1978

Sjømannsprest blant oljecowboyer

Skipsfartskrisen i 1970-årene gjorde at Sjømannskirken var på jakt etter nye brukergrupper. Og det tok ikke lang tid før en ny og betydelig gruppe norske utearbeidere tiltrakk seg oppmerksomheten til organisasjonen. Det norske oljeeventyret var i full gang, og offshorearbeiderne på plattformene levde på mange måter et liv som lignet sjøfolkenes. De levde under spesielle vilkår – langt hjemmefra, isolert fra omverdenen og hadde en hard arbeidshverdag preget av et maskulint arbeidsmiljø. Sjømannskirkens nordsjøpresttjeneste ble utviklet som et lavterskeltilbud, hvor nordsjøarbeiderne fikk noen å gå til for fortrolige samtaler og støtte ved problemer og kriser. For sjømannsprestene var det dessuten som «å komme hjem», ettersom mange av nordsjøarbeiderne i 1970-årene var gamle kjente. De var sjøfolk som hadde forlatt handelsflåten til fordel for oljeindustrien.

Nordsjøprestetjenesten fikk sin spede start i 1978, da representanter fra Sjømannskirken for første gang holdt gudstjeneste for de ansatte på Statfjordfeltet julen 1978. Det var det amerikanske oljeselskapet Mobil som hadde kontaktet Sjømannskirken med forespørselen om julebesøk. Utesekretær Oddvar Michalsen leverte følgende stemningsrapport om hendelsen til Sjømannskirkens blad, Bud & Hilsen:

Og julaften dro så generalsekretær Leif Aagaard og jeg med helikopter den vel en time lange turen ut til Statfjord A. Vi var meget spente. Det var vårt første møte med oljeverdenen, og i Nordsjøen måtte arbeidet gå sin vante gang også i julehelgen. Men vi fikk en meget god mottakelse både fra ledelsen i Mobil, som hadde lagt forholdene meget godt til rette, og fikk kontakt med mange av de 800 arbeiderne som tilbrakte julen der ute. Særlig hyggelig var det å treffe igjen sjøfolk som vi kjente fra tiden ute.

UTESEKRETÆR ODDVAR MICHALSEN, BUD & HILSEN, NR. 1/1979

Del

På nye veier

Sjømannskirkens besøk på Statfjordfeltet i 1978 var et uttrykk for nye tider. Rasjonalisering, internasjonal skipsfartskrise og omstrukturering i norsk skipsfart hadde i 1970-årene skapt store utfordringer for Sjømannskirken, som til da hadde bygd organisasjonen rundt handelsflåten. Da sjøfolkene som tidligere hadde vært en av landets største brukersgrupper nærmest forsvant, mistet også Sjømannskirken sitt eksistensgrunnlag. Besøkene på sjømannskirkene verden over gikk betydelig tilbake, og ledet organisasjonen inn i en omfattende omstillingsprosess. Sjømannskirken måtte se seg om etter nye arbeidsområder og brukergrupper.

Krisen i norsk skipsfart sammenfalt imidlertid med begynnelsen på det norske oljeeventyret. Oppdagelsen av Ekofiskfeltet i 1969 var det første store funnet av olje- og gassforekomster i Nordsjøen. For Sjømannskirken betød utviklingen og ekspansjonen av norsk petroleumsvirksomhet nye muligheter.

Samtidig ble offshorearbeid en måte for organisasjonen å holde kontakten med de mange sjøfolkene som hadde mistet jobben eller gått frivillig i land, og som hadde funnet et alternativt arbeidsmarked i oljebransjen. Før var de norske utearbeiderne sjøfolk, nå var de oljefolk. Slik sett var Nordsjøtjenesten en naturlig fortsettelse på Sjømannskirkens tidligere virksomhet. Organisasjonen fulgte de norske utearbeiderne der de befant seg.

Del

Filmsnutt fra 1984

Del

Prest blant røffe «cowboyer»?

Særlig i den tidlige perioden i Nordsjøen, i 1970- og begynnelsen av 1980-årene, var hverdagen på oljeplattformene preget av enormt arbeidspress. De amerikanske operatørselskapene hadde også en autoritær arbeidsledelse som norske arbeidere ikke var vant med. Det var produktivitet og effektivitet som stod i sentrum. På plattformsamfunnene omringet av hav på alle kanter var en under arbeidsperioden relativt isolert fra resten av omverdenen. Det ble skapt en helt særegen kultur, hvor nyrekrutterte norske bygdegutter fra det pietistiske sørvest landet fikk en brutal innføring i de amerikanske oljearbeidernes «cowboykultur». Her gjaldt maskulinitet og handlekraft innpakket i røff sjargong, men også arbeidsglede, fellesskap og kameratskap.

