Sjømannskirken iBaltimore

«Den minste, men den mest hjemlige» ble det sagt om Sjømannskirkens første tilholdssted i Baltimore. Etablert i 1919 som bistasjon til Philadelphia, ble sjømannskirken i Baltimore et viktig samlingspunkt både for norske sjøfolk og norske utvandrerfamilier. I 1985 ble sjømannskirken solgt, og organisasjonens virksomhet i Baltimore omdefinert til reisetjeneste for USAs østkyst.

Baltimore havn hadde på slutten av 1800-tallet utviklet seg til en av de viktigste på den amerikanske østkysten. Og i perioden 1865–1880 økte antallet norske skip på Baltimore betraktelig, ettersom norsk skipsfart i denne perioden fant nye muligheter på det amerikanske markedet. Norske skip var leverandører av frakttjenester, og en stor del av skipene som ankom Baltimore på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tok del i fruktfarten. Hovedsakelig gjaldt dette transport av bananer fra Vestindia til Baltimore, med stykklast i retur. Disse båtene gikk 14-dagsturer med en liggetid i Baltimore på 2–3 dager.

Sjømannskirken åpner leseværelse

Så tidlig som i 1870-årene hadde norske utvandrermenigheter i New York og Baltimore tatt initiativet til å starte menighetsarbeid blant norske sjøfolk i byen. Sjømannskirken, derimot, etablerte seg ikke i Baltimore før i 1919. Den norske sjømannspresten i nabobyen Philadelphia, Halvor Midtbø, hadde da to år tidligere henvendt seg til organisasjonens hovedstyre i Norge, om at det burde åpnes leseværelse her.

Etter mye leting fikk Sjømannskirken kjøp et hus på 5 South Broadway. Huset var lite og trangt, men plasseringen var god. Det lå nær fruktkaiene, og South Broadway var sjøfolkenes gate. Det var i denne gaten de leide seg rom når de mønstret av. Veien til sjømannskirken var med andre ord ikke lang. Huset ble innredet med leseværelse og kapell, og var betjent av en assistent. Med jevne mellomrom kom sjømannspresten fra Philadelphia for å holde gudstjenester.

Og at de norske sjøfolkene satte pris på det nye tilbudet i havn, kommer frem i denne beretningen som andrestyrmann Nils Andersen på D/S «Borgerstad» sendte inn til Bud & Hilsen nr. 3/1920. Han forteller om den aller første julefeiringen på leseværelset i 1919:

jolde jonens hovedstyre i Norge. Med jevne mellomrom kom sjømannspresten fra Philadelphia for å holde jonens hovedstyre i Norge

Siden jeg har hatt den glæde at faa besøke den nye sjømandskirke her i Baltimore, vil jeg sende bladet en liten beretning. Vi her paa D/S «Borgestad» blev innbudet til julefest i kirken 2. juledag. Selve juletræfesten skule jo ikke avholdes her før den 29. ds., men da vi skal gaa til sjøs før den tid blev det gjort ekstrafest for os, hvad vi jo var svært taknemlig for. Festen blev aapnet med juleevangeliet lest av hr. Assistent Tranberg. Efterpaa var vi alle smaa og gik rundt juletræet og sang de deilige julesange, som vi kjender fra vi var smaa, og mor lærte os dem. Ut paa aftenen servertes kaffe med julekake og frugt, og efterpaa hadde vi sang og musik av en dame og en herre her fra Baltimore. Alle som var tilstede fik hver en liten julegave som var meget kjærkommen. Festen slulttet ved ½12-tiden, og jeg haaper flere med mig gik fra festen med et lyst minde og ønsker om kirkens fremgang.

