1864

«Den stakkels Seemann»

Vi er i Bergen. Året er 1864, den siste kvelden i august. I en hage i Øvregaten sitter ti menn benket rundt et bord. Blant dem er prester og kjøpmenn, en skoleinspektør og en kaptein – alle invitert av den ivrige og unge presten Johan Storjohann for å diskutere sjømannens åndelige velferd. Der, under trærne i sogneprest Walnums hage, stiftet de organisasjonen som 150 år senere er kjent som Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Selv om denne sammenkomsten regnes som startskuddet for organisasjonens virksomhet, begynte historien ett år tidligere, i Leith – en av Skottlands travleste havnebyer.

Det er mange grunner til hvorfor Sjømannskirken ble stiftet denne onsdagskvelden 31. august 1864. Den norske skipsfarten gjennomgikk akkurat på den tiden en eventyrlig utvikling og sjøfolkene seilte opp som en stor og betydningsfull yrkesgruppe. I tillegg førte sekulariseringen av det norske samfunnslivet til en motreaksjon i de kristne miljøene. En pietistisk vekkelsesbevegelse for over landet og skapte stor interesse for indremisjon og en tiltakende yrkesbevissthet og gruppebetont virksomhet fra kirkelig hold. Men den utløsende faktoren til organisasjonsdannelsen var hovedsakelig initiativet til én mann – nemlig bergenseren Johan Cordt Harmens Storjohann.

Johan Storjohann var fra en velstående kjøpmannsfamilie som hadde innvandret fra Tyskland og drev klesbutikk i Bergen. Som unggutt var Storjohann en lesehest av de sjeldne, og hadde liten interesse for familieforretningen. Da han var 17 år bestemte han seg for at han ville bli prest. Han tok eksamen artium, og reiste til Christiania og deretter til Tyskland for å studere. Han tok norsk teologisk embetseksamen, og fikk i 1860 jobb som bestyrer av Tanks skole i Bergen, en realskole for gutter. Samtidig satte han i gang bibellesninger for arbeiderne i Arne fabrikker.

Allerede på dette tidspunktet var Storjohanns hjerte for evangelisering og indremisjon fremtredende. Han hadde under studietiden latt seg inspirere av en kraftig vekkelsesbevegelse som vokste fram fra universitetet i Christiania, under ledelse av professor Gisle Johnson. Denne indremisjonsbevegelsen la stor vekt på den enkeltes troserfaring, sosial og åndelig nød, oppbyggelse, sjelepleie og diakoni. Disse interessene gjorde at Storjohann tidlig i 1860-årene foretok to reiser til Storbritannia for å studere den menighetsstyrte frikirken i Skottland. Og det var på en av disse reisene, i 1863, at Storjohann kom i nærkontakt med «sjømannen» og fikk ideen som førte til etableringen av Sjømannskirken, eller «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne» som Sjømannskirken het på den tiden.

Men hva var det som gjorde at det at Storjohann kom inn på tanken om at det var behov for en egen misjonsorganisasjon for skandinaviske sjømenn? Først og fremst hang det sammen med den nordiske – og spesielt den norske – skipsfartens eksplosive utvikling rundt midten av 1800-tallet.

Del

Skipsfartseventyret

Det norske skipsfartseventyret er fortellingen om hvordan det fattige og tynt befolkede landet Norge i løpet av 1800-tallet ble en global leverandør av frakttjenester og en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norsk utenriksfart nådde nye høyder i tiårene etter 1850, og norske skip seilte på alle verdenshav og fraktet varer og mennesker mellom utenlandske havner og fremmede land. Med skipsfartsnæringens økende betydning ble sjøfolkene en av Norges største yrkesgrupper, og i norske bygder snakket en hjemmevant om fjerne steder som Callao, Hong Kong og Melbourne. I 1878 ble det registrert hele 60 000 norske sjømenn i handelsflåten, noe som betydde at over fire prosent av befolkningen over 15 år arbeidet innen sjøtransport.

Med hele verden som tumleplass gikk skipene over fra sommerfart til langfart, og sjømannsyrket gikk fra å være et sesongyrke til et helårsyrke. En stadig større del av de norske skipene i utenriksfart kom sjelden eller aldri innom norske havner. Hyrekontraktene var lange. Mannskapet mønstret på til skipet igjen anløp norsk havn, eller til det var gått to år. Sjøfolkene var dermed til sjøs i årevis i strekk før de satte fot på norsk jord, ofte med liten kontakt med de hjemme.

