Sjømannskirken iKobe

I 1954 nådde Sjømannskirken helt til soloppgangens land, nærmere bestemt til den store havnebyen Kobe i Osaka-bukten i sentral-Japan. I nesten femti år hadde Sjømannskirken virksomhet i havnen.

Japan fikk en særstilling innenfor internasjonal skipsfart i tiårene etter andre verdenskrig. Den eksplosive økonomiske utviklingen gjorde landet til storimportør av råvarer og storeksportør av industrivarer, og hadde dermed et nesten umettelig behov for transporttjenester. Den norske skipsfartsnæringen hang med, og en stadig større del av den norske handelsflåten seilte på Japan.

Sjømannsmisjonskirken

Da kulturrevolusjonen førte til at de norske misjonsselskapene ble kastet ut av Kina, var det mange av misjonærene som fortsatte arbeidet i Japan. Flere av misjonsselskapene etablerte seg i Kobe, den mest internasjonale av de japanske byene. Kobe var en langstrakt by inneklemt på kyststripen mellom fjellene og Osaka-bukten.

Det var de norske misjonærene i Kobe som tok initiativet til et arbeid blant de norske sjøfolkene som kom til havnen. På den tiden vokste Kobe fram som en internasjonal havneby, og skipstrafikken på havnen var jevnt stigende. De åpnet sine hjem og arrangerte fester og sammenkomster for det stadig økende antall norske sjøfolk i havnen. Den 3. februar 1954 ble Den norske komite for arbeide blant sjøfolk i Kobe stiftet av representanter fra misjonærene i tillegg til den norske konsulen i byen. Komiteen henvendte seg til Sjømannskirken og ba ledelsen starte opp i byen, en henvendelse som ble godt mottatt. Sjømannskirken vedtok å starte prøvevirksomhet i havnen, og i november samme år ankom Sjømannskirkens pionerer i Japan, diakon Sverre Ulvestad og hans ektefelle Henny.

Del

Hvor er kjerka?

De første årene holdt sjømannskirken i Kobe til i en leilighet i sentrum som ble brukt både som leseværelse og som ekteparet Ulvestads bolig. Ordningen var ikke optimal, lokalet var bortgjemt i tredje etasje i en leiegård flere kilometer fra havnen. Men husnøden i Kobe var stor – største delen av byen var blitt lagt i aske under andre verdenskrig, samtidig økte befolkningen kraftig. De høye husleieprisene stengte rett og slett Sjømannskirken ute fra de lokalene som egnet seg til drift.

I påvente av en løsning la Sjømannskirkens medarbeidere i Kobe stor vekt på skipsbesøk og på turer og utflukter for sjøfolkene. Det var flotte turmuligheter i området, både keiserbyen Kyoto og tempelbyen Nara lå bare en kjøretur unna. I tillegg bød fjellene rundt byen på store parker og mange og lange turstier.

Behovet for en sjømannskirke steg for hver dag. Da det ikke lot seg gjøre å skaffe eksisterende lokaler, gjenstod det bare en mulighet – det måtte bygges en sjømannskirke. Og det hastet, skal en tro rapportene fra havnen. Hallikvirksomheten i havnestrøket var visst av en slik karakter at det i virkeligheten bare var ett ord som kunne beskrive det – «kidnapping». Dette gav også sjømannsprest Eilif Jacobsen uttrykk for i Bud & Hilsen etter et besøk i byen i 1956:

«Jeg ble imponert av Kobe havn, men du verden hva Ulvestad har å slåss med fra tollere til tøser. Han er en meget iherdig kar som ikke sparer seg på noen måte. Skulle vårt arbeid ha noen muligheter i denne havnen måtte det bli i et eget hus like ved havnen. Nå står det igjen å bygge, og det bør gjøres så fort det lar seg gjøre. Stasjonen bør bli så moderne og velutstyrt som over hodet mulig.»

Del

Et etterlengtet kirkebygg

Til tross for at økonomien ikke var på plass, gav ledelsen i Sjømannskirken klarsignal for et nytt kirkebygg i Kobe. Det lyktes å få tak i en prektig tomt med ideell beliggenhet innenfor sentrumssirkelen i byen, men likevel kun fem minutters spasertur fra havneutgangen. Byggearbeidet ble fulgt med stor interesse fra mange hold, og spesielt interesserte var sjøfolkene. En dag da noen sjøfolk klatret opp i stillasene for å inspisere bygget, kom arkitekten med følgende bemerkning: «Jeg visste ikke at sjøfolk var så flinke kirkegjengere, de klarer jo ikke å vente til taket er kommet på.».

Den nye kirken ble innviet av generalsekretær Johannes Aardal den 9. november 1958. Takket være generøse gaver fra både skipsfartsnæringen og Sjømannskirkens mange støttespillere i Norge hadde han gleden av å ønske velkommen til en gjeldfri sjømannskirke. «Her er mange farer for sjøguttene, men Satan har mistet terreng ved at det er bygd et hus som dette i Kobe», bemerket han i prekenen under innvielsesgudstjenesten.

