Sjømannskirken iNew Orleans

I andre halvdel av 1800-tallet kom en økende andel norske skip til New Orleans. Mange nordmenn slo seg også ned i havnebyen i denne perioden, de fleste tilknyttet skipsfartsnæringen. Sjømannskirken etablerte seg i New Orleans i 1906.

Sjømannskirken ble etablert i New Orleans i 1906, som bistasjon til sjømannskirken i Pensacola (åpnet i 1876). Organisasjonen var dermed godt representert i gulfhavnene på sørkysten av USA, ettersom de også hadde opprettet virksomhet i Mobile i 1893. Senere åpnet de også leseværelse i Gulfport i 1912.   

Norsk skipsfart på New Orleans var på begynnelsen av 1900-tallet betydelig. Sjømannskirkens statistikk fra 1909 viser at 418 norske skip anløp havnebyen det året. Mens norske skip på 1800-tallet hovedsakelig hadde fraktet amerikansk tømmer, overtok nå transporten av frukt fra Sentral-Amerika. Norske bananskip hovedsakelig fra Bergen, Oslo og Stavanger med navn som «Banan», «Smaragd» og «Dictator» gikk i fraktfart for de etter hvert så velkjente gigantselskapene United Fruits Co, Standard Fruit Co og Cuyamel Fruit Co. De norske skipene deltok også i frakt av levende dyr som kuer og hester til Cuba og Sentral-Amerika. Tilbake på skipene kom kaffe, sukker og mahogni.

I tillegg til de mange norske sjøfolkene som oppholdt seg i New Orleans kom også det allerede veletablerte norske immigrantmiljøet i havnebyen til å spille en viktig rolle som sjømannskirkens faste menighet og støttespillere. Og sjømannskirkens første kvinneforening ble stiftet allerede i 1907.

1772 Prytania Street

Det var tidligere assistent ved sjømannskirken i Mobile, Andreas Gjertsen, som ble den første bestyreren av Sjømannskirkens stasjon i New Orleans. Han ble værende som bestyrer helt fram til 1926. Dette året fikk sjømannskirken i New Orleans (som den siste gjenværende sjømannskirkestasjonen i gulfhavnene – virksomhetene i Pensacola, Mobile og Gulfport var nå nedlagt) status som selvstendig stasjon, og sjømannsprest Olaf Lohne ble den første presten som ble ansatt i full stilling ved kirken.

Fra 1909–1927 holdt sjømannskirken i New Orleans til i enkle lokaler i 1057 Magazine Street, men i 1927 ble en større villa i 1772 Prytania Street innkjøpt til ny sjømannskirke. Her var det plass til både kirkerom, leseværelse, kontor og leiligheter. Den nye kirken ble offisielt innviet 11. november 1928. På denne adressen holder sjømannskirken fremdeles til i dag. Lokalene er imidlertid ikke lenger de samme. I 1964 ble det gitt klarsignal for å rive den gamle villaen, og bygge nytt på samme tomt. Grunnsteinen ble lagt ned av kong Olav 28. april 1968, og den nye kirken ble offisielt innviet i november samme året.

Del

Film: vi anløper New Orleans

Del

Jazzkirke og hverdagskirke

New Orleans regnes som Jazzens hovedstad, og dette har selvsagt også satt sitt preg på sjømannskirken. Den har fått tilnavnet «Jazzkirken», og musikken har blitt et av kirkens faste varemerker. I tillegg til å arrangere mange konserter, holder kirken også jazzgudstjeneste med faste innslag av lokale musikere. «Jazz & Barbecue», «Jazz Lunch» og «Jazz & Dessert» blir også arrangert, men årets desiderte høydepunkt er Scandinavian Festival, hvor kirken blir forvandlet til et festivalområde i flere dager. Her blir både skandinaviske og lokale artister invitert til å opptre, og det serveres også tradisjonell skandinavisk mat.

Gjennom musikken har sjømannskirken i New Orleans blitt en kjærkommen institusjon for både norske og amerikanske musikere. Otto Kikkan Sættem, en av initiativtagerne bak Moldejazzen, fortalte i Bud & Hilsen nr. 3/1990 om sitt møte med Jazzkirken:

«Da vi kom til flyplassen i New Orleans, ble vi møtt av sjømannspresten som fortalte at vi skulle spille på sjømannskirka, forteller Sættem. Vi ble litt forundret alle i reisefølget men tenkte at vi fikk stille opp. Ingen av oss var særlig kirkevante, og ikke tenkte vi på at jazzmusikk var noe særlig egnet til kirke-bruk. Det var Paul O. Daasvand som var prest i New Orleans da, og møtet med ham og sjømannskirka var en stor opplevelse for oss alle. Vi kom tilbake flere ganger, og i 1978 var jeg også med på en større USA-turne med Ytre Suløen. Da var det en selvfølgelighet for oss å holde konsert på i kirka… Mitt personlige møte med sjømannskirkene på denne måten fikk meg til å revurdere hele min oppfatning av kirke og kristendom.»

BUD & HILSEN NR. 3/1990

På tross av kallenavnet Jazzkirken, er det ikke bare fest og musikk som preger sjømannskirken i New Orleans. Kirken er til daglig mer en hverdagskirke enn en jazzkirke – skipsbesøk, diakonalt arbeid, dåp, bryllup og begravelser utgjør hverdagen for kirkens arbeidere.

Del

En kirke i stadig omstilling

De siste tiårene har kirkens arbeid endret karakter. Som i så mange andre byer har antallet norske sjøfolk og norske skip gått tilbake. Naturlig nok er derfor arbeidet ved kirken i New Orleans i større grad preget av aktiviteter og tilbud rettet mot fastboende nordmenn i området. I New Orleans kommer det i tillegg hvert eneste år et stort antall norske turister til byen. Mange av disse finner veien innom sjømannskirken, hvor de vet de kan finne en trygg havn, og om de er heldig, også skikkelig god musikk.

Del

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 3/1990; nr. 6/1990
  • «Den norske sjømannsmisjon i Gulfhavnene 1876–1956», hefte utgitt av Kirkerådet i New Orleans ved jubileet i november 1956
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981; 1983–1993; 1994–2002
  • Sjømannskirkens årsmeldinger 2003–2013
  • «Våre stasjoner 2». Den norske Sjømannsmisjon 1980
Del

Del