Tekst: Karoline R. Salhus

– Allerede før vi reiste sendte vi melding til Sjømannskirken i Rio og spurte om råd for hva vi måtte passe på. Det er jo en litt farlig uke for to jenter alene på verdens største karnevalsfest. Vi var godt forberedt, sier Marianne Rekdal Heggstad (25).

Hun hadde gode erfaringer med Sjømannskirken fra før, som tidligere utenlandsstudent i Polen og Australia. Der hadde hun møtt sjømannsprestene for studenter og deltatt på sosiale arrangementer.

Terskelen var derfor ikke høy for å ta kontakt med Sjømannskirken i Rio, da hun og venninnen skulle planlegge en ferieopplevelse for livet - med sambaparader og gatefester i februar tidligere i år.

Dagen før hjemreise var uhellet ute

På plass blant farger, glitter, fjær og alle inntrykk fra en helt annen kultur, storkoste de to seg sammen med over to millioner mennesker i Rio de Janeiros gater.

Men dagen før hjemreise var uhellet ute, Marianne ble alvorlig matforgiftet.

– Jeg ble veldig syk. Dagen vi skulle dra hjem kjente jeg at jeg ikke kom til å klare å reise. Nå blir det mye styr, tenkte jeg, og så for meg å måtte ha legehjelp på et språk ingen av oss kunne. Hvordan skulle vi klare det? Jeg var sliten og oppgitt, forteller Marianne.

Hun ringte hjem og fortalte hvor dårlig hun var.

 – Vi ringer Sjømannskirken, der er det sikkert hjelp å få, mente pappa, både han og mamma kjente også godt til Sjømannskirken fra før. Bestefar var sjømann og snakket alltid varmt om Sjømannskirken, forteller Marianne.

Faren kastet seg over telefon til Sjømannskirken i Rio, der han traff på sjømannsprest Arild Nyvoll. Det tok ikke lange tiden før hjelpen var på plass.

– Slike henvendelser er jo mye av kjernen i det vi er til for, så da er det bare å hive seg rundt, og komme raskt i kontakt med henne for se hvordan vi kunne være til hjelp, sier sjømannsprest i Brasil, Arild Nyvoll.

Lokalkunnskap i nøden

– Før jeg visste ordet av det sto Arild i lobbyen for å hente meg og venninnen min. Han tok meg med til et sykehus i nærheten som han kjente til. Han hjalp meg med innsjekk og alt praktisk. Det hadde jeg aldri klart så dårlig som jeg var. Arild snakker også portugisisk og var med meg inn til legekonsultasjon, forteller Marianne.

Med Arilds språkkompetanse og lokalkunnskap kunne han oversette det legene sa, orientere seg og forklare på en måte som gjorde at Marianne beholdt roen og hadde oversikt over situasjonen.

– Arild var trygg og god og ha med. Samtidig som han tok vare på mine behov oppdaterte han venninnen min utenfor, og to småstressede foreldre hjemme, sier Marianne.

Da hun kunne skrives ut ble Arild med til nærmeste apotek og tok henne deretter med til sjømannskirken som ligger i bydelen Gávea, en liten time fra sentrum.

– Her fikk jeg tatt meg en dusj, hvilt og spist litt. Kreftene kom litt etter litt tilbake, forteller hun.

Marianne og venninnen klarte det de tidligere på dagen hadde ansett som helt umulig – de kom seg på planlagt fly.

– Det hadde aldri skjedd uten Arild! Han hjelp meg og var med meg hele dagen. Jeg hadde aldri kommet meg hjem uten hjelpen jeg fikk, sier en takknemlig Marianne.

Trygt fremme kunne hun sende melding til Arild om at alt hadde gått fint.

– Viktig at unge opplever verden

– Jeg er så glad for Sjømannskirken, og det er så viktig at dere finnes der ute. At dere er der for alle og gjør så mye forskjellig; studentarbeid, seremonier, og ikke minst når noen trenger hjelp. At dere stiller opp på kort tid og kan hjelpe med lokalkunnskap er fantastisk. Jeg har bare gode ord å si om dere, konkluderer Marianne.

Hun har ikke tatt skrekken etter den ubehagelige opplevelsen, snarere tvert i mot.

– Jeg synes det har en stor verdi at unge opplever verden, selv om det kan være litt skummelt. Da er det viktig at de vet at det finnes trygghet der ute. Sjømannskirken er ikke bare kirke og gudstjenester, det er så mye mer.  Hvis min historie om hvordan jeg fikk hjelp kan gjøre at andre unge som er på tur blir klar over at de kan ta kontakt med Sjømannskirken, så har jeg bidratt til noe viktig. De unge skal vite at Sjømannskirken virkelige er for alle, avslutter Marianne.