Det var blant en slik forsamling at Sjømannskirkens første julegudstjeneste ble holdt på Statfjord A i 1978, og julebesøkene ble raskt en tradisjon også på andre plattformer. Det var imidlertid langt fra alle oljearbeiderne som i begynnelsen var positive til at det kom prester ut i Nordsjøen. I et leserinnlegg i BT gikk for eksempel en oljearbeider ut og sa at han ville ha seg frabedt det han kalte emissærvirksomhet på plattformene.

Likevel tok snart ansatte, bedriftshelsetjenestene, tillitsmannsorganisasjoner og flere operatørselskaper til orde for en mer permanent ordning med hyppigere besøk. De hadde sett verdien av å ha prest tilstede i det ellers så røffe arbeidsmiljøet.

Del

Etableringen av en fast prestetjeneste

I 1981 sa Sjømannskirken seg villig til å sette i gang et prøveprosjekt for å kartlegge behovet for en permanent prestetjeneste i Nordsjøen, forutsatt at oljeselskapene stod for finansieringen. Bransjeforeningen Oljeindustriens landsforening (senere med navnet Norsk olje og gass) bevilget penger til ett årsverk, og i 1982 kunne derfor tidligere sjømannsprest i Antwerpen, Montreal og New York, Knut Møhlbach, ta på seg overlevelsesdrakten og fly ut til sin nye arbeidsplass på det store Ekofiskfeltet. Sjømannspresten bodde sammen med oljearbeiderne på plattformene over lengre perioder, noe som gav ham sjansen til å bli godt kjent med «nordsjømenigheten».

Etter en vellykket prøveperiode på to år ble det i 1984 vedtatt å etablerte fast prestetjeneste i Nordsjøen. I takt med at stadig flere oljeselskaper og arbeidere ble kjent med tjenesten og nye oljeplattformer ble etablert, økte også arbeidsoppgavene betraktelig. I slutten av 1980-årene var derfor fire sjømannsprester blitt nordsjøprester, som til sammen betjente 11 000 nordsjøarbeidere på feltene Ekofisk, Statfjord, Odin, Valhal, Ula, Frigg, Heimdal, Statpipe, Gullfaks og Oseberg.

Del

Lett tilgjengelig, men enkel å unngå

Vi er Nordsjøprester fordi Gud er glad i menneskene som jobber der ute også. Det ønsker vi å vise, samtidig som vi erkjenner at oljeinstallasjonene i Nordsjøen ikke er arbeidsstedet med de store ord.

NORDSJØPRESTER TERJE BJERKHOLT OG TRYGVE HESTNESS, BUD & HILSEN NR. 1/1985

Nordsjøprestene var fra starten av opptatt av å være til stede på arbeidernes premisser. Tanken var at kontakten med presten skulle føles naturlig, det skulle ikke påtvinges. Oljeplattformenes store aktivitet og høye arbeidstempo satte også sine naturlige begrensninger for prestetjenesten uforming. Miljøet på plattformene skapte i det hele rom for kontakt gjennom personlige samtaler i langt større grad enn gjennom tradisjonelle gudstjenester og møtevirksomhet.

Tjenesten ble derfor fra første stund formet som et lavterskeltilbud, hvor både det åndelige, men også det psyko-sosiale miljøet ble et viktig arbeidsområde. Mellommenneskelige spørsmål fikk stå i sentrum, og relasjonene ble skapt i dagligstuen, ved matbordet, på lugaren, kontrollrommet, verkstedet eller sykestuen. Prestene skulle yte omsorg og hjelp under sykdom, i livskriser og i problemfylte arbeids-, familie- og kollegarelasjoner.

Ettersom mange av oljearbeiderne opplevde overgangen mellom arbeidsperioden og ukene hjemme som en stor utfordring, ble det klart at prestene fikk en viktig oppgave med også å følge opp de som trengte det hjemme på land, gjennom samtaler og besøk.

Del

Kompetanse og beredskap

Etter Alexander Kielland-ulykken i 1980 der 123 mennesker mistet livet, ble beredskap og krisehåndtering på plattformene satt på dagsorden hos de ulike operatørselskapene. Også nordsjøprestene fikk en viktig rolle i dette arbeidet, der spesielt sjømannsprest Terje Bjerkholt tok initiativet til utviklingen av et kirkelig beredskapsarbeid innen sorg- og krisehåndtering. Nordsjøprestenes beredskap gikk ut på å skulle vise omsorg både i hverdagskriser og ved ulykker og død.

