1964

Sjømannskirkens gullalder

Tiden etter andre verdenskrig har blitt betegnet som en gullalder både for norsk skipsfart og for Sjømannskirken. Det var en sterk og livskraftig organisasjon – både i popularitet, i utstrekning og i aktivitet – som feiret 100-år i 1964. I toppåret 1966 var Sjømannskirkens virksomhet på sitt største – med kirker i 35 havnebyer fordelt på 23 land.

Perioden fra slutten av andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene ble den til da største ekspansjonsperioden i Sjømannskirkens historie. Ekspansjonen hadde en direkte sammenheng med utviklingen i norsk skipsfart i samme periode. Den norske handelsflåten ble raskt bygget opp igjen etter andre verdenskrig , og allerede i midten av 1950-årene var den større enn før krigen både når det gjald antall skip og tonnasje. I slutten av 1960-årene stod handelsflåten for ca. en tredjedel av Norges eksportinntekter. Spesielt førte et voksende behov for olje på verdensbasis til at den norske tankfarten vokste betydelig i denne perioden, og i 1960 stod den for over halvparten av den samlede tonnasjen. Sjøfolkene var en stor yrkesgruppe i etterkrigstiden, og på det meste var opp mot 60 000 arbeidere fra inn og utland sysselsatt i norsk utenriksfart.

Del

Ekspansjonstid

Under mottoet «Sjømannsmisjonen følger handelsflåten», var Sjømannskirken til stede for både førstereisgutt og kaptein i stadig flere havnebyer verden over.

Etter en kort periode med gjenoppbygging av krigsskadede sjømannskirker etter andre verdenskrig, fulgte en periode med betydelig ekspansjon. I Europa startet Sjømannskirken opp virksomhet i Genova og i Gøteborg i 1947. Og i sistnevnte by var aktiviteten så hektisk at sjømannspresten hadde tre assistenter i tillegg til husmor for å ta unna alt arbeidet. Det ble også etablert sjømannskirker i København i 1952, i Europoort i 1964, som bistasjon til Rotterdam, og Stettin i Polen samme år. I Karibia gjenopptok Sjømannskirken arbeidet på Curaçao i 1946 etter et opphold under krigen, og på naboøya Aruba ble det etablert virksomhet i 1947. Begge var øyer med oljeraffinerier og tankskiphavner hvor norske skip var godt representert. I San Francisco ble det etablert stasjon i 1950, og i Sydney i 1954. I Santos tok Sjømannskirkens opp igjen virksomheten for andre gang i 1955, og startet deretter arbeid i Veracruz i Mexico i 1958 og San Fernando på Trinidad i 1959.

Det viktigste satsingsområdet i etterkrigstiden var imidlertid «Det fjerne Østen». Omlegging og ekspansjon i norsk skipsfart gjorde at trafikken økte på havnene her, hovedsakelig i form av linjefart og tankfart. Østens havnebyer hadde et dårlig rykte, og fikk dermed førsteprioritet i Sjømannskirkens hovedstyre. Først ble det etablert sjømannskirke i Kobe i 1954. Den norske tankfarten på Singapore var også stor, og derfor ble det også opprettet sjømannskirke der i 1955. Samme året ble det startet et prøveprosjekt med reisende sjømannsprest i Persiagulfen.

Som følge av ekspansjonen i utearbeidet ble også arbeidsstaben i Sjømannskirken styrket betraktelig i 1950- og 1960-årene. Det administrative apparatet ved hovedkontoret i Bergen ble bygget ut ettersom arbeidsoppgavene ble flere og mer varierte. Det ble også ansatt flere ved utestasjonene. Mens det i 1939 til sammen hadde vært ansatt 55 arbeiderer i full stilling til sammen ved de ulike sjømannskirkene, steg dette tallet til 115 i 1964.

Del

Etterkrigstidens sjøfolk

Hvordan var så sjømannslivet i etterkrigstiden? Den norske sjømannsstanden bestod fremdeles hovedsakelig av menn. I 1960-årene var bare rundt 6 prosent kvinner. Den norske handelsflåten hadde også i etterkrigstiden et betydelig innslag av utenlandsk arbeidskraft. Samtidig var norske sjøfolk en relativt ung gruppe. I 1960-årene var rundt 40 prosent  under 25 år. Mellom 6–7000 førstereisgutter reiste ut hvert år, og omtrent halvparten av disse var gutter i alderen 15–17 år. En stor prosent av disse sluttet eller ble sendt hjem etter kort tid, ettersom mange ikke greide de fysiske og psykiske påkjenningene som fulgte med yrket.

