Sjømannskirken iBuenos Aires

Den verste byen i verden kalte skandinaviske sjøfolk Buenos Aires på slutten av 1800-tallet. Med leseværelset plassert midt i havnekvarteret Boca, tok Sjømannskirken opp kampen mot de mange havnekneipene og bordellene som omgav lokalet på alle kanter.

I 1888 kom sjømannsprest Hans Jacob Geelmuyden til Buenos Aires for å etablere en norsk sjømannskirke i byen, med ansvaret også for å besøke sjøfolk i havnene Montevideo og Rosario. Det meldtes om en stadig økning i norsk skipsfart på Buenos Aires gjennom 1880-årene, og i toppåret 1887 skal det i følge samtidige kilder ha ankommet hele 472 norske skip som hovedsakelig fraktet varer til og fra Storbritannia.

I tillegg må en regne med norske sjømenn som hadde hyre på andre nasjoners skip og de mange som rømte fra hyrekontraktene sine så fort de satte føttene sine på argentisk jord. Det hevdes at det i 1880-årene til enhver tid befant seg rundt 4–500 norske sjømenn i byen. I tillegg fantes det også en liten gruppe norske emigranter i byen, hovedsakelig engasjert i skipsfartsrelatert arbeid.

Sjømannsprest Geelmuyden begynte arbeidet sitt ved å møte sjømennene om bord i skutene etter hvert som de ankom, men fikk etter kort tide leid et lite lokale nede i det beryktede havnestrøket Boca til kirke og leseværelse. I de første årene var sjømannskirken stadig på flyttefot for å finne større og bedre lokaler. I løpet av 1890-årene minket så den norske skipsfarten betraktelig, og i perioden 1903–1905 opphørte også sjømannskirkens arbeid på grunn av få besøkende på kirken.

Den verste byen i verden

Havnekvarterene i Boca og Baraccas hadde dårlig rykte på seg blant skandinaviske sjøfolk, som døpte Buenos Aires «den verste byen i verden». Både sjømannsprestene og sjømenn selv forteller i sine beretninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet om havnekneiper som skiltet med hjemlige navn som «Bar Noruego». På slike barer, bordeller forkledd som kinoer og lugubre boardinghus kunne selv den mest hardbarkede sjømann bli lurt trill rundt. Om man ikke her ble full nok på egen hånd, kunne innehaverne finne på å blande sovemiddel i vinen eller ølet. Sjøfolkene ble strippet for eiendeler og deretter shanghaiet til hvilket som helst skip på havnen som hadde vansker med å skaffe mannskap på andre måter. Sovemiddelet var så kraftig at sjøfolkene ikke våknet opp igjen før skipet var langt utpå havet, og de ikke hadde noe annet valg enn å jobbe for føden.

I dokkestrøket ved Boca i Buenos Aires lå det mange sjapper som hadde koselige og hjemlige navn, noe som sikkert lokket mere enn én sjømann i fellen. «Falmouth for order» lå tett inntil den norske sjømannskirken. Rundt hjørnet hadde vi «Tre kroner», «Svenska mamma», «Lilla Danmark» og «Håkon VII». Det lød jo tillitvekkende. Og her samlet sjøfolkene seg om lørdagskveldene når de hadde fått penger. Mannskapet fikk sin uttelling hver lørdag i den tiden. Det var musikk og dans, og bardamen var i alminnelighet usedvanlig vakker. Hun snakket vanligvis også et eller annet skandinavisk språk og det gjorde det hele enda mere hyggelig. Som biforretning ble det da gjerne drevet litt av en bordell. Selv om det stort sett gikk nokså rolig for seg på disse stedene kunne det være svære slagsmål, ja til og med drap. 

FRA SIMON SVENDSENS FORTELLING OM LIVET SOM SJØMANN PÅ DEN TREMASTETE BARKEN «CHARLES RACHINE» FRA STAVANGER PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-TALLET I BOKEN FEMTI ÅR UNDER NEPTUNS SCEPTER

I tillegg til havnens farer og fristelser, var skandinaviske sjøfolk i Buenos Aires på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet mer eller mindre hjelpeløse i møtet med sykdom eller arbeidsledighet. Buenos Aires bød på en fremmed kultur i forhold til hva sjømennene var vant med fra Europa og USA, og få behersket språket. Utenom Sjømannskirken var det få andre steder norske sjøfolk kunne få hjelp. Velferdsarbeid fikk derfor allerede fra starten av en fremtredende plass i sjømannskirkens virksomhet i Buenos Aires.

Del

Kjerka i Boca

Selv om det fremdeles ikke ankom så mange norske skip, tok sjømannskirken opp igjen arbeidet i Buenos Aires. Og i 1907 flyttet sjømannskirken til nye lokaler i Boca. Forholdene var ikke spesielt gode – lokalene var beskjedne og området farlig. Men kirken ble på denne adressen et viktig samlingspunkt for skandinaviske sjøfolk, frem til en kunne flytte inn i nybygget kirken i 1920.

