Sjømannskirken iMoji

I 1968, under den norske skipsfartens gullalder i Japan, opprettet Sjømannskirken virksomhet i den japanske havnen Moji. Sjømannskirken der ble den mest isolerte av alle sjømannskirkene, og ble lagt ned etter femten års drift.

Sjømannskirken satset stort på Japan fra midten av 1950-årene, da den norske skipstrafikken på de japanske havnene nærmest gjennomgikk en eksplosjonsartet utvikling. Det begynte med sjømannskirken i Kobe i 1954, deretter ble reisetjenesten i Japan skilt ut. I 1968 ble det opprettet en husmorstilling i Yokohama samtidig som arbeidet fikk en forgreining i Sør-Japan på Japans sørligste store øy – Kyushu, i byen Moji-Ku.

Et lite stykke Norge

I begynnelsen holdt sjømannskirken til i et kontorlokale i sentrum av Moji-Ku. Lokalene ble oppusset og modernisert, og den offisielle åpningen fant sted 24. november 1968.

Sjømannskirken i Moji ble opprinnelig bygget som en base for reisetjenesten i Sør-Japan, og kirkestaben hadde nok å ta seg til. Distriktet strakte seg fra Japans sydspiss til Kure i nordøst som målte over 800 kilometer, og med flere titalls havnebyer. I treårsperioden 1970–1972 tilbakela assistenten i Moji 150 000 kilometer, møtte rundt 35 000 sjøfolk, gjennomførte ca. 1400 skipsbesøk, sprang mer enn 2000 ærend for sjøfolkene og byttet 2500 filmer. Det hele var ofte en tålmodighetsprøve, da de mange og innviklede tollreglene gjorde at assistenten gjerne måtte innom tollkontoret opptil fire ganger bare for et filmbytte.

Forventningene til sjømannskirken i Moji var store, og med de stadig skiftende endringer innen skipsfarten var det ikke lett for Sjømannskirkens ledelse å gi klarsignal for bygging av en ny sjømannskirke. Men i 1972 ble kjøpekontrakt for ny kirketomt undertegnet, og 14. oktober 1973 kunne en ny «helnorsk» sjømannskirke innvies på den prektige tomten med utsikt over det sterkt trafikkerte sundet mellom hovedøyene Honshu og Kyushu. Det var en betingelse fra de japanske myndighetenes side at kirken skulle ha norsk design.

«Vi er vel alle enige i at det virkelig har lykkes å gi Sjømannskirken i Moji det ekte norske preg som var ønsket. Den er virkelig blitt et stykke Norge på Japans jord. Et stykke av hvert av de nordiske land hvis flagg vaier med det japanske fra fem flaggstenger utenfor. Her vil de nordiske sjøfolk ha et samlingssted som vi er overbevist om at de vil gjøre seg nytte av.»

Sjømannskirkens generalsekretær, Johannes Aardal
Åpningstalen, Moji 1973

Del

En ekte sjømannskirke

Kirken i Moji hadde ikke en eneste nordisk familie i nærheten. Dit kom bare sjøfolk. Og ledelsen mente en hadde gjort rett i valget av Moji, med tanke på organisasjonens gudgitte oppdrag – å følge handelsflåten. Men det krevde mye å få brakt sjøfolkene til kirken. Kirkestaben drev en utstrakt hente- og bringetjeneste med kirkens biler til ti havner med maksimal kjøretid på fem timer tur-retur. Dermed var sjømannskirken så og si døgnåpen:

«Vi har åpent til sistemann går i bussen – og det er helst langt over midnatt – og selv går vi i køya når vanlige mennesker strekker ute en trøtt hånd for å stoppe vekkerklokken om morgenen. Denne tjenesten gjør vi så gjerne på grunn av skipets korte liggetid ved kai – og sjøfolkenes store behov for noen timer i et helnorskt miljø på land. Og den stemningen vi har i bussen med allsang og trekkspill gjennom sovende og nattestille japanske rismarker og landsbyer – den er uforglemmelig. Regelmessig arbeidstid – faste måltider og fridager er høyst fleksible begreper ved vår stasjon – og må være det. Når et skip legger til kai etter 53 døgn i sjøen eller de kan være etter noen få dager – da bør sjømannskirkens mann stå på kaia. Klar til å gå ombord med ferske aviser – ukeblader og filmer – og ikke minst beredt til å utføre omtrent hva det skulle være av tjenester og oppdrag, – velferdsmessige såvel som kirkelige.»

Fra Sjømannskirkens brosjyre Våre stasjoner, 1980

Kirkestaben i Moji hadde et variert tilbud til sjøfolkene. Når det gjaldt utflukter gikk turen til flotte dryppsteinsgrotter, til en aktiv vulkan, tempelbesøk med danserinner, gokartkjøring i rasende fart eller hesteridning i høyfjellet. Tok sjøfolkene turen til sjømannskirken bestod tilbudet i et parti sjakk, et slag biljard, en spennende film eller en rolig stund med lokalavisen, en vaffel og en god kopp kaffe.

Til tross for gode tilbud ved sjømannskirken slo ikke prognosene til og antall norsk skip gikk stadig ned. Sjømannskirken var dyr i drift og allerede ti år etter at sjømannskirken stod ferdig ble virksomheten lagt ned og kirkebygget solgt.

Del

Kilder

Skrevet av Historikarverksemda.
Kilder
Skip og Kirke nr. 3/1973; nr. 4/1975; nr. 4/1976

Sjømannskirken: Våre stasjoner, 1980

Sjømannskirkens årbøker, 1970–1981

Del
Del