1989Der nordmenn er bør kirken være

Sjømannskirken har helt siden etableringen i 1864 vært tett knyttet til Den norske kirke. Sjømannskirken regnet seg som landskirkens forlengede arm ut i verden, og hadde som mål å fylle de samme funksjonene som kirken hjemme i Norge. Men det var først i 1989 at organisasjonen offisielt fikk mandatet som Norsk kirke i utlandet. Mandatet kom til å endre store deler av organisasjonens virksomhet, samtidig som det åpnet for nye muligheter og nye utfordringer.

Foreningens Utsendinge, hvad enten de ere ordinerede eller uordinerede, maa samvittighetsfullt benytte enhver Anledning til Evangeliets Forkyndelse for de til Stationerne ankommede steds bosatte Skandinaver...

Slik lød den første instruksen som ble vedtatt for Sjømannskirkens prester og personale 11. september 1865. Til tross for at arbeidet blant sjøfolkene var sjømannskirkenes hovedprioritet, så var Sjømannskirkens dører åpne for alle skandinaver i utlendighet helt fra begynnelsen av. De første prestene [lenke til tidslinjepunkt 1865] ble da også oppfordret til å organisere menigheter rundt kirkene i utlandet, og i de senere årene har de fleste sjømannskirkene blitt drevet av kirkekomiteer bestående av fastboende skandinaver. Sjømannskirkene ble ofte det naturlige åndelige sentrum i de skandinaviske immigrantmiljøene. Det var her en døpte barna sine og konfirmerte en de unge, og det var gjerne her en skapte seg et sosialt nettverk gjennom kvinneforeningsarbeid og ulike arrangementer på leseværelsene. Kirkene hjalp dem til å bevare kontakten med norsk kultur, og sjøfolkene som de møtte bidro til å holde «de nasjonale instinktene våkne og levende». Selv om disse fastboende skandinavene opp igjennom har vært svært viktige for sjømannskirkenes økonomi og virksomhet lokalt, forble de i mange tilfeller støttespillere til det egentlige arbeidet blant sjøfolkene.

Det skal for Sømændene, for deres Prester og for os være en vækkende, styrkende og oppmuntrende Tanke, at vor Landskirke har erkjendt sin Forpligtelse til at virke for vore Sømænd i det Fremmede, idet den har sat det kirkelige Stempel paa Foreningens Virksomhed.

Dette kunne en lese i en av Sjømannskirkens første årsmeldinger, fra 1865/1866. Selv om Sjømannskirken hadde fått landskirken – det vil si Den norske kirkes – velsignelse for arbeidet den gjorde, lå det altså ikke noe formelt mandat som Den norske kirkes forlengede arm i utlandet i dette «kirkelige stempel». Men Sjømannskirken hadde fått sin tilknytning til kirken ved at organisasjonens liturgi ble underlagt Biskopen i Bjørgvins tilsyn, og at Sjømannskirkens prester skulle bli ordinert til tjeneste på lik linje med andre prester i Den norske kirke. Sjømannskirken fikk også innpass i norske menigheters kirkeliv. Mange menigheter har i årevis tatt opp kollekt til Sjømannskirken og samlet julegaver til sjømennene til jul. Organisasjonen jobbet også tidlig for at sjøfolk og andre nordmenn i utlendighet skulle inkluderes i menighetenes forbønn under gudstjenesten i alle landets kirker. Resultatet var at fra det ble vedtatt ny høymesseliturgien ved kongelig resolusjon i 1887, har det i norske menigheter blitt bedt for «våre Landsmænd i det fjerne og paa Haavet».

De norske kolonier har alltid støttet Sjømannskirken

Et naturlig valg

Det var i 1976 at Sjømannskirken for første gang fikk forespørsel om å ta på seg det offisielle folkekirkelige ansvaret for Den norske kirkes arbeid i utlandet. Statskirken hadde da i en årrekke vært opptatt av å få i gang et organisert arbeid for nordmenn i utlandet, ettersom stadig flere nordmenn reiste utenlands for kortere eller lengre perioder. Det var ikke lenger bare sjøfolkene som hadde behov for kirkelig betjening utenfor Norges grenser. Nordmenn i utlandet var blitt en mer mangfoldig gruppe bestående av turister, studenter, au-pairer, forretningsfolk og trailersjåfører.

