1973

Leseværelset er ikke hva det engang var

I 1970-årene ble optimismen fra den norske skipsfartens og Sjømannskirkens gullalder erstattet med mer nøkterne framtidsutsikter. En akselererende rasjonalisering i norsk skipsfart i andre halvdel av 1960-årene kulminerte i den internasjonale skipsfartskrisen i 1973. Sjømannskirkens eksistensgrunnlag – nemlig den norske sjømannen – ble vanskeligere og vanskeligere å få tak i. Dessuten ble det færre og færre av dem. Var Sjømannskirken blitt akterutseilt?

Mens sjøfolkene tidligere hadde funnet veien til sjømannskirkens leseværelser i hopetall, ble virkeligheten en annen mot slutten av 1960-årene. Organisasjonens eksistens og utvikling hang tett sammen med norsk skipsfart, og ble derfor også påvirket av endringer i næringen.

På grunn av hard konkurranse på det internasjonale skipsfartsmarkedet, ble det nødvendig å implementere ulike rasjonaliseringstiltak på norske skip. Sjøfolkenes arbeidsoppgaver ble effektivisert, skipene ble nedbemannet og liggetiden i havn ble kortet inn. Og for Sjømannskirken betød kortere liggetid i havn at færre sjøfolk prioriterte eller hadde tid til å ta turen innom leseværelsene.

Samtidig skapte også overgangen fra tradisjonelle stykkgodsskip i linjefart til stadig flere og større spesialskip, som tankskip og containerskip, nye utfordringer for sjømannskirkene. Mens de tradisjonelle linjeskipene hadde vært innom en rekke ulike havner og sjømannskirker på rutene sine, var situasjonen annerledes med spesialskipene som på grunn av størrelsen sin forutsatte anløp i nye og avsidesliggende havneanlegg. Utviklingen førte med andre ord til en nedgang i skipsanløp på en rekke havner med norske sjømannskirker.

Del

Mobilisering for sjøfolkene

Hva skulle Sjømannskirken så gjøre for å opprettholde kontakten med sjøfolkene i samme grad som tidligere? Dette spørsmålet preget organisasjonens virksomhet fra slutten av 1960-årene. Svaret ble et endret betjeningsmønster med hovedvekt på aktiv oppsøkende virksomhet. Før det første ble det i enda større grad enn tidligere satset på skipsbesøk. Sjømannsprestene fikk samtidig et større utvidet geografisk ansvarsområde, og måtte sette seg i bilen og kjøre lange avstander for å nå norske skip i de avsidesliggende havnene.

Allerede i 1962 var sjømannskirken i San Francisco den første til å skaffe seg kirkebuss for å bringe norske sjøfolk til og fra kirken. Å stå klar med kirkebussen på havna når skipene kom inn, viste seg å være et virkningsfullt tiltak for å få sjøfolkene med seg en tur på kjerka. I 1970 kunne over 20 av sjømannskirkene tilby en slik hente- og bringetjeneste.

I tillegg startet Sjømannskirken opp ny virksomhet i en rekke tankhavner, som Europoort nær Rotterdam i 1964, San Fernando på Trinidad i 1965 og i Dubai i 1973 der majoriteten av den norske tankflåten trafikkerte. En nyvinning ble også reisetjeneste i Japan i 1966, der sjømannspresten og assistenten lå på veiene hver dag for å nå ut til de norske skipene. Også opprettelsen av virksomhet på Moji i 1968 var et rent tiltak for å nå ut til sjøfolkene. 

Informasjonsarbeid basert på blant annet radio- og lydbåndtjeneste fikk også økt betydning i Sjømannskirkens virksomhet, og ble spesielt rettet mot skip som aldri var innom sjømannskirkehavner. I 1971 ble det igangsatt daglige sendinger med kristen sang og musikk, andakter, intervjuer og siste nytt fra Sjømannskirken. Hver søndag ble det sendt gudstjeneste fra en sjømannskirke. Informasjonsarbeidet kom utgjorde etterhvert en så betydelig del av organisasjonens virksomhet, at det i 1976 ble opprettet en egen informasjonsavdeling.

