1887

Intetsigende kaffeslabberaser?

Det som begynte som rene stasjonære bibliotek som skulle gi sjømannen et fornuftig alternativ til havnekneipene på landlovsdagen, utviklet seg til å bli selve kjernevirksomheten i Sjømannskirkens arbeid. På «leseværelset» rev sjømannskirkenes medarbeidere ned terskler og tøyde grensene for hva som ble ansett og akseptert som kirkelig arbeid. For utenforstående var det imidlertid ikke alltid like lett å forstå hvordan kaffedrikking og vaffelspising kunne være et fullverdig tilbud til sjøfolkene.

Da Sjømannskirken ble stiftet i 1864 var leseværelser, eller Sailor's Reading Rooms, allerede en viktig del av de britiske sjømannsmisjonenes arbeid. Leseværelsene var stasjonære bibliotek i havneområdene der sjømenn kunne oppholde seg gratis. Tilbudet inkluderte rikelig med lesestoff – blader og aviser var lagt ut på bordene i tillegg til variert religiøst og allmenndannende litteratur i bokhyllene. Det var også tilgang på penn, blekk og papir for de som hadde brev å skrive. Leseværelsene var åpne hele dagen og kvelden, og tanken var å gi sjømennene et fornuftig og attraktivt alternativ til «Drikkehuse og Danseboder» på landlovsdagen. Sjømannsmisjonene var bekymret for sjøfolkenes moral, at de kastet bort fritid og penger på fyll, hasardspill og gledespiker i havnekneipene.

Allerede de første norske sjømannsprestene som ble sendt ut til Storbritannia og Belgia etablerte leseværelser enten i tilknytning til selve kirkebygget eller i leide lokaler i havneområdet. For de skandinaviske sjømennene ble Sjømannskirkens leseværelser et kjærkomment norskspråklig alternativ til de britiske. Arbeidet ble ansett som så viktig at Sjømannskirken allerede fra 1868 ansatte egne assistenter for å utvide åpningstidene, og i løpet av det første tiåret av organisasjonens eksistens ble leseværelsene en permanent og prioritert del av Sjømannskirkens virksomhet.

Del

BildeserieNytt fra moderlandet

Del

Festen inntar leseværelset

Oppbyggelige møter, i form av andakter og bibellesing, var fra starten viktige aktiviteter på leseværelsene ved de norske sjømannskirkene. Men for å vinne frem i konkurransen med de verdslige fornøyelsene i havnebyene, tilbød prestene og assistentene etter hvert også litt uskyldig underholdning. Sjømannsprest i London i perioden 1868–1972 og Sjømannskirkens grunnlegger, Johan Storjohann, var en foregangsmann også på denne fronten. Selv om han hadde konservative teologiske synspunkt, var han radikal når det gjaldt å finne veier å nå ut til sjømannen på. Han var den første blant de norske sjømannsprestene som innførte «Themøder» – sammenkomster med enkel bevertning og et variert program for sjømennene. Et tilbud som slo godt an.

I 1880-årene ble «Lanternemøder» innført som en ny form for underholdning, der bilder ble vist ved hjelp av lysbildeapparatet laterna magica eller det mer moderne «Taagebilledapparat». Forestillingene var gratis og populære blant sjømennene, og det ble hovedsakelig vist geografiske og andre interessante bilder i tillegg til bibelske bilder som gav sammenkomsten «det rette Præg». Det ble kjøpt inn både piano og grammofoner med et rikholdig repertoar av oppbyggelig og nasjonal musikk. Etterhvert kom også biljardbordene, selv om dette i begynnelsen var en mer tvilsom anskaffelse som måtte rettferdiggjøres nærmere; Et biljardbord hadde riktignok ikke noen oppbyggelig funksjon, men det var en sunn sport som tiltrakk sjømennene som ellers ikke ville valgt å tilbringe en kveld på leseværelset. Holdningen var at på leseværelset skulle sjømannen få drive med det han interesserte seg mest for «indenfor den kristelige Tilladeligheds Grændser».