Førstereisguttens vilkår og minstealder for hyresøking ble gjenstand for debatt i 1960-årene, og i et brev fra Sosialdepartementet til Handelsdepartementet stod følgende:

Uten tvil er mange av 15- og 16-åringene ikke modne eller robuste nok til å klare de spesielle påkjenninger i sjømannsyrket uten på en eller annen måte ta skade. I tillegg til umodenheten kommer at første gangs mønstring for gutter i nevnte aldersgruppe betyr en særlig brå og ofte langvarig adskillelse fra hjem og miljø, og at de ofte ikke har rimelig mulighet til å skaffe seg tilfredsstillende opplysninger om og til å vurdere de vanskene de vil møte til sjøs.

De fleste var også langt fra kvalifisert for arbeidet, ettersom de før 1968 kunne få hyre uten noen som helst form for kursing eller utdanning. En skal likevel ikke glemme at en god del av førstereisguttene la ut på sitt livs eventyr. Mange av dem har beskrevet at de rømte fra en skolehverdag de ikke mestret, og lærte seg i stedet et yrke, disiplin og verdien av hardt arbeid.

For det var hardt fysisk arbeid som preget hverdagen for store deler av mannskapene – spesielt de som stod nederst på rangstigen i skipenes strenge hierarki. I etterkrigstiden var mye av arbeidet fremdeles manuelt og ble utført mens en var til sjøs – i motsetning til senere når det ble vanligere å få utført slike vedlikeholdsoppgaver mens skipet var ved land. Stempelsjau var blant de tyngste oppgavene, sammen med rengjøring av tanker og lasterom. Samtidig førte de harde konkurranseforholdene i den internasjonale skipsfarten til en begynnende rasjonalisering i norsk skipsfart i 1950-årene – med effektivisering av arbeidsoppgaver og kortere liggetid for skipene i havn.

Sammenlignet med relevante yrker på land tjente sjøfolkene imidlertid godt, og fikk etter hvert også flere sosiale goder enn før. Skipene i den norske handelsflåten i etterkrigstiden var relativt nye og moderne. Nybygde skip ble innredet med tanke på komfort og velferd for mannskapene, med lugarer, dagrom og hobbyrom. Det var andre tider enn 100 år tidligere, under seilskutetida, da Sjømannskirken ble etablert [lenke til tidslinjepunkt 1864].

I motsetning til tidligere tider var også de motordrevne skipene i etterkrigstiden mer solide, og gjorde forholdene tryggere for sjøfolkene. Havets krefter virket dermed ikke like truende som før. Det kan faktisk se ut til at det i etterkrigstiden var farligere for sjøfolkene i land enn det var til vanns. En oversikt presentert i VG i 1966 viste at av i alt 117 omkomne sjøfolk i den norske handelsflåten i 1964, så hadde 24 druknet mens de var i havn som følge av alkoholpåvirkning, 2 av alkoholforgiftning, 2 av metanolforgiftning og 2 som følge av skader ved slagsmål. Det er tydelig at det ikke var alle som greide å holde seg unna havnebyenes fristelser, der barer og bordeller lokket med tilbud som «Club Motomachi. Welcome to seamen’s paradise. Please try once for our special services!? Yes sure! We have anything!? You want».

Del

Konkurranse om sjøfolkenes velferd

Under andre verdenskrig var det for første gang blitt etablert statlige velferdsordninger for norske sjøfolk, et arbeid som ble videreført i etterkrigstiden. Også sjøfolkene skulle være del av det nye og moderne Velferds-Norge, og i 1947 ble derfor Statens Velferdskontor for Handelsflåten etablert under Handelsdepartementet.

Velferden, som ordningen gjerne ble kalt, ble etablert som et spleiselag mellom det offentlige, rederiene og sjøfolkene selv. Mandatet var å iverksette kulturelle og sosiale velferdstiltak for norske sjøfolk. I et internasjonalt perspektiv var en slik offentlig velferdsordning helt unik, og uten andre referansepunkter måtte myndighetene eksperimentere seg fram til hvordan det hele skulle organiseres. Det ble etablert en rekke velferdsstasjoner i sentrale havner rundt omkring i verden. Her ble det opprettet sjømannshoteller og sjømannshus. Og spesielt idrettskonkurransene som ble arrangerte i regi av de ulike velferdsstasjonene kom til å bety mye for mange. Et annet satsingsområde ble velferd og fritid om bord på skipene, med utsending av hobbykasser, bokkasser, filmer, og aviser.