Denne distansen mellom sjømennene og hjemlandet førte til at det oppstod mange myter og forestillinger om sjømannsstanden og det frie sjømannslivet. Tanken på fjerne land og fremmede folkeslag, sydhavsøyer og palmestrender, eventyr og stordåd smeltet sammen til et forlokkende bilde av sjømannsyrket. Skipsfartsnæringen fikk en høy nasjonalistisk symbolverdi i tiårene etter 1850, og sjømennene ble hyllet som helter som seilte hjem landets ære og makt. Men i virkeligheten var sjømannslivet på 1800-tallet sjelden verken romantisk eller heroisk – det var et farlig og spesielt liv, preget av hardt fysisk arbeid, disiplin og isolasjon.

Del

Verdens fraktemenn

Del

Et farlig yrke

Sjøfolkene i handelsflåten på 1800-tallet arbeidet og levde under helt spesielle vilkår. En gruppe menn ble presset sammen på et svært lite område, der de i kortere eller lengre perioder ble nødt til å leve et liv isolert fra omverdenen. Et lite samfunn der grensene mellom arbeid, fritid og privatliv var brutt ned, der det hersket en streng disiplin og en skarp rang med en eneveldig skipper på toppen.

Hverdagen til sjøs var bestemt av vær og vind – i finvær var det vedlikehold av skuta som stod i fokus med skraping, skrubbing, spyling og pussing – de lappet seil og drev dekket. I uvær måtte alle mann være forberedt på voldsomme anstrengelser på kort varsel. Og siden alle skutene var lekk måtte de, uansett vær, kontinuerlig pumpes med muskelkraft, både dag og natt. Pumpingen var noe av det tyngste arbeidet om bord.

I tillegg til at arbeidet var fysisk hardt, hadde sjømennene i handelsflåten særdeles dårlige arbeidsvilkår med høy risiko for sykdom og død. Store temperatursvingninger, kulde og fuktighet, trangboddhet og særegen kost satte sammen med de mange smittsomme sykdommene i havnene sitt preg på sjøfolkenes helse. Boforholdene var kummerlige og uhygieniske. Mannskapet både sov og spiste i rommet som ble kalt «ruffen», ofte med et svært dårlig inneklima. Liten luftgjennomstrømning førte til at vått tøy, sjøvann som vasket over dørken og sjømennenes uvaskede kropper satte sitt preg. Og en var som regel langt fra hjelp når akutt sykdom rammet, noe som ofte ble fatalt.

Foruten helserisikoen kom de mange skipsulykkene. Før 1903 var det ingen offentlig kontroll som avgjorde om fartøyene var sjødyktige, og det var mange dårlige skuter i fart. Forlisstatistikken viser uhyggelige tall. I den norske handelsflåten mistet gjennomsnittlig over 300 sjøfolk livet i forlis årlig på slutten av 1800-tallet. Bare i 1894 forliste 308 skuter med til sammen 567 mann. Likevel, til tross for sjømennenes risikofylte liv til sjøs, var det en økende oppfatning i samfunnet at de største farene sjøfolkene møtte på sin ferd, var i land – i de mange utenlandske havnebyene som var kjent som steder preget av umoral.

Del

Sjømannsliv

Del

«Paa alle Kanter omgivne af sataniske Fristelser»

Det spredte seg en egen stemning om bord i skuta når den nærmet seg land. Etter uker og måneder til sjøs lengtet mannskapet etter å komme i land. I havn ble sjøvaktene og arbeidsrutinen på havet brutt, og sjøfolkene fikk muligheten til å se litt av verden.

En stor glede i havn var også posten hjemmefra – brev fra koner, kjærester, foreldre og annen familie. For få yrkesgrupper har brevet hatt så mye å si som for sjømennene. I tillegg ble forandringen i kostholdet ønsket velkommen. En fikk tilgang på fersk mat, skikkelig vann, frukt og melk – alt en bare kunne drømme om til sjøs.