På flere av sjømannskirkene ble det innført salg av kaffe og smørbrød allerede på 1800-tallet. Dette var starten på det som kom til å bli Sjømannskirkens varemerke, nemlig vaffelen og kaffen, som ble et fast innslag i serveringen på leseværelsene i løpet av 1900-tallet. I det hele ble leseværelsene gradvis etablert som flerbruksrom, der det også ble akseptert å arrangere fester. «Fest på kjerka» ble sjøfolkenes egen samlebetegnelse på sammenkomstene. Festbegrepet ble brukt allerede i 1880-årene, da blant annet sjømannspresten og assistenten i Antwerpen begynte å holde «Kaffefester» i forbindelse med de ukentlige bibellesningene. Formålet med kaffefestene var klart – de var et middel for å nå fram med forkynnelsen til sjøfolkene:

Der er noget for Sjømanden overraskende og tiltrækkene ved disse festlige Tilstellinger efter Dagens Slid og Slæb, der gjør, at ikke alene Læseværelset bliver ham et kjært Sted, men at ogsaa Ordet modtages med større Villighet, naar det medfølges af saadan praktisk Kjærlighedsbevisning.

«Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sømænd i fremmed havne» i dens første 25 aar, Bergen 1889

Del

BildeserieFest på kjerka

Del

BildeserieDet tredje bord

Del

Et hjem borte fra hjemmet

Fra 1880-årene vokste det fram et ideal i organisasjonen om at sjømannskirkene ikke bare skulle være kirkens, men også hjemmets forlengede arm ut i verden. Hjemmetaforen ble i første omgang knyttet til arbeidet på leseværelset – i en tid da hjemmets allmenndannende og oppdragende funksjon var i fokus som et ledd i nasjonsbyggingen som preget samtiden. I begrepet hjem lå det samtidig en opplevelse av et trygt og kjent holdepunkt i tilværelsen, og ved 150-årsjubileet er dette noe organisasjonen fremdeles identifiserer seg med og formidler gjennom å ønske «velkommen hjemom» ved sjømannskirkene verden over.

Sjømannskirkenes streben etter å være et «hjem borte fra hjemmet» endret fra 1890-årene av lokalenes uttrykk og innredning. Fra et institusjonspreg, eventuelt pyntet med noen utstilte maritime gjenstander, gjennomgikk leseværelsene en gradvis forvandling mot en mer hjemlig atmosfære. Innredningen skulle være så likt dagligstuen hjemme som mulig med gardiner, småbord og bilder på veggene. Hjemidealet preget også stillingsbeskrivelsen til de kvinnelige bestyrerne som etter hvert ble ansatt ute på kirkene. Det var «husmor» som møtte sjøfolkene på kirken, en morsfigur som viste omsorg samtidig som hun var streng og oppdragende.

Spesielt i fra mellomkrigstiden satset Sjømannskirken aktivt på å skape en hjemlig og trygg tilværelse på leseværelset, i møtet med en stadig yngre sjømannsstand, som en mente trengte ekstra beskyttelse fra verdens mange farer.

Del

BildeserieSkriv hjem!

Del

Nye arbeidsmetoder på leseværelset

Naar vi erindrer den store overgang fra seilskibstiden med dens særegne præg og den gamle, solide sjømandstype og til den rastløse dampskibstrafik med den mere tilfældige og ustabile flok av unge mænd som kom til at bemande vore skib, forstaar vi straks nødvendigheten av at arbeidet maatte omlægges i mere tidsmæssige former, om det skulde lykkes at vinde og bevare vore sjømænd ikke alene for Gud, men ogsaa for hjem og fædreland. I sin almindelighet kan det kanske siges, at Sjømandsmisjonens virksomhet i vor tid er kommet til at ligge nær op til hvad vi kalder et kristelig ungdomsarbeide. – Mens selve kirken med sine høitidelige gudstjenester oprindelig var det alt beherskende, har gjennem aarene det med denne forbundne læseværelset mere og mere vundet magt. Selv om ogsaa der holdes opbyggelige hverdagsmøter, har man dog fuld frihet til sammenkomster som mere tar sigt paa det humant veiledende. Sjømandsmissionen har i det hele faat mere og mere præg av kjærlig omsorg for de mange unge, som ikke alene er nødt til at savne sin hjemlige kirke og deltagelsen i de forskjellige sammenkomster i hjemlandet, men endog maa være borte fra sine egne hjem med fars og mors vaakne øine. Sjømandsmissionen er derfor ikke alene blit kirkens men hjemmets beskyttende vern om den farende ungdomsflokk. Hertil anvender den alle de midler, som kan forenes med og direkte eller indirekte bidrage til at fremme det som den har sat som sit maal.