De nye tilbudene fra Velferden overlappet delvis med oppgavene Sjømannskirken hadde utført i nesten et hundreår. Det store spørsmålet ble derfor nå hva framtidsutsiktene var for frivillige organisasjoner som sjømannshjemmene og Sjømannskirken som tidligere hadde vært enerådende på feltet. Noen mente at disse organisasjonenes dager nå var talte.

Fra offentlig hold ble det ytret at Sjømannskirken kunne gå tilbake til sitt opprinnelige formål – nemlig forkynnelse av evangeliet. Det ble også uttalt at velferdsarbeid blant sjøfolk burde tas hånd om av eksperter på sosialt arbeid, og ikke prester. Holdningene fra det offentlige resulterte i begynnelsen i et skarpt ordskifte mellom Sjømannskirken og Velferden, i tillegg til en viss konkurranse dem imellom i de ulike havnebyene. Saken ble debattert i norsk media, der endel sjøfolk blandet seg inn og skrev leserinnlegg til forsvar for Sjømannskirken. På grunn av deres lojalitet til Sjømannskirken hendte det til og med at kapteiner nektet Velferden å komme om bord i skipene deres.

Til tross for en dårlig start kom det utover 1950-årene i gang et samarbeid mellom Velferden og Sjømannskirken, med enighet om at en både kunne og burde supplere hverandre. I 1965 fikk Sjømannskirkens generalsekretær plass i Velferdens styre, og i slutten av tiåret kom en også i gang med møter for planlegging og iverksetting av fellestiltak, som for eksempel utsending av aviser. I havnebyer hvor Velferden ikke hadde stasjoner, var sjømannskirkene behjelpelige med blant annet organisering av idrettsarrangementer og bytte av film og bokkasser.

Da Velferden i 1970-årene ble bygget ned, som følge av krisetider og endringer i norsk skipsfart, tok Sjømannskirken igjen over en større del av ansvaret.

Del

Sjømannskirkene var godt besøkte

Like etter andre verdenskrig hadde besøkstallene ved sjømannskirkene vært nedadgående. Sjømannskirken selv skyldte på handelsflåtens tilstand etter krigen, men også det faktum at det ble rekruttert så mange nye sjøfolk på samme tid som ikke kjente til Sjømannskirkens arbeid. Fra begynnelsen av 1950-årene og til over midten av 1960-årene steg så besøkstallene (besøkstallene inkluderer både sjøfolk og fastboende nordmenn med tilknytning til sjømannskirkene). Mens det totale antallet besøkende på sjømannskirkenes leseværelser var 451 115 i 1949, ble det slått rekord i 1961 med 892 919 besøkende.

De stigende tallene kan delvis forklares med økningen i antall sjøfolk i perioden, at Sjømannskirken var til stede i enda flere havner enn før og at de i økende grad drev aktiv oppsøkende virksomhet. Men tallene kan også forklares med at sjømannskirkene rett og slett var populære, som dette sitatet fra en sjømann fra Vestfold kan bekrefte:

En undersøkelse utført av organisasjonen selv, viste at Sjømannskirken i 1954 hadde kontakt med ca. 90 prosent av samtlige norske skip i utenriksfart. Og om lag ti år senere viste en lignende undersøkelse i 1965 at av blant skipene i utenriksfart hadde ca. 95 prosent anløpt havn med norsk sjømannskirke det året.

Del

Fest på kjerka

Som i tidligere tider var «fest på kjerka» et begrep de fleste sjøfolk kjente til, også i etterkrigstiden. Det var et fast innslag på hver eneste norske sjømannskirke verden over – som dette sitatet fra personalet ved kirken i Le Havre illustrerer:  

Men om vårt program har sitt faste sentrum i forkynnelsen av Guds ord, så har det også flere sider. Vi ønsker å samle våre sjømenn i et godt og hjemlig miljø, og da er også mulighetene store i vårt nye leseværelse. Det ser ut til at de som kommer trives, enten det nå er festene to ganger i uken eller på de vanlige kveldene. Festprogrammet hos oss er enkelt, idet vi som regel må klare underholdningen med egne krefter. Men hyggelig har vi det alltid.