Del

Travel havn og travel sjømannskirke

Arbeidet ved stasjonen i Baltimore vokste. Det var stor trafikk på havnene, og i 1925 hadde leseværelset 25 000 besøkende. På bakgrunn av den store pågangen fikk stasjonen i Baltimore i 1927 status som selvstendig enhet, og en egen sjømannsprest og en vaktmester ble ansatt i fast stilling i tillegg til assistenten. I 1928 hadde besøket på leseværelset økt til 40 000. Både norske utvandrere og mannskapene fra fruktbåtene som regelmessig kom i havn etter turene til Mellom-Amerika, støttet aktivt opp om kirken. Navn som «Vera», «Smaragd», «Banan», og «Nicholaus Cuneo» var hyppige å se i sjømannskirkens bøker, og det kunne hende at det var 5–6 båter i havn på samme tid. Båtene kom i havn på mandag og gikk ut igjen på onsdag. Det ble derfor tradisjon å holde fest på kirken hver tirsdag. Også andre skandinaviske sjøfolk var velkommen på kirken.

Da den store depresjonen slo til kort tid etter i 1929–1930, virket dette så lammende på både skipstrafikken og kirkens økonomi, at det ble snakk om nedleggelse. I stedet ble stasjonen igjen administrativt underlagt sjømannskirken i Philadelphia for å spare penger, og sjømannspreststillingen inndratt. Også for de skandinaviske sjøfolkene i byen ble dette en vanskelig periode. Fruktbåtene måtte gå i opplag, og sjøfolkene gikk arbeidsløse i Baltimores gater. Mange sultet, og sjømannskirkens kvinneforening tok derfor av egne midler og serverte middag til sjøfolkene tre ganger i uken.

Del

Ny giv

Etter andre verdenskrig fikk stasjonen igjen egen sjømannsprest og selvstendig status. Og nå ble det også arbeidet målrettet for å skaffe nye og større lokaler. Sammen med Kirkerådet som ble opprettet i 1948 bidro blant annet norske sjøfolk, rederier og kirkens kvinneforening og ungdomsforening aktivt for å samle inn penger til formålet. I 1961 ble The Faith & Evangelical Reformed Church på 300 South Park Patterson Park Avenue kjøpt og innredet til norsk sjømannskirke.

Også den nye kirken lå nær havnen, og kontakten med sjøfolkene var god – gjennom skipsbesøk, utflukter, arrangementer på leseværelset og gudstjenester. I 1950– og 1960-årene var det norske skip som toppet listen over utenlandske skip i Baltimore med i overkant av 500 skipsanløp årlig, hvor mange av skipene gikk i fast linjefart på Baltimore.

Både på grunn av utvandringen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet og skipsfarten, var den norske tilstedeværelsen i Baltimore betydelig. Og spesielt i etterkrigstiden hadde Sjømannskirken et utstrakt samarbeid med norske institusjoner og foreninger. Når det gjaldt sjøfolkenes ve og vel samarbeidet de både med det norske sjømannshjemmet «Norse Hill» som var blitt etablert under andre verdenskrig og Statens Velferdskontor for Handelsflåten, i tillegg til det norske generalkonsulatet og Norsk Sjømannsforbunds avdeling i byen.   

Del

Fra sjømannskirke til reisetjeneste

Effektivisering og omlegging av norsk sjøfart fra midten av 1960-årene av, førte til at stadig færre skip ankom Baltimore og færre sjøfolk fant dermed veien til leseværelset. Stasjonen i Baltimore hadde også lenge hatt økonomiske problemer, og i 1984 bestemte derfor Sjømannskirkens Hovedstyre at kirkebygget skulle selges. Virksomheten i Baltimore ble imidlertid ikke nedlagt, men omdefinert til reisetjeneste med hele den amerikanske østkysten som ansvarsområde.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Asbjørn Nilsen (red.): «Se deg om i glede. Den norske sjømannskirke Baltimore 50 år 1919–1969». Utgitt av Kirkerådet, Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1969
  • Lauritz Pettersen: Bergen og sjøfarten. Fra kjøpmannsrederi til selvstendig næring, 1860–1914. Bergens rederiforening og Bergens sjøfartsmuseum, Bergen 1981
  • «Våre stasjoner», hefte 2. Den norske sjømannsmisjonen 1980
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981; 1982–1984
  • Fortellinger om kyst-Norge, www.kyst-norge.no [lesedato 26.8.13]
Del
Del