I første omgang viste Sjømannskirkens nye tiltak resultater. Til tross for en generell nedgang i skipsanløp i de fleste havner, kunne sjømannskirkene samlet sett fremdeles vise til gode besøkstall på over 800 000 besøkende i 1969.

Del

Nedgangstider

En av sjømannsprestene sa det slik: I dag er sjømannskirken i første rekke blitt en samtalekirke. Han tenkte nok på den tiden «fest på kjerka» hadde sin faste plass på ukeprogrammet, ikke bare søndag kveld etter gudstjenesten, men også en dag midt i uken. «Fest på kjerka» klang godt. Det var et meningsfylt begrep og et tjenlig arbeidsredskap. Sjøfolk i stort antall kom gjerne til disse arrangementene. Vi fikk mange i tale. Disse festene hører fortsatt med, noen steder endog regelmessig hver eneste uke. Men ved så mange andre stasjoner er opplegget av gode grunner blitt et annet. Det er blitt usikkert om det i det hele ligger norsk skip i havn.SJØMANNSKIRKENS TREÅRSMELDING FRA 1973–1975

Den internasjonale skipsfartskrisen som satte inn i 1973/1974 rammet norsk skipsfart hardt. Skipsfartskrisen var et resultat av OPECs oljeboikott mot vestlige land som støttet Israel i krigen mot Egypt og Syria. Boikotten førte til en drastisk prisøkning og dermed synkende etterspørsel etter olje på verdensbasis. Verdens tankfraktmarked raste sammen, og førte den norske tankflåten inn i en langvarig krise- og omstillingsperiode. Problemene forplantet seg, og også annen skipsfart ble rammet av synkende etterspørsel.

Umiddelbart førte skipsfartskrisen til ytterligere nedgang i antall norske skipsanløp i sjømannskirkehavner, ettersom skip ble lagt i opplag, solgt eller flagget ut. I tillegg førte krisen til at enda flere sjøfolk mistet jobbene sine og måtte gå i land. Fra ca. 60 000 sjøfolk sysselsatt i den norske handelsflåten i 1960, var antallet redusert til i underkant av 30 000 i 1975. Sjømannskirken eksistensgrunnlag, sjøfolkene, var med andre ord i ferd med å forsvinne. Og i 1975 hadde antall besøkende ved sjømannskirkene sunket til i overkant av 500 000, mot over 800 000 besøkende i første halvdel av 1960-årene. Tilbakegangen fortsatte i årene som fulgte.

Del

Vilje til oppbrudd?

Siden oppstarten over hundre år tidligere hadde Sjømannskirken vist seg som en tilpasningsdyktig organisasjon. Stadige etableringer og nedleggelser av sjømannskirker ble foretatt, etter hvor sjøfolkene til enhver tid var å finne i verden. Men i 1975, i Sjømannskirkens eget blad, Bud & Hilsen, ble følgende spørsmål stilt: «Er Sjømannsmisjonen akterutseilt?». Undringen var berettiget, for skipsfartskrisen hadde utløst behovet for en omfattende omstrukturering av organisasjonen. Det ble et spørsmål om marginalisering eller videre eksistens. Løsningen lå i nye brukergrupper.

Den store tilbakegangen av norske sjøfolk i utenriksfarten i 1970-årene sammenfalt med en økning av andre grupper nordmenn i utlandet, som turister, studenter, trailersjåfører og andre næringsdrivende. Sjømannskirkene fikk stadig flere henvendelser fra nye og voksende grupper med nordmenn i utlandet som ønsket kontakt. I et historisk perspektiv hadde dørene på sjømannskirkene alltid stått åpne for alle nordmenn i utlendighet, men relasjon ble nå en annen. Mens fastboende nordmenn i tidligere tider først og fremst hadde fungerte som trofaste støttespillere i arbeidet for sjøfolkene, ble sjømannskirkenes tjenester og arrangementer nå i økende grad tilpasset de norske fastboende gruppenes behov og ønsker.

I 1975 ble denne utviklingen tatt opp til prinsipiell diskusjon i Sjømannskirkens representantskap. Det viste seg imidlertid at selv om de ulike sjømannskirkene i handling orienterte seg mot nye grupper nordmenn i utlandet, så var organisasjonen på det formelle plan ennå ikke klar til å ta steget fullt ut. Representantskapets konklusjon var at sjømennene fremdeles skulle defineres som Sjømannskirkens primære målgruppe. En vedkjente seg ansvaret for arbeid blant andre grupper nordmenn i utlandet, så lenge det ikke gikk utover organisasjonens hovedformål.