Sommeren 1991 omkom et mannskap fra Helikopter Service på Ekofisk-senteret. Tre personer mistet livet. Ekofisk-presten var hjemme på Sørlandet da ulykken skjedde. Han kunne besøke familien til den ene piloten straks – og ble neste dag hentet ut til Ekofisk for å lede minnestund hvor kollegaer og arbeidskamerater, sammen med redningsmannskapene, kunne gi uttrykk for sin deltagelse. Dermed fikk man samlet alle involverte på arbeidsplassen – mens de var på plattformen – og de kunne få delta i minnestunden mens opplevelsen var fersk. Den måten som presten ledet minnestunden på blir av de involverte sterkt berømmet. Også den broen presten representerte mellom hjem og arbeidssted blir trukket fram.

«OLJEPRESTEN SETT FRA ARBEIDSGIVERNES SIDE» AV STIG KVENDSETH I KIRKEN PÅ ARBEIDSPLASSEN, 1995

Nordsjøprestene ble i økende grad anerkjent som fagpersoner i offshoremiljøet, og utviklet foredrags- og kursvirksomhet rettet både mot oljeselskapene og de enkelte arbeiderne. Kurset «Pårørende – Informasjon – Omsorg» (PIO) som ble startet av nordsjøprestene Kjell Jensen og Terje Bjerkholt i 1990, gav innføring i hvordan en bedriftsledelse burde møte pårørende og etterlatte i en ulykkessituasjon. Kurset har siden den gang blitt mye brukt av ulike selskaper og organisasjoner. Andre kurstemaer har vært bedriftsetisk ledelse, stressmestring og kommunikasjon, konflikthåndtering, emosjonell førstehjelp og familie og samliv. I 1990-årene ble det også for første gang etablert beredskapskontrakter direkte mellom de enkelte operatørselskapene og Sjømannskirken.

Etter hvert som det ble ansatt flere nordsjøprester og arbeidsoppgavene ble større, ble også erfaringsoverføring og kompetansebygging innad i prestetjenesten stadig viktigere. Men med flere ansvarsområder gikk en mot større spesialisering for de ulike prestene innen familiearbeid, sorg- og krisehåndtering.  

Del

Nordsjøprester i 30 år

Sjømannskirkens prestetjenesten i Nordsjøen ble stadig utvidet, og i 1998 ble bemanningen økt til syv prester. Utvidingen kom som følge av flere arbeidsoppgaver og etableringen av flere oljeplattformer. Samme år fikk nordsjøprestene også et tett samarbeid med Sjømannskirkens besøkstjeneste for den norske supplyflåten, som ble etablert høsten 1998. Tjenesten fikk ansvaret for å besøke supplyskip i havner langs norskekysten, i Skottland og Brasil, ble etter hvert integrert i prestetjenesten i Nordsjøen.

Da Sjømannskirkens prestetjenesten i Nordsjøen feiret 30 år i 2012 hadde nordsjøprestene aldri før hatt omsorg for flere mennesker i offshoremiljøet – til sammen rundt 40 000 arbeidere på plattformer og supplyskip.

I omstillingsprosessen etter skipsfartskrisen tidlig i 1970-årene fikk Sjømannskirken også andre nye brukere. Les mer om hvordan de mange norske sydenturistene ble et nytt satsingsområde for organisasjonen.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 1/1979; 1/1982; nr. 10/1982; nr. 2/1988; nr. 3/2001
  • Bjørn Johanson m. fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, 1989
  • Torbjørn Kindingstad og Fredrik Hageman (red.): Norges oljehistorie. Wigestrand Forlag AS, Stavanger 2002
  • Stig Kvendseth: «Oljepresten sett fra arbeidsgivernes side», i Stig Moe (red.): Kirken på arbeidsplassen. Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet, Bergen 1995
  • Hanne Müller: «Klondikets energi – oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk», Norsk Oljemuseums årbok 2005
  • Marie Smith-Solbakken: Oljearbeiderkulturen: historier om cowboyer og rebeller. Historisk institutt, HF-fakultetet, NTNU 1997
  • St. Meld. nr. 49 (1992–1993), «Uten grenser, om kirkelig betjening av nordmenn i utlandet»
  • Sjømannskirkens årbøker 1970–1981; 1982–1984; 1983–1993; 1994–2002
  • Årsmeldinger for Nordsjøpresttjenesten 2003–2012
  • Else Brudevoll: «Sjømannsmisjonen utvider i Nordsjøen», Aftenposten 27.12.1985
  • Alf B. Godager: «Prest mellom himmel og hav», Aftenposten Amag 12.8.1989
  • Rune Valderhaug: «Kvinnelig oljeprest», Bergens Tidende 27.6.1994
  • «Prester med menighet offshore», Bergens Tidende 12.9.2011
  • «Nordsjø-prester i 30 år», Vårt land 28.8.2012
  • Rune Johansen: «Prestene invaderer Nordsjøen», www.offshore.no, publisert 17.12.2001 [lesedato 15.10.2013]
  • Fakta 2013, norsk petroleumsverksemd, www.ndp.no, [lesedato 22.10.2013]
Del
Del