De norske skutene lastet og losset under alle himmelstrøk, og tilværelsen i havnen var avhengig av sted og hvilke varer som skulle ut og inn av skipet. På 1800-tallet var det vanlig at mannskapet selv måtte laste og losse – et langvarig arbeid, og ofte et blodig slit, ikke minst i trelast-farten som de norske skipene lenge hadde som spesialitet. Mannskapet bar til de spyttet blod, og når matpausen kom var de så trøtte at de ikke orket å spise, men la seg rett ned for å hvile. Å losse kull var også kjent som et mareritt i slit, svette og kullstøv.

Men livet i havn bød ikke bare på arbeid, for etter lang tid i sjøen var det mye som skulle tas igjen. De fleste hadde store planer om innkjøp og moro, og det manglet ikke på noe å bruke hyreforskuddet til. Straks skuta kom i havn flokket det seg gjerne handelsfolk av alle slag rundt. Og når mannskapet hadde skaffet seg de mest nødvendige sakene, var det gjerne litt igjen til luksus og stas. De kjøpte gaver til de som var hjemme og suvenirer av alle slag, fra levende papegøyer til utstoppede krokodilleunger, skuteportrett, sjømannsnips, eller en tatovering.

Havnekvarterene i de større byene var på 1800-tallet var en konsentrasjon av drikkesteder, pensjonat og bordeller, og var preget av ekstrem fattigdom, kriminalitet og prostitusjon. I mange havnebyer var sjømennene, så snart de kom av skuta, omgitt av et miljø med rusmidler og vold. Det fantes også mer eller mindre organisert kriminalitet rettet mot sjøfolkene. Folk som hadde som levevei å formidle sjøfolk til skipene brukte ofte skitne triks for å få sjøfolkene til å rømme skuta de var mønstret på eller lure pengene av dem.

For enkelte sjøfolk innebar oppholdet i land lite mer enn en tur opp til havnens nærmeste sjømannsbar. Disse stedene så ofte rufsete ut, og prostitusjon og overskjenking hørte hverdagen til. For sjøfolkene var imidlertid dette bare én side av sannheten. Sjømannsbarene bar et avbrekk fra arbeidet om bord, i kjente omgivelser og med likesinnede gjester. Sjappene kunne gi tilknytning og vennskap når en besøkte samme sted gang etter gang. Likevel, det var ikke til å stikke under en stol at de beryktede havnestrøkene hadde sine offer blant norske sjømenn – de druknet i havnen, i dokken, fikk alkoholforgiftning, ble skadet under slagsmål, eller regelrett drept.

Sjømannens utsvevende liv i fjerne havner kom etterhvert til å bli sett som et samfunnsproblem, ofte overdrevet og mystifisert av den kollektive fantasien hjemme og preget av samtidens forestillinger om mannsidealer og seksualmoral. Det vokste etterhvert fram et tvetydig bilde av sjømannen i samfunnet. Norske sjøfolk ble både fremstilt som staute, rettskafne menn og som naive gutter med en forkjærlighet for kvinner og alkohol. Det var omstridt om sjøfolk var uskyldige ofre for de dårlige forholdene, eller om de, ved sin væremåte, selv var en del av problemet. Uansett ble det sett som så viktig at når det kom til sjømennenes velferd ble de åndelige behovene satt foran de materielle.

Del

Se film om etableringen av Sjømannskirken

Se første del av filmen som ble laget av Svekon Film til Sjømannskirkens 100-års jubileum i 1964, med dramatisering av Sjømannskirkens tidlige historie.

Del

En voksende misjonsmark

Misjonsvirksomhet og evangeliseringsarbeid spesielt rettet mot sjøfolk har røtter langt tilbake i tid, men det var ved bibel- og misjonsvekkelsen i Storbritannia og Amerika i første halvdelen av 1800-tallet at det ble sjømannsmisjon for alvor. Det ble dannet britiske og amerikanske sjømannsmisjonsorganisasjoner som jobbet blant sjømenn i britiske og amerikanske havner. Da utenlandske sjømenn stadig utgjorde en større del av sjøfolkene i havnene utvidet de virksomhetene til også å omfatte disse. Så tidlig som i 1820-årene viste disse sjømannsmisjonsorganisasjonene særskilt omsorg for nordiske sjøfolk, og nordiske medarbeidere ble ansatt ved flere av stasjonene deres. Internasjonalt var misjonsarbeid blant sjømenn en gryende bevegelse, og skapte økende oppmerksomhet rundt sjømannens spesielle liv og behov med bakgrunn i de sosiale problemene i havnekvarterene.