At Den norske kirke ikke hadde etablert seg i utlandet tidligere, var mye på grunn av Sjømannskirkens utstrakte virksomhet. Sjømannskirken hadde så langt dekket behovet. Så da statskirken i 1970-årene ønsket å etablere et tilbud i utlandet var de ute etter en samarbeidspartner – kirken selv manglet både erfaring og et eksisterende apparat utenlands. Det fantes flere norske, kristne organisasjoner med lang fartstid utenfor landet som ble ansett som aktuelle, men kirken ønsket at én organisasjon skulle ta på seg det samlede ansvaret. Og Sjømannskirken ble et naturlig valg ut i fra flere kriterier. For det første stod organisasjonen i en særstilling når det gjaldt erfaring med kirkelig utenlandsarbeid og hadde et nettverk som strakte seg verden over. Dessuten var Sjømannskirken allerede tett knyttet til Den norske kirke, ettersom biskopen i Bjørgvin hadde hatt tilsyn med virksomheten siden starten. Organisasjonen var også i en særstilling når det gjaldt mobilitet og omstillingsevne, og hadde bred folkekirkelig tillit.

Og for Sjømannskirken kom forespørselen fra Den norske kirke på rett tidspunkt. Organisasjonen stod midt en omfattende omstillingsprosess. Rasjonalisering i norsk skipsfart og den internasjonale skipsfartskrisen i begynnelsen av 1970-årene førte til færre norske sjøfolk i arbeid, og nedgang i besøkstallene ved sjømannskirkene verden over. For Sjømannskirken betød dette omstilling og tilpassing til en ny realitet, og en aktiv søken etter nye brukergrupper om organisasjonen ikke skulle bli marginalisert. Sjømannskirken stilte seg derfor positiv til nye oppgaver som Norsk kirke i utlandet.

Frivillig organisasjon med offentlig oppdrag

Spørsmålet var i første omgang hvordan samarbeidet skulle organiseres. Et hovedkriterium var at nyordningen ikke måtte gripe inn i Sjømannskirkens selvstendighet, og at Sjømannskirkens hovedstyre måtte ha det administrative ansvaret for arbeidet. Løsningen ble i første omgang å opprette et rådgivende organ uten styrende funksjon, bestående av representanter fra Den norske kirke, Norsk råd for misjon og evangelisering og Sjømannskirken.

Det rådgivende organ for Norsk kirke i utlandet (RO) møttes til det første, konstituerende møtet på Sjømannskirkens hovedkontor 26. januar 1978. De første årene gav samarbeidet seg utslag i at Sjømannskirken opprettet en egen nordsjøpresttjeneste [lenke til tidslinjepunkt 1978], en studentpresttjeneste [lenke til tidslinjepunkt 1980] og etablerte den første «sydenkirken» [lenke til tidslinjepunkt 1979] i Spania. Men en så løselig ordning som det rådgivende organet representerte viste seg imidlertid å være lite tilfredsstillende for utviklingen av samarbeidet. Det var behov for fastere rammer rundt de organisatoriske og praktiske sidene ved den kirkelige betjeningen av nordmenn i utlandet, og det ble tatt til orde for en tettere tilknytning mellom Den norske kirke og Sjømannskirken.

Kritiske røster innad var bekymret for om Sjømannskirkens selvstendighet som frivillig organisasjon ville være sikret gjennom et tettere samarbeid. Noen mente også at det offisielle mandatet som Norsk kirke i utlandet ville bety en nedprioritering av Sjømannskirkens arbeid for sjøfolk. Argumenter som talte for en tettere tilknytning til Den norske kirke var at Sjømannskirken fikk større mulighet til å sette søkelyset på og jobbe for nordmenn i utlandet, og at organisasjonen kunne fungere som en brobygger mellom nordmenn i utlandet og Den norske kirke – som mange ellers mistet kontakten med.