Sjømannsprest ved den nye Kobekirken, John H. Svensen, skrev i sin første tre-års-rapport i 1961 at «livet er hardt, og så sant en orker er det fest her hver kveld i uka». Japan var i ferd med å bli norsk shippings store sentra, og en regnet med at omtrent halvparten av den norske handelsflåte seilte på Japan. Med andre ord var det nok å gjøre for kirkestaben. Etter hvert vokste det fram et behov for å gjøre noe for de mange sjøfolkene som kom til andre japanske havner også, og det ble ansatt en egen medarbeider ved kirken som besøkte norske båter i et større distrikt omkring Kobe. I 1967 ble reisetjenesten i Japan opprettet som en egen stasjon, og i 1968 fikk arbeidet en forgreining også i Sør-Japan med sjømannskirken i Moji, og i Tokyo-bukten med en husmor i Yokohama.

Del

Som en beroligende sprøyte

Arbeidet på sjømannskirken i Kobe blomstret i 1960-årene. Foruten misjonærflokken som utgjorde «stammen» i menigheten hadde det fram til da vært bosatt få skandinaver i området, men det ble stadig flere forretningsfolk som kom sammen med sine familier. Blant annet ble mange norske skip bygd og reparert i Japan på den tiden, og norske rederier sendte sine representanter til området. Sjømannskirken i Kobe ble deres naturlige samlingspunkt og miljøet rundt kirken var preget av et godt samarbeid mellom utenrikstjenesten, agentkontorene, Det Norske Veritas, ulike konsulentfirmaer og misjonsselskapene.

Kirken var ikke bare en søndagskirke, men også en hverdagskirke for skandinavene bosatt i området. Diskusjonskvelder og grillaftener samlet godt med folk både fra shippingkolonien og misjonsflokken. Det ble etablert en kvinneforening som arrangerte sitt første store julesalg i 1966, noe som ble en årlig tradisjon og en grunnpilar i kirkens økonomi. Og lenge var «Ikebana-fredagene» et populært innslag i ukeprogrammet ved kirken. Nesten alle kvinnene i kolonien møtte da opp for å lære av den japanske blomsteroppsettingslærerinnen som kom og holdt kurs. På spørsmål om hvordan det var å komme som nordmenn til Japan, svarer et norsk ektepar bosatt i Kobe følgende til Skip & Kirke i 1976:

«Det man opplever, er et fullstendig kultursjokk. Men, å komme på sjømannskirken er da som å få en beroligende sprøyte, som å komme til et lite stykke Norge.»

Med den internasjonale skipsfartskrisen i 1973 endret forholdene seg. Rederienes representanter ble kalt hjem til Norge, og mange av nybyggene fra de japanske verftene gikk rett i opplag. Det ble stadig lengre mellom de norske sjøfolkene som kom i havn, og minefeltene i byen ble stadig mindre – barene færre og forholdene i havneområdet forandret seg til det bedre. Var det fortsatt bruk for en sjømannskirke i Kobe? Ja. Til tross for et sviktende driftsgrunnlag fortsatte aktiviteten på sjømannskirken i Kobe, og det måtte et jordskjelv til før Sjømannskirken vurderte å legge ned i den japanske millionbyen.

Del

Jordskjelvet som snudde opp ned på det meste

Tretti år etter innvielsen av den første kirken i Kobe, i 1988, ble det innviet ny kirke på samme tomten, men denne gangen i et elleve etasjer høyt hotellkompleks. Med en stadig ekspanderende befolkning gjaldt det å utnytte hver en krok, og etter hvert som byen vokste rundt ble den gamle sjømannskirken for en miniatyr å regne blant høyblokkene. Som kompensasjon for tomten fikk Sjømannskirken tre etasjer i den nye blokken til disposisjon til kirke og boliger.

Sjømannskirkens økonomiske problemer tidlig i 1990-årene og det økende prisnivået i Japan gjorde driften i Kobe vanskelig, og i 1993 stod sjømannskirkens virksomhet i Japan i fare for å bli lagt ned. Men en kraftig snuoperasjon, der kirkestaben ble skjært ned til et minimum og en ny strategi for å utvide sjømannskirkens virksomhetsområde gjennom økt reisevirksomhet, sikret likevel driftsgrunnlaget. Men planene fikk en brå stopp den 17. januar 1995 da Kobe ble rammet av The Great Hanshin-Awaji Earthquake, et jordskjelv som snudde opp ned på det meste.

Sjømannskirken fikk store skader, og det ble satt i gang en stor nasjonal dugnad for sjømannskirken i Kobe med støtte fra politikere, 30 000 nordmenn og Norges Rederiforbund i tillegg til skandinavisk næringsliv i Norge og i Japan. Det ble samlet inn i overkant av fem millioner kroner, noe som dekket hele gjenoppbyggingen av kirken.

