1940

Den store styrkeprøven

Under andre verdenskrig ble Sjømannskirken satt på prøve. Organisasjonens hovedmålgruppe – sjøfolkene – gjennomlevde sin største krise noensinne. Sjømannskirkene utvidet virksomheten sin for å komme dem i møte, og drev omfattende hjelpearbeid, både av praktisk og åndelig art. Driften av Sjømannskirken ble i krigsårene både en økonomisk og administrativ utfordring, ettersom okkupasjonen av Norge førte til at organisasjonen plutselig ble delt i to; Hovedkontoret i Bergen og hjemmeforeningene ytte sammen med sjømannskirkene innenfor det okkuperte Europa ren nødhjelp til norske sjømannsfamilier og nordmenn i tyske fangeleirer. Mens resten av sjømannskirkene ute i verden ble drevet av et midlertidig hovedkontor i London.

Meldingen om Hitlers invasjon av Polen i 1939 nådde Sjømannskirken under feiringen av organisasjonens 75-årsjubileum. En ny verdenskrig var i gang, og norske sjøfolk ble raskt dratt inn konflikten.

I sine dagboknotater skildrer Ingebrigt Dahle, hjelpeprest ved sjømannskirken i London, et besøk i North Shields, hvor han sammen med en gruppe sjøfolk mottok nyheten om krigens første norske ofre:

Guttene hadde satt seg rundt apparatet, omkring 40 mann, og det var stille som ved en preken. Lyset var dempet for at det ikke skulle vises ute. Rommet lå i halvmørke. Da melder hallo-mannen at motorskipet «Rhonda» av Bergen er gått på en mine og har sunket. 22 mann har i 58 timer drevet omkring på en flåte uten mat og vann, før de ble tatt opp nokså forkomne. Om de 17 andre savnes meldinger, og vi forstår jo omtrent hva det betyr når båten er minesprengt så ingen fikk tid til å gå i redningsbåtene.

Det gikk som et underlig støkk gjennom flokken: Det første norske krigens offer.DAGBOKNOTAT 17. SEPTEMBER 1939, DEN MØRKE HORISONT AV INGEBRIGT DAHLE

Da Norge ble invadert av Tyskland var norske sjøfolk spredd på alle hav. Regjeringen rekvirerte umiddelbart alle norske skip utenfor det tyske kontrollområdet, til bruk i tjeneste for de allierte maktene. Statsrederiet Nortraship ble etablert for å holde oversikt over flåten og organisere den daglige driften. Det ble allerede 12. april 1940 innført tvungen arbeidsplikt, og over 30 000 norske sjøfolk var under krigen i aktiv tjeneste for Nortraship. Til sammen omkom 3628 norske sjøfolk som følge av krigshandlinger. 

Del

Sjømannskirken splittet i to

Ved Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen hadde en lenge vært bekymret for hvordan organisasjonen praktisk sett skulle organisere arbeidet dersom Norge skulle bli dratt inn i krigen. En rekke forberedelser var blitt gjort for å forsøke å sikre Sjømannskirkens eiendommer og den daglige driften ved utestasjonene, men likevel ble krigsårene en stor utfordring.

Da Tyskland invaderte Norge i april 1940 ble kontakten mellom hovedkontoret i Bergen og stasjonene utenfor det okkuperte Europa brutt. Det ble derfor etablert et ekstraordinært hovedkontor under sjømannskirken i London for å ta seg av arbeidet ved disse stasjonene. Imens fortsatte hovedkontoret i Bergen å ta seg av arbeidet i de tysk-okkuperte områdene så godt det lot seg gjøre, i tillegg til å holde orden på hjemmearbeidet i kretsene. Og bak blendingsgardinene gjorde de lokale foreningene hva de kunne for å hjelpe sjøfolkene og deres familier. Da USA ble trukket inn i krigen i desember 1941, ble også sjømannskirken i New York et viktig sentrum for organisasjonens arbeid.

Ved sjømannskirkene ute i verden gjorde økonomiske problemer seg raskt gjeldene, ettersom arbeidernes lønninger under normale omstendigheter ble sendt fra hovedkontoret i Bergen. Og fra mai 1940 overtok derfor det nyetablerte norsk statsrederiet Nortraship i London organisasjonens økonomi utenfor krigssonen. Sjømannskirkens arbeid ble sett på som så verdifullt at fra juli 1941 ble sjømannskirkenes utgifter dekket av Kirkedepartementet.