En av de største av disse selskapene, det felleskristne, britiske sjømannsmisjonsselskapet The British and Foreign Sailors’ Society, opplevde en stor pågang fra skandinaviske sjømenn i London. Selskapet var så imponert over den religiøse mottakeligheten blant disse, at de i 1860 opprettet et morsmålstilbud til de skandinaviske sjømennenes fordel. De ansatte tyskeren August Thiemann til å være misjonær for tyske og nordiske sjømenn i London. Denne Thiemann behersket ikke noe skandinavisk språk, og dro derfor til Norge for å lære norsk.

Gjennom et møte med den kjente presten og sosiologen Eilert Sundt fikk det britiske sjømannsmisjonsarbeidet stor publisitet. Sundt var på denne tiden lederen av «Selskapet for folkeoplysningens fremme», og skrev to lengre beretninger i 1861 i tidsskriftet Folkevennen om den engelske virksomheten blant sjømenn etter et møte med Thiemann. I beretningene kom han med en appell til det norsk folk om å komme våre sjømenn til hjelp, å støtte det arbeidet som var i gang allerede gjennom de utenlandske sjømannsmisjonsorganisasjonene.

Thiemanns opphold i Norge var ikke uten motstand, og han møtte etterhvert opposisjon fra norske kirkelige miljøer. Kritikken gikk på at han var konfesjonsløs og drev med vranglære i forhold til Den norske kirke. Men han skapte oppmerksomhet om saken, og for første gang i Norge ble sjømennenes åndelige velferd satt på dagsorden. Og kanskje viktigst, på sine reiser i Norge var Thiemann også i Bergen. I møte med den unge teologen Johan Storjohann talte Thiemann med slik varme om «den stakkels Seemann» på Themsen, at Storjohann aldri kunne glemme det. Storjohann hadde gjennom møtet med Thiemann blitt eksponert for saken, men det skulle et direkte møte med den norske sjømann til før Storjohann kom på tanken om å få i gang en egen organisasjon for nordiske sjømenn.

Del

Møtet med den norske sjømannen

Storjohann var interessert i den skotske frikirken og dens historie, og reiste to turer til England og Skottland tidlig i 1860-årene for å studere de kirkelige forholdene der nærmere. Den andre turen gjorde han sammen med sin kone Nanna Holmboe i 1863. De reiste først til Skottland, til Edinburgh og så Glasgow, deretter til England, Liverpool og London.

I det som kom til å bli Sjømannskirkens vugge, Leith, Edinburghs havneby, fikk Storjohann selv se den daglige dragkamp som nordiske sjøfolk stod i – omgitt av farer og fristelser og uten motvekt fra kirkens side. Han bestemte seg da for å gjøre i alle fall noe, og satte i gang søndagsmøter for de nordiske sjøfolkene som lot seg samle. Ved en av disse sammenkomstene kom det en styrmann fra Lillesand, en Jørgen Johansen. Han ble sterkt grepet av prekenen og oppsøkte Storjohann dagen etter i Edinburgh for å få sjelesørgerisk hjelp og veiledning – en samtale som for Storjohann ble en vekker.

Det gikk opp for Storjohann at Den norske kirke hadde en forpliktelse overfor norske sjømenn. Det å ha en dyktig og pålitelig sjømannsstand hadde jo mye å bety rent nasjonal-økonomisk for sjøfartsnasjonen Norge, og han mente at Gudsfrykt var den beste måten å bevare denne på. De sjøfarende nordmennene var jo døpt og konfirmert i Den norske kirken, og hadde slik rett på kirkens tjenester og beskyttelse. Det var også rent medmenneskelig en forpliktelse å arbeide for sjøfolkene som jo på grunn av sitt viktige, men farefulle arbeid ble fratatt både hjem, lokalsamfunn og kirke. Dessuten var Storjohann en utpreget konservativ teolog med sterk tilhørighet til de lutherske statskirker, og ønsket å befeste sjøfolk i Den norske kirkes tro. De var jo utsatt for læremessige villfarelser, omgitt av alle verdens trosretninger. Han ønsket med andre ord å ta opp konkurransen med de konfesjonsløse sjømannsmisjonene og reformerte kirkesamfunn som på den tiden rettet sin misjonsvirksomhet også mot nordiske sjømenn.