Og om det ikke var festkveld, så var det alltids mulighet for en kopp kaffe med vaffel, avislesing og brevskriving, et slag biljard eller bordtennis. Om en var heldig fikk en dagen etter kanskje også med seg en sightseeing-tur, en fotballkamp eller en hyggestund på badestranden arrangert av sjømannskirken, før skipet skulle ut igjen. Leseværelset var stadig sentrum for sjømannskirkens diakonale virksomhet. Sjømannskirkene og leseværelsene var som sjømannen fra Vestfold beskrev i sitatet over, et hjem utenfor hjemmet og et sted for avkobling. I alt ser det ut til at gjestfriheten og den gode stemningen på leseværelsene skapte troverdighet og kredibilitet hos sjøfolkene, også hos de som ikke var religiøse – i en tid med økende sekularisering i det norske samfunnet.

For Sjømannskirkens del utgjorde også «fest på kjerka» hovedelementet i en aktiv strategi for å danne en motvekt til havnebyenes mange barer og bordeller. Og spesielt viktig var det å nå ut til de mange, unge førstereisgutten før de fikk smaken på havnebyenes umoralskhet. Sjømannspresten i Hamburg, Eilif Jacobsen, uttrykte det slik tidlig i 1960-årene: « Det miljø sjømannen møter her, fortoner seg hardt og nådeløst. Det er i et slikt billede sjømannskirken er plassert. Den er et alternativ for sjømannen i en lumsk og farlig havneby. Vi synest ofte at vi blir små, ubetydelige og hjelpeløse ved siden av den storslagen og raffinerte elendigheten. Men tross dette viser det seg at sjømannen i en vanskelig situasjon kommer til kirken og i den ser sin eneste redning og hjelp. Vi er glade for at det ennå er slik. Det forteller om det som gjemmer seg innerst inne i hans personlighet. Han vet hva kirken står for på søndager og i livets hverdag.

Uten tvil er det førstereisguttene og de ganske unge kampen står om i dag. De eldre befarne sjømenn vet hva havnebyen kan by dem. Det vet også hva sjømannskirken er og hva den står for. For unggutten er havnebyen eventyret, opplevelsen de ikke kunne eller torde få hjemme; den er livet, det å bli voksen. Sjømannsmisjonen er ikke gått i blodet på disse karene. Skal de bli tapt land for oss, eller skal vi kunne vinne dem?»

Mens de to første tiårene etter andre verdenskrig kan regnes som Sjømannskirkens storhetstid, førte rasjonalisering og krise i norsk skipsfart til at Sjømannskirkens eksistens i 1970-årene stod i fare. Les mer om den påfølgende krisetiden i organisasjonens historie.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Ørnulf Borthen: «Sjømannskirken eller horehuset?», kronikk i VG 24.3.1966
  • Ørnulf Borthen: «Skipperen eller førstereisgutten?», kronikk i VG 25.4.1966
  • Bud & Hilsen nr. 9/1966: nr. 1/2006
  • John O. Egeland: Vi skal videre. Norsk skipsfart etter den annen verdenskrig. Perioden 1945–1970. Aschehoug 1971
  • Peder Figenbaum, Elisabeth S. Koren, Tore Nilsen og Per G. Norseng: Fortellinger om kyst-Norge. Verdens fraktemenn. Norsk internasjonal skipsfart gjennom tusen år. 2009
  • Petter Erik Innvik og Kjell Bjarne Dahl: Fra Tramp til Offshore. Nordmørske sjøfolk forteller, 1945–2000. Kristiansunds skipperforening 2012
  • Leo Hersson: Sjømann hvorhen? Norsk skipsfart på terskelen til en ny tid. Cappelen 1966
  • Elisabeth Solvang Koren: «Etterkrigstidens sjømannsliv» i Tor Ola Svennevig m. fl.: Norske sjømannstatoveringer. 2013
  • Elisabeth S. Koren, Tore L. Nilsen: Fortellinger om kyst-Norge. Med saltvann i årene. Oslo 2013
  • Elisabeth Lønnå: Sjøens kvinner ute og hjemme. Scandinavian Academic Press 2010  
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969
  • Lasse Trædal: Norske sjøfolk forteller. Sjømannsopplevelser fra 1950 til våre dager. Spartacus forlag 2013
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864–1964. Den norske sjømannsmisjons forlag 1964
Del
Del