Del

Samarbeid og konkurranse om sjøfolkenes velferd

Krigshverdagen ble en ekstrem byrde for sjøfolkene som seilte under andre verdenskrig. Behovet for helse- og sosialtiltak i havn var stort, og perioden 1940–1945 ble en foregangstid for etableringen av statlige velferdsordninger for sjøfolk. Norske myndigheter etablerte verden over norske helsesentre, sjømannshoteller, feriehjem, klubber og leseværelser. Sjøfolkenes helse skulle tas vare på, og kontakten med et norsk miljø skulle dempe lengselen hjem.

Den offentlige satsingen på velferdsordninger for norske sjøfolk skapte nye muligheter for samarbeid mellom norske myndigheter og Sjømannskirken. På et lokalt nivå, i havner der det fantes sjømannskirke, norsk konsulat og Nortraship-kontor, støttet disse som regel aktivt opp om hverandres arbeid.

På sentralt nivå ved organisasjonens hovedkontor i London hersket det imidlertid en viss misnøye med at norske myndigheter satte i gang egne velferdstiltak, som Sjømannskirken i en årrekke hadde vært alene om å tilby. Også en del sjømannsprester var negativt innstilt. Kritikken gikk spesielt ut på at de statlige sosiale samlingsstedene for sjøfolk ikke ble tuftet på kristne verdier. Her ble det i stedet lagt til rette for både inntak av alkohol, kortspill og dans.

De nye statlige velferdstilbudene skapte et spenningsforhold mellom myndighetene og Sjømannskirken, og internt i organisasjonen ble det diskutert at en måtte passe på slik at en nå ikke ble utkonkurrert.

Del

Samlingspunkt og sjelesorg

VIKTIG SAMLINGSPUNKT: Sjømannskirken i London ble et viktig samlingspunkt for krigsseilere og andre nordmenn i eksil. Kong Haakon var en hyppig gjest, og her holder han tale i kirken 17. mai 1941. Sjømannskirken

Sjømannskirken var ikke nødvendigvis det første stedet sjømennene besøkte når de kom i havn etter farefulle døgn på havet. Ofte gikk turen innom barene først, for å avreagere og glemme krigens alvor en stund. Deretter gikk gjerne turen på «kjerka», der en ble møtt med omsorg og en hjemlig atmosfære. Mange sjøfolk har i ettertid fortalt at det var i sjømannskirkene tynnslitte nerver kunne pleies. Her var det anledning for fortrolige samtaler med presten om traumatiske krigsopplevelser, og mannskapene kunne samles i sorgen over sine kamerater tapt på havet.

Som under første verdenskrig førte krigsårene med seg en økt aktivitet ved mange av sjømannskirkene. Både sjøfolk og andre nordmenn i eksil kom til kirkene i hopetall, og besøkstallene hadde aldri vært høyere. I London fant rundt 45 000 mennesker veien til leseværelset i 1940, og sjømannsprest Johnny Ursin forteller hvordan den ofte var fylt til randen:

Jeg tenker på hvorledes vi i lang tid hadde det ved gudstjenesten hver søndag formiddag, hvor det kom så mange at vi måtte åpne skyvedørene mellom kirken og leseværelset for at alle skulle få plass. […] Bare å se denne skare av landsmenn, ofte med vår konge og kronprins i spissen, – jo det var høytid og fest, selv om det nok samtidig var trist å tenke på under hvilke forhold det hele skjedde. I BRENNPUNKTET AV SJØMANNSPREST JOHNNY URSIN, 1947

Sjømannskirken tilpasset seg også for å kunne hjelpe der behovet var størst. Mellom annet ble det i 1941 etablert virksomhet i de viktige allierte konvoihavnene Halifax i Canada og Greenock i Skottland. I Halifax anløp tilnærmet 56 000 skip havnebyen i løpet av krigsårene, og en betydelig del av disse var norske.

Samtidig støttet Sjømannskirken også opp om de norske militærstyrkene i utlandet. Sjømannsprestene holdt gudstjenester for norske flygere som utdannet seg i Camp Little Norway i Montreal, i den norske marineleiren Camp Norway ikke langt fra Halifax i Canada og for norske hærstyrker stasjonert i Dumfries og den norske marinestasjonen i Port Edgar like utenfor Leith.