I 1989 vedtok så Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, offisielt å anmode Sjømannskirken om å fortsette å forvalte og videreføre arbeidet blant nordmenn i utlandet på vegne av Den norske kirke. Den endelige løsningen på det nye ekteskapet ble at i kirken fikk rett til å oppnevne tre representanter til Sjømannskirkens ledelsesorgan – representantskapet. Til gjengjeld fikk Sjømannskirkens generalsekretær talerett i Kirkemøtet i saker som angikk Sjømannskirken.

Avtalen var en historisk begivenhet, ettersom det ikke tidligere hadde skjedd at Den norske kirke hadde knyttet seg til en frivillig organisasjon på denne måten. For å markere Sjømannskirkens nye mandat skiftet organisasjonen i 1990 navn fra Den norske sjømannsmisjon til Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet.

Selv om Sjømannskirken i praksis alltid hadde vært åpen for nordmenn i utlandet, bød det formelle mandatet som norsk kirke i utlandet på nye utfordringer og problemstillinger. Et grunnleggende spørsmål var hvordan Sjømannskirken skulle klare å beholde sin egenart og identitet, og samtidig oppfylle kravene som lå i det nye offentlige ansvaret. Som Norsk kirke i utlandet skulle Sjømannskirken i tillegg til å stå for forkynnende og kirkelige handlinger, skulle sjømannskirkene være sosiale og kulturelle, nasjonale møteplasser. Sjømannskirkene skulle også tilby familievern, rådgivning, sjelesorg, krisehjelp og annen praktisk assistanse. For mange sjømannsprester ble det viktig å forsikre seg om at det kirkelige elementet ikke skulle forsvinne blant service-tilbud og praktisk bistand.

Økonomisk krise

Ved inngangen til 1990-årene slet Sjømannskirken med store økonomiske problemer. Bakgrunnen var i all hovedsak den omstruktureringen organisasjonen hadde vært igjennom siden midten av 1970-årene, som følge av krisen i norsk skipsfart og den store tilbakegangen i antallet norske sjøfolk. Omstruktureringen førte blant annet til at store grupper støttespillere som hadde identifisert seg med organisasjonens oppgaver overfor sjøfolk, var blitt borte.

Både gaveinntektene, kretsinntektene og lotteriinntektene ble betydelig mindre, og det samme gjaldt de årlige offerinntektene fra landets lokale kirkemenigheter. Resultatet var at organisasjonen fra midten av 1980-årene ikke lenger klarte å holde tritt med de økende driftsutgiftene, og spesielt i perioden 1988–1992 var underskuddene store – i 1992 på hele 7,7 millioner. Spørsmålet var hvordan Sjømannskirken skulle forvalte sin nye og omfattende oppgave som Norsk kirke i utlandet i en så sårbar økonomisk situasjon.

For å bøte på situasjonen ble det for det første foretatt betydelige nedskjæringer. Sjømannskirken i Le Havre ble nedlagt og over ti stillinger inndratt. På kort sikt bedret disse tiltakene økonomien, men for å få en langvarig løsning på problemet måtte inntektsnivået opp. Som et viktig ledd i dette arbeidet ble det sendt forespørsel til Stortinget om utformingen av en Stortingsmelding som skulle gjennomgå Sjømannskirkens virksomhet. Forhåpningen var at Stortingsmeldingen i spørsmålet om organisasjonens økonomiske situasjon, skulle konkludere med behovet for et betydelig løft i statsstøtten.

Sjømannskirken hadde allerede i 1966 mottatt statsstøtte for første gang, en støtte som tilsvarte ca. 7 prosent av det totale budsjettet. I 1970 fikk organisasjonen også for første gang bevilget et lite ekstratillegg for kirkelig betjening av fastboende nordmenn i utlandet. I 1988 tilsvarte statsstøtten i overkant av 18 prosent av organisasjonens totale budsjett. I 1992 var det offentlige tilskuddet steget til i overkant av 30 prosent av Sjømannskirkens inntekter.