I nær forbindelse med dette bør yderligere betones, hvorledes Sjømandsmissionen i sine læse- og skriveværelser byr den hjemløse flok et godt og trygt tilholdssted iland, hvor de uforstyrret av sine mange forførere kan hygge sig paa uskyldig vis som i en hjemlig dagligstue. Der kan de skrive sine brev og læse hjemlandets aviser og bøker og more sig med uskyldig selskapsspill eller lytte til hvad grammofon eller endog radio har at bringe. I prest og assistent eller vaktmester har de oprigtige venner, hvis hjælp de i enhver henseende tør stole paa. Ogsaa i nødstider under arbeidsledighet har de faat erfare dette. Ved festlige sammenkomster og kameratslig samvær vil de under sang og musik, foredrag eller opplæsning og lignende opmuntres til bedre forstaaelse og værdsættelse av de sande og sunde glæder, som gir menneskelivet indhold.Sjømannskirkens generalsekretær Sven Schartum, Den norske sjøfarts historie, 1929
Del

Diakoni som forgårdsarbeid

Sjømannskirkene fylte helt fra starten et tomrom både når det gjaldt forkynnelse og sosial velferd blant sjøfolkene. Allerede de første sjømannsprestene som ble sendt ut i 1865 virket både som sjelesørgere, forkynnere og praktiske altmuligmenn. Sjømannsprestene anla tidlig en bevisst holdning til at mennesket ikke bare var religiøst, og viste interesse for hele menneskelivet der både de fysiske, psykiske og åndelige aspektene skulle få oppmerksomhet. Stadig flere humanitære og sosiale oppgaver havnet inn under sjømannskirkenes tak, og det utstrakte omsorgsarbeidet ble en del av organisasjonens strategi for å nå fram til sjøfolkene. Enten det gjaldt oppsøkende virksomhet på sykehusene og i fengslene, anskaffelse av losji og klær til skipbrudne eller grøtutdeling for arbeidsløse. Det var til og med sjømannsprester som tok nevene i bruk for å beskytte sjøfolk fra «ulvene» i havnestrøkene.

Diakonibegrepet har opp igjennom vært lite brukt i Sjømannskirkens vokabular, selv om arbeidsmetodene har hatt samme preg som det diakonale arbeidet i menighetene hjemme i Norge. Innad i organisasjonen har det heller vært snakk om «praktisering av kristen nestekjærlighet», noe som samsvarer med oppfatningen av diakoni som evangeliet uttrykt gjennom handling. Sjømannskirkenes måte å være kirke på har siden starten vært diakonal, og den diakonale omsorgen har kjennemerket organisasjonen. Dette arbeidet har fått størst utstrekning på leseværelsene og i aktivitetene og utfluktene i forlengelse av det – enten det gjaldt «fest på kjerka», fotballkamp eller sightseeingtur.

Sjømannskirkens satsing på et variert tilbud på leseværelsene hadde i utgangspunktet bakgrunn i tiltakenes «opdragende og lokkende» funksjon overfor sjøfolkene. Målet var å bygge bro til troen for de kirkefremmede, og det som skjedde på leseværelset ble sett som et slags forgårdsarbeid som først fikk betydning dersom sjømennene gikk videre inn i kirkerommet. Sjømannskirken jobbet for å være alt for alle for å frelse noen, men dermed mistet mye av arbeidet på leseværelset sin verdi om kirkestaben ikke klarte å føre samtalen over kaffekoppen inn på noe åndelig, eller avslutte festen med en andakt. Sett utenifra og målt opp etter standardene i menighetsarbeidet hjemme i Norge, kunne sjømannspresten fort bli karikert som avisbud, turistguide eller til og med som underholdningsartist om han ikke lykkes med å nå fram til sjøfolkene med det kristne budskap. Organisasjonen strevde av og til med anklager fra kristne miljøer hjemme i Norge som gikk på at Sjømannskirkens arbeid i hovedsak bestod av intetsigende kaffeslabberaser uten tilstrekkelig åndelig innhold.