Kort tid etter henvendte imidlertid Bispemøtet i Den norske kirke seg til Sjømannskirken med forespørsel om organisasjonen kunne ta på seg det folkekirkelige ansvaret for betjening av nordmenn i utlandet. Den prinsipielle debatten om endring i Sjømannskirkens grunnregel ble derfor tatt opp igjen på organisasjonens generalforsamling i juni 1976, der det ble fattet et enstemmig vedtak som åpnet opp for en likestilling mellom sjøfolk og andre grupper nordmenn i utlandet som målgrupper for Sjømannskirkens arbeid.

Del

En ny hverdag

Generalforsamlingen i 1982 representerte et viktig vendepunkt i Sjømannskirkens virksomhet. Det ble vedtatt en omfattende revisjon av organisasjonens grunnregler, der endringen av formålsparagrafen var det viktigste og mest omdiskuterte punktet. Sjømannskirkens formålsparagraf ble endret fra:

Sjømannsmisjonen skal på Bibelens og den norske kirkes bekjennelses-skrifters grunn virke til Guds rikes fremme blant nordiske sjøfolk i utenlandske havner. Dette er Sjømannsmisjonens hovedformål. Virksomheten sikter også på andre fra de nordiske land som oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre tid. […]

til 

Den norske Sjømannsmisjon og dens arbeidere skal på Bibelens og Den norske kirkes bekjennelsesskrifters grunn, arbeide for å fremme Guds rike blant våre sjøfolk, våre landsmenn på norsk kontinentalsokkel og nordmenn som oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre tid.

Organisasjonens definerte ansvar gikk fra da av på tvers av alle bestemte yrkeskategorier, og framhevet ikke lenger sjøfolkene som hovedmålgruppe. Endringen representerte en formell bekreftelse på en omstrukturering som langt på vei allerede hadde tatt form i praksis ute ved de ulike sjømannskirkene. Sjømannskirkens nye målsetting var å møte den moderne nordmannen – uansett hvem hun eller han var – på deres vei rundt i verden.

Så hvem ble sjømannskirkens nye brukere? En ny gruppe norske utearbeidene var i sterk vekst, og fremdeles til sjøs – les mer om hvordan sjømannsprestene trakk i overlevelsesdrakt for å nå ut til sine nye arbeidsplasser.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 11–12/1976; nr. 1/1982; nr. 5/1982; nr. 6/1982
  • Bjørn Johanson m. fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Den norske Sjømannsmisjons Forlag 1989
  • Kjell Nordstokke: Tjeneste i verdens hverdag, Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet, Bergen 1999
  • John O. Egeland: Vi skal videre. Norsk skipsfart etter den annen verdenskrig. Perioden 1945–1979. Aschehoug 1971
  • Gisle Hollekim: «Den norske Sjømannsmisjon: Utflagging av flåten krever omstilling» Aftenposten morgen, 27.6.1986
  • Petter Erik Innvik og Kjell Bjarne Dahl: Fra Tramp til Offshore. Nordmørske sjøfolk forteller, 1945–2000. Kristiansunds skipperforening 2012
  • Elisabeth Solvang Koren: «Etterkrigstidens sjømannsliv» i Tor Ola Svennevig m. fl.: Norske sjømannstatoveringer. 2013
  • Silje Vatne Pettersen: «Utvandring fra Norge 1971–2011», Rapport 30/2013, Statistisk sentralbyrå, www.ssb.no [lesedato 21.11.2013]
  • Kilder om sjøfolk ved Statsarkivet i Bergen, www.arkivverket.no [lesedato 20.1.2014]  
  • Helge Petterson: «Den norske Sjømannsmisjon/norsk kirke i utlandet – bakgrunnen, historien og arven.», Oppgave i forbindelse med VPA, 2003
  • Jan H. Heitmann og Per Selle: Frivilige organisasjoner. Fornyelse, vekst og utvikling. Høyskoleforlaget 1999
Del
Del