Sjømannsprest Ivar Walles beretning fra kirken i Boca formidler tilstandene slik:

«Det hendte noen ganger at Riachuelo, elven som renner gjennom Boca, steg voldsomt. Da kom kloakkvannet sprutende opp gjennem kirkegulvet og ble stående i en meters høide, saa orgel og stoler og benker fløt omkring. En gang da vannet sank, ble det liggende en stim kattfisk paa kirkegulvet.

En gang stakk en italiener sin fiende i hjel utenfor porten, og kom løpende inn med sin blodige kniv og ble tatt av politiet ute på “patioen”.»

Del

Seilskutenes siste storhetstid og linjefart

Da det i 1911 for første gang ble etablert regelmessig linjefart mellom Norge og USA, gjorde dette sitt til at både flere skip og nordmenn ankom Buenos Aires.

Under første verdenskrig ble så nesten hele den norske handelsflåten trukket ut av de mest utsatte torpederingsfarvannene, og satt i fart mellom USA og Sør-Amerika. Det var derfor ingen sjeldenhet å se opptil 20 norske skip samtidig i Buenos Aires’ havner på denne tiden. Og forholdene holdt seg. I 1922 kunne sjømannsprest Johan Nielsen (sjømannsprest i Buenos Aires i perioden 1914–1933) melde fra om at han hadde utført over 800 skipsbesøk.

Unge Johan Nielsen var forøvrig en populær mann blant sjøfolkene i Buenos Aires, og han gikk kreativt til verks for å holde guttene unna de mange barene. Lørdagen var faren størst, mente han, da sjøfolkenes penger brant i lommen etter å bli brukt på fest og moro. Men Nielsen var ikke redd for en utfordring og tok opp konkurransen med drikkebulene. Derfor arrangerte han lørdagsfest på sin egen måte. Etter å ha tatt sjømennene med på sightseeing i Buenos Aires gater, ble kvelden avsluttet med middag på en av byens fine restauranter, før de ble eskortert tilbake til skipene. Tiltaket skal ha blitt svært populært fra første stund, men hvem som betalte for herlighetene visste i begynnelsen ingen. Ryktene gikk blant sjøfolkene at det var sjømannspresten selv som finansierte både tur og middag av egen lomme, før kapteinene etter hvert begynte å betale for tiltaket. «… Vi er noen fyllefanter alle sammen, men når Nielsen kommer om bord blir vi pene gutter hver eneste mann,» skal en sjømann ha fortalt.

Del

Ny kirke og norske immigranter

I 1920 kunne sjømannskirken innvie nybygget kirke, noe lenger borte fra havneområdet. På grunn av den nye beliggenheten, kom sjømannskirken nå i større grad til å fungere som kirke også for fastboende nordmenn. Gjennom 1920-årene økte også den norske immigrasjonene til Buenos Aires betraktelig, hovedsakelig grunnet arbeidsløshet i hjemme i Norge og strengere restriksjoner på innvandring til USA. I 1930 bodde det trolig rundt 1000 nordmenn i byen. Hovedgruppen av de nye innvandrerne var ressurssterke forretningsfolk og ingeniører, som kom til å utgjøre viktige bidragsytere til kirkeøkonomien.   

Del

Nedgang i norske skipsanløp

Festene på sjømannskirken i Buenos Aires var fortsatt populære, men i 1950-årene var likevel antallet norske skip som kom i havn betraktelig mindre enn før andre verdenskrig. Årlig ankom nå rundt 200 skip. Spesielt skapte den politiske usikkerheten som fulgte da Peron ble styrtet i 1955, sammen med høy inflasjon, spesielt dårlige vilkår for handel og skipsfart.

På begynnelsen av 1970-årene gikk den norske skipstrafikken enda mer tilbake. Delvis skyltes nedgangen omlegginger i næringen, som følge av at tradisjonell linjefart ikke lenger viste seg lønnsomt. I tillegg skyldtes utviklingen også Argentinas økonomiske problemer i perioden, som gav kraftige utslag for import og eksport av varer. Som følge av dette ankom det nå bare rundt 100 norske skip årlig.

Midt på 1970-tallet ble det tale om ekspropriering av kirken, da det skulle bygges motorvei gjennom området. Derfor ble kirken solgt i 1978, og virksomheten midlertidig innstilt. I 1985 besluttet Representantskapet å ikke gjenoppta arbeidet i Buenos Aires. Stasjonen fortsatte likevel en stund som besøksstasjon, med gudstjenester to til fire ganger i året.
Sjømannskirken ble til slutt revet. Motorveien ble påbegynt, men aldri fullført.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda (link til historikarverksemda.no)

Kilder

Bud & Hilsen nr. 7/2004

  • «Den norske Sjømannskirke i Buenos Aires 1888–1948». Hefte utgitt ved stasjonens 60-årsjubileum
  • Christian Eitreim: Sjømannsliv, Oslo 1948
  • Ingard Henriksen: Sjømannspresten Johan Nielsen. Den norske sjømannsmisjons forlag 1964
  • Kristian Botten Pedersen 2010: Med akevitt til biffen. Norsk immigrasjon til Argentina 1880–1930. Masteravhandling i historie Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen 2010
Del
Del