Sjømannskirken iGlasgow

Sjømannskirkens arbeid i Glasgow begynte allerede i 1866, men kom ikke inn i faste former før i 1909. Virksomheten ble nedlagt igjen i 1932, som følge av en tilbakegang i norsk skipsfart på havnebyen. Under andre verdenskrig opphold mange norske sjøfolk og andre grupper nordmenn seg i Glasgow, og Sjømannskirken tok derfor opp igjen arbeidet i perioden 1941–1947.

Da den nystiftede Sjømannskirken etablerte seg i Leith i 1865, hadde sjømannspresten også ansvaret for å besøke omliggende havner som Grangemouth, Greenock, Boness og Glasgow.

Sjømannspresten besøkte Glasgow hver første tirsdag i måneden. Hver gang holdt han gudstjeneste i Seamen’s Institute sitt Seamen’s Chapel nede ved havnen. Senere ble gudstjenestene holdt i en frikirke, før en i 1880 igjen gikk tilbake til å bruke Seamen’s Chapel – nå i samarbeid med den lokale sjømannsmisjonen «Seamen's Friends' Society». Til gudstjenestene kom sjømenn, så vel som fastboende skandinaver og emigranter på vei til Amerika via Glasgow.

På turene sine til Glasgow skulle sjømannspresten også gå på skipsbesøk, oppsøke sjøfolk som bodde på det lokale «Sailor’s Home» og andre boardinghus, gå på sykebesøk og hjemmebesøk hos skandinaviske fastboende. Ofte ble det så travelt at sjømannspresten ikke rakk siste toget hjem til Leith, og måtte overnatte i byen.

Permanent virksomhet og egen sjømannskirke

I 1903 ansatte Sjømannskirken en ekstra hjelpeprest for «De skotske havner», med base i Leith. Hjelpepresten het E. R. Theisen, og dro til Glasgow for å holde gudstjenester hver søndag. Resten av ukedagene besøkte han andre havner.

I 1906 ble det opprettet et fond for å skaffe til veie midler til eget kirkebygg og leseværelse, slik at Sjømannskirken kunne drive virksomhet i Glasgow på permanent basis. Og i november 1908 ble det holdt en storstilt basar, arrangert av det skandinaviske miljøet i Glasgow for å hjelpe til med innsamlingen. Basaren ble planlagt over et og et halvt år i forveien, og var i det hele en storstilt affære. Det ble til slutt samlet inn 19 000 kroner – nok til å kjøpe en hel kirke.

I 1909 ble så hjelpepreststillingen flyttet til Glasgow, som da ble opprettet som selvstendig stasjon. Det ble imidlertid vanskelig å få tak i skikkede lokaler, og først i 1913 fikk en kjøpt en skotsk kirkebygning til formålet.

Del

Sjømenn i havnebyen Glasgow

Glasgow var en av Storbritannias viktigste og største havnebyer. Og hvordan hjelpepresten opplevde byen får vi et inntrykk av i brev han sendte til Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen i 1910:

Det er uhyggelig mange Brændevinsudsalgssteder i disse Strøg. Hvem der drikker verst, Mænd eller Kvinder, skal jeg ikke bestemt kunne sige. Tidligere kunde man se Mødre med Spædbørn paa Armen staa ved Disken – og drikke Whisky. Skreg da Børnene, kunde de gi dem en Draabe Whisky, saa sovnet de straks. […]

Hvad jeg ovenfor har meddelt hører til de mørke Træk ved Glasgow. Men der er andre Træk, som er lyse og tiltalende. Saaledes det skotske Folks Haardførhed, dets Forretningsdyktighed og Sparsommelighed, dets Gudsfrygt og ikke ringe Offervillighed, naar det gjelder Kirker og Sygehuse, samt i det hele Institusjoner med det Formaal at øve Barmhjertighed, særlig ligeoverfor Børn. […]

I de forannævnte uhyggelige Strøg ligger »Sailors Home« og de almindelige Boardinghuse. Der ligger ogsaa det britiske Mønstringskontor, og derfor færdes her Sjømænd i Massevis af forskjellige Nationer. Her drives den skotske Mission for Glasgow sin energiske og velsignelsesrige Virksomhed blandt britiske og andre Sjømænd. Her forsøger ogsaa vi norske at gjøre vor Gjerning blandt skandinaviske Sjøfolk.

PÅ TRYKK I BUD & HILSEN NR. 7/1910

Del

Virksomheten nedlagt

I slutten av 1920-årene gikk den norske skipstrafikken på Glasgow og de andre skotske havnene betydelig tilbake. Hovedsakelig hadde dette sin årsak i krisetider i verdenshandelen, med påfølgende tilbakegang i den internasjonale skipsfarten. I Skottland ble i første omgang Sjømannskirkens leseværelser i Burntisland og Methil lagt ned. I 1930 ble også sjømannskirken i Glasgow solgt, og to år etter ble organisasjonens arbeid i havnebyen avsluttet.

Del

Andre verdenskrig

Glasgow ble under andre verdenskrig en av de viktigste allierte havnebyene. Norsk skipstrafikk på Glasgow økte, og til enhver tid kunne en finne rundt 1000 norske sjøfolk i byen. I tillegg kom mange andre eksilnordmenn til Glasgow i begynnelsen av krigen. I 1941 tok derfor Sjømannskirken opp igjen virksomheten her, med den lille havnebyen Greenock som fast bistasjon.

Det var assistent Ingvald Henriksen som ble Sjømannskirkens utsendte. Han fikk leid lokaler i Christian Institute på 70 Bothwell Street. Da sjømannsprest Leif Brunvand ankom fra Leith i 1941 for å overta arbeidet, flyttet Henriksen til Greenock og fortsatte arbeidet der.

Etter noen måneder fikk Sjømannskirken leie en etasje i «Recreation Centre for Allied Seamen» på 297 Argyle Street. I 1944 da den britiske marinen overtok hele Recreation Centre, måtte sjømannskirken flytte et kvartal lenger ned i gaten, til 351 Argyle Street. Her holdt de til i fjerde etasje, med felles inngang med Seven Seas Club som var drevet av British Sailors Society.

Etter krigens slutt ble Sjømannskirkens virksomhet i Glasgow igjen nedlagt i 1947.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 1&2/1909; nr. 7/1910
  • Beretning om Den norske sjømannsmisjon for 1932/33, i Bud & Hilsen 1933
  • Leif Brunvand: Glimt og gløtt fra arbeidet i skotske havner. Den norske sjømannsmisjonen i krigsårene 1940–1945. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen
  • Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner 1864–1914, Den norske sjømannsmissions festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Grieg Forlag, 1914
  • Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig 1939-1945. Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør. Bind 4. Grøndahl og Dreyers Forlag, Oslo 1997






Del
Del