Del

Mer enn vafler

Den legendariske sjømannspresten Johan Nielsen (helt til høyre i bildet) som arbeidet i Buenos Aires første verdenskrig var kjent for sine berømmelige «ruffester».

I siste halvdel av 1900-tallet endret imidlertid Sjømannskirken synet på eget arbeid. Det vokste gradvis fram en ny holdning til diakonalt arbeid innenfor kirkelige og teologiske miljøer i Norge, og for Sjømannskirkenes del førte det til at arbeidet på leseværelset ble styrket som en verdifull del av organisasjonens kjernearbeid. Møtet og samtalen rundt kaffebordet fikk en kvalifisert kirkelig og teologisk egenverdi, helt uavhengig om samtalen ledet inn på åndelige eller religiøse temaer. Begreper som leseværelsets sakrament og den åpne dørs teologi pekte på at omsorgen som ble utøvet på leseværelsene i seg selv hadde, gjennom det praktiske arbeid for menneskeliv og menneskeverd, en egenverdi som positivt samfunnsbyggende arbeid.

Samtidig skjedde det en endring på sjømannskirkene. Fra 1990-årene av skilte en ikke mellom det hellige og det ikke-hellige på samme måte som før. Der organisasjonen tidligere måtte rettferdiggjøre å bruke sjømannskirkene til sekulære og sosiale aktiviteter, fikk Sjømannskirken et ønske om å være kirke gjennom all virksomhet. Der kirkestaben tidligere pleide å dekke til eller flytte bort de hellige elementene i kirkerommet – som prekestolen, alteret og døpefonten – under julebasaren, stod det hellige stadig oftere utildekket. Kirken ville være synlig, og skillet mellom leseværelset og kirkerommet ble mindre tydelig enn før. Den verdslige verden ble tatt med inn i kirkerommet, og arbeidet på leseværelse – sett som en konkretisering av gjestfrihet – ble helliggjort som diakonalt arbeid og som Sjømannskirkens kjernearbeid.

Sjømannskirkens lokaler i byen var på den tiden spartanske – kun et lite rom som tjenestegjorde som kombinert leseværelse og kirke. Men sjømennene trivdes i det intime lokalet, selv om det kunne bli lovlig varmt og trangt på festkveldene. Likevel, Johan Nielsen slo seg ikke til ro med de som selv søkte seg til sjømannskirken, han ville ha kontakt med hver eneste mann om bord. Til og med kirkehateren. Dermed flyttet han festen ut av leseværelset og inn i ruffen – mannskapets rom i skuta, der de sov og spiste. Det ble en tradisjon. Siste kvelden før skuta dro fra havn etter uker eller måneder med liggetid innbød sjømannskirken sjøfolkene til ruffest. Like etter kveldsmaten kom prest eller assistent ombord med en rundelig porsjon med konditorkaker. Kokken satte på kaffekjelen og guttene dekorerte ruffen med flagg og det de hadde for hånden. Det ble sunget, spilt, lekt, fortalt historier, drukket kaffe og pratet. Til slutt kom bibelen frem, og de fikk et avskjedsord med på turen. Ingen skandinavisk båt forlot havnen i Buenos Aires uten å en ruffest. Det var sjelden noen fra mannskapet uteble, og en sjømann skal en gang ha sagt «Vi er noen fyllefanter alle sammen, men når Nielsen kommer ombord, blir vi pene gutter hver eneste mann». Bildet er tatt ombord i dampskipet «Knut Jarl» i 1916, som senere samme år ble torpedert på vei til Arkhangelsk fra Ålesund med sild i lasten. Ingen døde.