Som følge av Sjømannskirkens mandat som Norsk kirke i utlandet ble det i Stortingsmelding nr. 49 (2002–2003) «Uten grenser, om kirkelig betjening av nordmenn i utlandet» anbefalt at de statlige bevilgningene måtte økes. Og i Stortingets innstilling året etter ble det vedtatt en målsetting om fullfinansiering av Sjømannskirkens personalkostnader knyttet til utearbeidet, i tillegg til finansiering av et visst antall nøkkelstillinger ved organisasjonens hovedkontor. En slik størrelse på statsstøtten ville medføre en økning til omtrent halvparten av organisasjonens totale budsjett.

Realiteten ble imidlertid en annen, og den prosentvise økningen i statsstøtten uteble. Nesten ti år senere, i 2013, informerte generalsekretær Audun Myhre i en åpen høring i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, informere om at Sjømannskirkens virksomhet igjen måtte nedtrappes om organisasjonen ikke fikk økte bevilgninger. Etterslepet var stort, og de statlige bevilgningene hadde stått stille i et tiår. I statsbudsjettet for 2014 var Sjømannskirkens bevilgninger fremdeles bare i overkant av 30 prosent av organisasjonens totale budsjett. Samtidig hadde Sjømannskirken økt bemanningen sin betraktelig for å imøtekomme behovet fra stadig flere nordmenn i utlandet.

Til inntekt for Sjømannskirken

17.mai verden rundt

I medvind

De første tjue årene etter at Sjømannskirken offisielt ble Norsk kirke i utlandet i 1989 hadde organisasjonen i gjennomsnittet rundt 30 norske sjømannskirker verden over, i tillegg til nordsjøprester, studentprester og de ambulerende sjømannsprestene på hvert kontinent. Og spesielt for denne perioden var at Sjømannskirken knyttet tett kontakt til norsk næringsliv og norsk utenrikstjeneste gjennom et utvidet kirkelig beredskapsarbeid.

Siden begynnelsen av 1990-årene har det vært en stigning i etterspørselen av Sjømannskirkens tjenester. Mens det i midten av 1990-årene var omkring 500 000 mennesker som årlig hadde kontakt med sjømannskirken enten ved besøk på en sjømannskirke eller via Sjømannskirkens oppsøkende arbeid,  steg tallet til rundt 600 000 i begynnelsen av 2000-årene, over 900 000 i 2011. Aldri før hadde så mange mennesker vært i kontakt med Sjømannskirken.


Kilder

  • «Beretning til den 2den Generalforsamling i “Forening til Evangeliets Forkyndelse for Skandinaviske Sømænd i fremmede Havne” over Foreningens Stilling og Virksomhed i Tidsrummet fra 15de Septbr. 1865 til 31te Decbr. 1866.», Bud og Hilsen 1865
  • Bjørn Hanson m.fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, 1989
  • Bud & Hilsen nr. 6/1982; nr. 8/1982; nr. 12/1988; nr. 1/1992; nr. 2/2013
  • Trygve Andreassen: «Folkekirkelig identitet og praksis. En undersøkelse av kirkeforståelse i Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet», VPS-oppgave, 2001
  • Stein Moe (red.): Kirken på Arbeidsplassen, Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet, Bergen 1995
  • Kjell Nordstokke: Tjeneste i verdens hverdag, Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet, Bergen 1999
  • Helge Petterson: «Den norske Sjømannsmisjon/norsk kirke i utlandet – bakgrunnen, historien og arven», Oppgave i forbindelse med VPA, 2003
  • St. Meld. nr. 49 (1992–1993), «Uten grenser, om kirkelig betjening av nordmenn i utlandet»
  • Personer med norsk personnummer bosatt i utlandet etter innvandringskategori, 1990–2009, www.regjeringen.no, [lesedato 22.11.2013]
  • Årbøker for Sjømannskirken 1983–2013

20. aug 2020 kl 13.28 Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info