Storjohann dro fra Leith med sin nye hjertesak. Overbevist om at norske sjøfolk i utenlandske havner trengte egne prester, la han fram saken for den svensk-norske diplomaten i London og presten i den svenske kirke samme sted. På ettervinteren 1864 sendte de ham tilbake til Skottland som forkynner blant skandinaviske sjøfolk. Der avholdt han bibellesninger og besøkte skandinaviske skip i Leith, Grangemouth og Greenock.

Selv måtte han tilbake til Bergen sommeren 1864, til sine arbeidsforpliktelser i Mariakirken. For å sikre at gjerningen blant sjømennene ble fortsatt, organisere han en støttegruppe for saken blant skandinaviske fastboende i Leith. Disse påtok seg å finansiere lønnen til en ny utsendelse for ett år, og Storjohann lovte på sin side å finne en passende kandidat så snart han var hjemme i Norge igjen. På veien til Bergen dro han innom Newcastle – en av de store havnene i England med besøk av tusenvis av skandinaviske sjøfolk i året – og benyttet anledningen til å fremme saken blant skandinavene der, som også stilte seg positive og ønsket å bidra til finansieringen av prestestilling der.

Del

I lysthuset i Øvregaten

Storjohanns opprinnelige plan var å legge sjømannssaken fram for generalforsamlingen til Det norske misjonsselskap som ble avholdt i Bergen den sommeren. Men han slapp ikke til. Dette så han senere som Guds styrelse. En sjømannsmisjon som underlagt en misjon blant ikke-kristne ville ha vakt sjøfolkenes uvilje, mente han. I stedet satte Storjohann i gang med en særegen organisasjon, og stiftet, sammen med syv lokale legmenn og to prester i lysthuset i Øvregaten, «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne».

Slik gikk det altså til at Sjømannskirken ble stiftet den 31. august 1864 i Bergen. Hovedoppgaven til det ferske styret ble å skape interesse for saken. Men allerede før organisasjonens første generalforsamlingen trådte sammen ett år etter, var organisasjonens virksomhet blant skandinaviske sjømenn i utenlandske havner satt i gang. Les videre om hvordan arbeidet artet seg for de første sjømannsprestene og hvilke beryktede havnestrøk Sjømannskirken først etablerte seg i.


Del

Kilder

Skrevet av Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Kilder

  • Erling Eriksen: Vår gamle sjøfartskultur. Norsk kulturarv.Det norske samlaget, Oslo 1968
  • Peder Figenbaum, Elisabeth S. Koren, Tore Nilsen og Per G. Norseng: Fortellinger om kyst-Norge. Verdens fraktemenn. Norsk internasjonal skipsfart gjennom tusen år. 2009
  • Carl Huitfeldt: Gullfisk og haier. Streiftog i Europas havnebyer. Gyldendal, Oslo 1929
  • Elisabeth S. Koren, Tore L. Nilsen: Fortellinger om kyst-Norge. Med saltvann i årene. Oslo 2013
  • Roald Kverndal: The Origin and Nature of Nordic Missions to Seamen. A contribution towards clarification of the role of nationally oriented seamen’s centers in the current ecumenical era of Christian ministry to seafarers. Bergen 1978
  • Roald Kvernedal: Seamen’s missions. Their origin and early growth. A contribution to the history of the Church Maritime. Doktogradsavhandling. Seattle 1983
  • Roald Kvernedal: Sjømannskirkens grunnlegger. Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914). Foredragsmanus gjengitt fra prøveforelesning til den teologiske  doktorgrad ved Oslo Universitet den 1. juni 1984.
  • Finn Olstad: Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie. Bind I. Pax forlag,Oslo 2006
  • Seilskipsregisteret, Norsk maritimt museum: www.marmuseum.no [lesedato 27. april 2014]
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sømænd i fremmed havne» i dens første 25 aar 1864–1889. Et festskrift udgivet af foreningens hovedbestyrelse. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1889
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner» i 50 aar 1864–1914. Festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1914
  • Svend Schartum: Døde som lever. Minnekranser i anledning av pastor Storjohanns hundreårsdag. 1832 – 15. august – 1932. Lunde, Bergen 1932
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
  • Andreas Aarflot: Norsk kirkehistorie bind 2.Lutherstiftelsen, Oslo 1966
Del
Del