Selv om sjømannskirken i Kobe i utgangspunktet kom styrket ut av jordskjelvet – mobiliseringen for kirken hadde styrket dens posisjon blant folkene den var satt til å tjene – var langtidsvirkningene uunngåelige. Mange skandinaver flyttet fra området etter jordskjelvet, og tyngdepunktet i det skandinaviske miljøet i Japan ble flyttet nordover til Tokyo-området. Etterhvert tok Sjømannskirken konsekvensene av at grunnlaget for ordinær sjømannskirkedrift i Kobe ikke var til stede lenger. Sjømannskirken ble solgt i 2002, og arbeidet ble formelt lagt om til Ambulerende tjeneste Asia Øst.  

Del

BeretningTyfon over Kobe

Det var med blandede følelser vi fikk melding om at en tyfon var på vei sørfra med retning Kobe. Det var i 1964, vårt første år i Japan. Vi kom fra Østfold hvor vindstyrken sjelden er sterkere enn laber bris, og vi var ganske spente på hvordan dette skulle gå. Sugita, den japanske vaktmesteren på sjømannskirken, fortalte med et smil om munnen at noen hundre hus blåste vekk under en slik tyfon, og at noen hundre mennesker som regel strøk med. At dette var riktig, fikk vi bekreftet i avisene dagen etter. Men på sjømannskirken var vi trygge, mente han. Den var bygget i armert betong. Det gjaldt å holde seg inne og lukke dører og vinduer forsvarlig. [...]


Vinden økte enormt utover kvelden. Regnet begynte å fosse horisontalt mot bygningen, og det durte som et fly. Plutselig ble taket på nabohuset slynget mot kirkeveggen med et brak. Deretter gikk det til værs og forsvant. Vi så i hvert fall ikke noe mer til det. Ikke til nabohuset heller, forresten. Det var forsvunnet da vi kikket ut neste dag. På kirkeveggen var det bare noen skrammer i murpussen.

Mens tyfonen raste på det verste, gikk tankene våre til båtene i havna. De var dirigert ut på fjorden for å ri av stormen der. Hva vi ikke visste på det tidspunkt var at Klaveness-båen M/S «Surna» med 38 manns besetning kjempet en desperat kamp på liv og død ute ved moloen. Begge ankrene var ute, og motoren gikk for fullt mot tyfonen. Men motoren var ikke sterk nok til å holde stand mot de veldige kreftene. Med voldsom kraft ble skipet slynget mot moloen. Bunnen ble flenget opp og vannet flommet inn. I det skipet gled ned fra moloen, fikk det sterk slagside og begynte å synke ganske hurtig. Motoren stanset, lyset ble borte. Rundt det synkende skipet kokte sjøen som en heksegryte. De fleste hadde nok med å klamre seg fast, men noen av karene klarte å sende til værs en serie med nødraketter. Alle visste at det var urealistisk å regne med noen hjelp så lenge tyfonen raste. Nå var det bar Gud som kunne hjelpe. De visste ikke hvor de befant seg.

En veldig flodbølge ble redningen for dem. For annen gang ble skipet slynget opp på moloen, og denne gang så ettertrykkelig at de ble liggende der. Først da det grydde av dag, ble de klar over at det var moloen de hadde havnet på. Noen timer senere stilnet tyfonen av og redningsmannskapet kom ut. Alle mann ble kjørt rett til sjømannskirken. 38 tause menn med hver sin redningsvest under armen entret kirkedøra, tidlig om morgenen. På leseværelset sank de sammen i hver sin stol. Ikke et ord ble sagt, – det var ingen idé å forsøke å få igang en samtale. Påkjenningen hadde vært for stor.

Mens det ble laget i stand en slags frokost til dem, kom byssegutten tuslende på sokkelesten. Han hadde falt i sjøen og var våt til skinnet. men han hadde bare et problem: pengene hans var våte. Han oppbevarte dem i bukselommen, holdt sammen med binders. Vi spente opp en snor på kjøkkenet og hengt opp sedlene med klesklyper. De ble tørre og fullt gangbare.

Vraket av «Surna» ble liggende på moloen i flere måneder. Lasten var bomull og hvete. Det måtte losses med stor forsiktighet for at vraket ikke skulle synke. Mannskapet ble avmønstret, men de fleste offiserene ble igjen i Kobe for å ivareta rederens interesser og holde vakt over skipet. Sjømannskirken ble deres daglige tilholdssted, men ellers kjedet de seg forferdelig, for de hadde lite å ta seg til. Julaften var de invitert til kjerka på julemiddag. Det var ribbe, surkål, juletre og stor stemning. [...] Stor var jubelen da maskinsjefen fra «Surna» pakket opp sin presang og det viste seg at det var en bok med tittelen: «Dagdrivergjengen». Og slik ble det.

Ivar Christensen, assistent ved sjømannskirken i Kobe

Bud & Hilsen nr. 2/1973

Del

Kilder

Av Historikarverksemda

Kilder

  • Eldrid Ingebjørg Mageli: The relationship between Norway and Japan, 1905–2005. Oslo 2006
  • Skip og Kirke nr. 4/1975; 3/1976
  • Sjømannskirkens årbøker 1955–1969; 1970–1981; 1994–2002
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
  • Kirkerådet i Kobe: Den norske sjømannskirke i Kobe, 25 år, 1958–1983
Del
Del