Del

Omfattende hjelpearbeid

Sjømannskirkens arbeid ble under andre verdenskrig langt mer praktisk rettet enn tidligere, og tok på mange områder form som en hjelpeorganisasjon.

I denne sammenheng stod sjømannskirken i New York i en særstilling. Her ble det oppbevart penger og andre eiendeler, og utført et iherdig arbeid for å oppspore savnede sjøfolk. Spesielt fikk brevsentralen ved kirken stor betydning. Ettersom kommunikasjonsmulighetene var elendige, var det mange som ikke visste hvordan de skulle nå sine kjære med post. Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen oppfordret dermed sjømannsfamilier som ikke hadde annen adresse, å sende brevet til sjømannskirken i New York. Disse brevene distribuert av Sjømannskirken utgjorde ofte det eneste livstegnet fra familie og venner etter måneder eller år i uvisshet. Sjømannskirken i New York hadde under krigsårene opptil 20 faste ansatte, og arbeidspresset var stort.

Sjømannskirken i Hamburg kom gjennom hele krigen til å gjøre en svært viktig innsats for norske fanger som ble sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Sjømannskirkens ansatte tok umiddelbart på seg ansvaret med å besøke fangene, da de første ankom like etter invasjonen av Norge. De klarte å smugle inn mat, medisiner, tobakk, vitamintabletter og tran, og fikk også ordnet det slik at fangene av og til fikk sendt brev hjem til sine kjære. I tillegg laget de fangelister for å holde oversikten over hvem som var fengslet og hvor de til enhver tid befant seg.

Det var Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen som ordnet med utsendingene av hjelpeforsyninger til krigsfangene i Tyskland, finansiert av organisasjonen selv eller fangenes pårørende gjennom hemmelige innsamlingsaksjoner. Dette arbeidet ble utført i samarbeid med de svenske og danske sjømannsmisjonsorganisasjonene og Røde Kors.

Under krigen ble det også svært vanskelig for sjøfolkene å få sendt penger hjem, og dette satte sjømannsfamiliene i Norge i en vanskelig økonomisk situasjon. Sjømannskirken hjalp til så best de kunne. De aller fleste som trengte støtte ble satt i kontakt med «Nasjonalhjelpens utvalg for trengende sjømannsfamilier», en institusjon etablert under okkupasjonstiden som formidlet økonomisk hjelp fra Sverige og andre land. Men Sjømannskirkens utstrakte nasjonale foreningsapparat på bakkenivå ble også utnyttet til det fulle. Via de mange lokalforeningene og ulike dekkadresser fikk over 1200 familier penger til mat og klær.

Selv om andre verdenskrig var en hard prøvelse for organisasjonen, kom Sjømannskirken styrket ut av krisen. Les mer om hvordan årene etter krigen ble Sjømannskirkens største ekspansjonsperiode noensinne.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda 

Kilder

  • Leif Brunvand (red.): Hilsen fra sjømannsmisjonens virke i Skottland (In co-operation with the British Council), årganger 1–5, 1940–1945
  • Bud & Hilsen nr. 5/1941; 5/1995
  • Ingebrigt Dahle: «Den mørke horisont. Dagboksblad fra september 1939 til april 1940», Nye Luther Forlag, Oslo 1990
  • L. Frivold (Red.): Vår arv. Streif fra norsk kirke- og kulturhistorie i London. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, Bergen 1967
  • Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig 1939-1945. Sjømann. Lang vakt. Bind 3. Grøndahl og Dreyers Forlag, Oslo 1995
  • Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig 1939-1945. Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør. Bind 4. Grøndahl og Dreyers Forlag, Oslo 1997
  • J. Ursin: I Brennpunktet. Den norske Sjømannsmisjon i krigsårene 1940-1945. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, Bergen 1947
  • C. Vogt-Svendsen: Med Guds Ord i Fiendeland. Bergen 1948
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864–1964. Den norske sjømannsmisjons forlag 1964
  • Sjøfart i krig, www.arkivverket.no, [lesedato 20.8.2013]
  • Årsberetning for Den norske sjømannskirken i New York, 1944
Del