Del

En folkekirke

Hoveddelen av det norske folk har et utpreget blandet forhold til kirken. Få går regelmessig til kirke, mens mange er kirkemedlemmer. Svært mange av disse velger å være religiøse på sitt eget personlige vis, uten hjelp av kirke, prest eller menighet. Sjømannskirken har jevnt over lykkes med å bygge ned terskler og dempe skepsisen i møte med kirken. Mange som aldri går i kirke hjemme i Norge søker seg likevel til sjømannskirkene når de er i utlandet, og i 2014 fikk Sjømannskirken Johan Nordahl Brun-prisen for sin innsats som brobygger mellom kirken og samfunnet. I juryens begrunnelse ble det pekt på at Sjømannskirken, gjennom sin 150 år lange virksomhet, var blitt et solid merkenavn som ble møtt med velvilje over alt.

Sjømannskirkens evne til å skape populære møteplasser kan knyttes til den opprinnelige målgruppen: sjøfolkene. Sjømannen var i utgangspunktet ikke den typiske kirkegjenger, og sjømannskirkene har helt siden starten bevisst bygget ned terskelen og anlagt en pragmatisk holdning for å være en reell motvekt til det som ble sett som moralsk forkastelig. I dette arbeidet var leseværelsene i førersetet, der organisasjonen gjennom hele sin historie har lagt opp til en høy himmel av åndelig frihet og vidsyn. Både når det gjaldt å bryte grenser for hva som tradisjonelt har blitt regnet som kirkelig arbeid i jakten på positive tilknytningsmuligheter.

Sjømannskirkene har dermed hatt en utvidet funksjon sammenliknet med kirkene hjemme i Norge. En sjømannskirke var ikke bare en kirke, men en møteplass, informasjonssentral, serviceinstitusjon, frihavn, akuttmottak og religiøs institusjon. Den allsidige måten leseværelset, og etter hvert også kirkerommet, ble brukt på minner om bedehusene i Norge, og ble en inspirasjonskilde til de senere arbeidskirkene. Men også når det gjelder gjestfrihet hadde Sjømannskirken tidlig en bevisst holdning til å tilby en åpen plass og et vennlig rom der gjesten kunne føle seg fri til å sette sin egen agenda, der omsorg og kjærlighet kunne få utløp uten klamme krav om intimitet og konformitet. I sjømannskirkene ble sjømannen, med hele sin livsførsel, ønsket velkommen uten krav til å pynte på eller legge igjen noe av seg selv før han steg over terskelen.

Del

Kilder

Skrevet av Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen, nr. 10/1946; nr. 11/1989
  • Tryggve Andreassen: «Folkekirkelig identitet og praksis. En undersøkelse av
  • kirkeforståelse i Den norske Sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet.» VPS oppgave for sjømannsprest Tryggve Andreassen. 2001
  • Tor Johan S. Grevbo: «Den åpne dørs teologi. Kirkens møte med mennesker ved terskelen» i Kirke i verdens hverdag. Den norske sjømannsmisjon 1864–1989.
  • Ingard Henriksen: Sjømannspresten Johan Nielsen. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, Bergen 1964
  • Virginia Hoel: En nærliggende Kjærlighedens Pligt. Den norske sjømannsmisjonens virksomhet i Amsterdam og Rotterdam 1876–1922. Bergen 2010
  • Roald Kvernedal: «Sjømannskirkens grunnlegger. Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914).» Foredragsmanus gjengitt fra prøveforelesning til den teologiske doktorgrad ved Oslo Universitet den 1. juni 1984.
  • Kjell Nordstokke: Tjeneste i verdens hverdag. Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet, Bergen 1999
  • Jorunn M. Rørvik: Sjømannskirken – norsk kulturformidler og kirke. En beskrivelse og analyse av utforming og bruk av leseværelset i tre ulike norske sjømannskirker.  Universitetet i Oslo
  • «Brobyggerpris til Sjømannskirken», www.sjomannskirken.no [lesedato 05.06.2014]
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sømænd i fremmed havne» i dens første 25 aar 1864–1889. Et festskrift udgivet af foreningens hovedbestyrelse. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1889
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner» i 50 aar 1864–1914. Festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1914
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
Del