Hun fikk én siste sjanse

Det hele begynte med at vi fant Linda sovende utenfor porten. Vi vekket henne forsiktig og spurte: «Er det noe vi kan gjøre for deg?» Linda var veldig tørst, så vi hentet vann. Siden kom hun nesten hver dag.

Linda er ikke hennes egentlige navn. Vi har valgt å anonymisere av hensyn til henne selv og familien.

Den unge kvinnen hadde et forsiktig smil, men øynene hennes bar preg av et liv som hadde vært altfor tungt. Linda var ung ufør, med psykiske plager og rusproblemer, og hadde tidvis bodd på gaten i Norge. Nå hadde Linda søkt tilflukt i Thailand – for henne var det lettere å  leve på gata i varmen enn i kulden hjemme.

Men alle kunne se det. Hun var utslitt og preget av et hardt liv. Linda sa det selv:

Jeg ønsker ikke å leve på dette viset, men for å komme ut av det må jeg finne en vei å reise hjem. Kan dere hjelpe meg?

Hos oss søkte Linda ikke bare et måltid eller en stol å sitte på. Linda søkte et sted der hun kunne bli tatt imot – uten fordømmelse, uten krav om å forklare eller bevise noe. Et fristed.

Førjulstiden – verdighet i fellesskap

Før jul, i de travle grøtlørdagene, tilbød Linda seg å hjelpe til – bar stoler, ryddet og ordnet småting. Som takk fikk hun et måltid og vafler. For henne betydde det alt. Linda fikk være en som bidro, ikke bare en som tok imot. Det kan virke lite – men for henne var det stort. Hun fikk verdighet ved å gi noe tilbake.

Familien i Norge – slitne, men håpefulle

Vi visste alle at dette ikke kunne vare. Blir Linda værende her, vil hun ikke overleve. Hun trengte å reise hjem, inn i behandling. Men hvordan skulle det skje? Ambassaden kunne ikke hjelpe. Vi hadde ikke midler til å betale reisen.

Til slutt ringte vi broren hennes i Norge. Han hadde hjulpet mange ganger før, og stemmen bar preg av både slitenhet og sorg. Han sa det rett ut:

Vi kan ikke leve med tanken på å få en dødsmelding fra dere.

Familien var på bristepunktet, men de bestemte seg for å gi Linda en siste sjanse – hvis hun lovet å ta imot behandling.

En billett hjem – og én ny sjanse

Med midlene familien stilte til rådighet og vår hjelp, ble billetten bestilt. Vi kjørte Linda til flyplassen. Hun takket stille og gikk gjennom sikkerhetskontrollen. To dager senere kom en melding. Et bilde viste henne på vei inn til rusbehandling. Broren ringte igjen, denne gangen med en mykere stemme. Han var takknemlig. For hjelpen. For håpet. For at Linda levde.

Kriser tar ikke juleferie - sammen kan vi gi håp

Både søsteren og broren ble møtt med omsorg, men også grenser og respekt. Linda fikk en ny start fordi noen stilte opp, men hun er ikke den eneste. Hver uke møter vi nordmenn i utlandet som ikke klarer å stå i livet alene.

Med din støtte kan vi være til stede, lytte, hjelpe – og sørge for at de som trenger det kommer seg trygt hjem. Gi en gave i dag – så flere kan få samme mulighet. Sammen kan vi gi mennesker en ny sjanse – når alt ser mørkt ut.