1936

Spleiseprestene

Fra å være en sjelden og stor begivenhet ute på sjømannskirkene ble vielser en hverdagssyssel for mange av sjømannsprestene fra midten av 1990-årene av. Blant vafler og turister sa i alt 1327 par sitt ja i en norsk sjømannskirke i 2009. Det var ny rekord. Selv om Sjømannskirken i begynnelsen stilte seg skeptisk til utviklingen, ble de mange gifteklare etterhvert en uvurderlig ekstrainntekt for organisasjonen. Det ble også et hyggelig innslag i hverdagen på sjømannskirkene.

Sjømannsprestene har siden starten i 1864fungert som Den norske kirkes forlengede arm i utlandet når det kommer til kirkelige handlinger. Dette til tross for at det var først i 1989 at Sjømannskirken fikk det offisielle mandatet som Norsk kirke i utlandet. Sjømannsprestene utførte seremoniene ved dåp, konfirmasjon, giftemål og begravelser. Alt ble registrert i en kirkebok og en kopi ble sendt til biskopen i Bjørgvin og innført i de offisielle befolkningsregistrene. Lenge var disse rituelle handlingene sjeldne, og reservert de få fastboende nordmennene eller sjøfolkene som oppholdt seg i havnen. Og når det gjaldt vielser, var det hovedsakelig sjøfolk som giftet seg ved sjømannskirkene.

Del

BildeserieEt ekte sjømannsbryllup

Del

3 mil "tilsjøs"

Det har tradisjonelt vært en logistisk utfordring for sjømennene og offiserene som jobbet i den norske handelsflåten å få giftet seg. Helt fram til 1970-årene mønstret mannskapet på for to år om gangen, og satte som regel ikke sine ben på norsk jord i løpet av den tiden. Hadde en ambisjoner om å stige i gradene burde en helst ikke mønstre av i det hele tatt. Fra gammelt av var det ikke uvanlig at kapteinen selv seilte med konen om bord, men for resten av besetningen var det uaktuelt.

For sjømenn med gifteplaner gjaldt det derfor å møte sin forlovede i nærmeste havn, for å gifte seg med henne der. Men det gikk ikke alltid etter planen. Et eksempel fra 1907 viser hvor utfordrende det kunne være. En norsk kaptein kom da med sin forlovede til sjømannspresten i Rotterdam, Jens Andreas Saxe, og forlangt vielse. Det var lyst for dem i Kristiansand domkirke et par måneder tidligere, og bruden hadde umiddelbart reist til Fredrikshavn i Danmark sammen med sin far. Planen var å møte sin forlovede der for å gifte seg. Men dansk lov krevde at de først måttet oppholde seg i Danmark i minst tjue dager før de kunne vies, og så lenge kunne ikke skipet bli liggende i havn. Kapteinen reiste dermed videre til Skottland med forloveden om bord, men ble igjen nektet vielse. Det samme skjedde igjen i Russland, og i Danzig. «Efter at have reist sammen i henimod 2 maaneder ankom de rent fortvilede hid til R.dam og spurgte, om jeg ikke for Gud's skyld kunde vie dem.»

Sjømannsprestenes instrukser stilte krav til at de måtte respektere vertslandets lover ved vielser eller andre kirkelige handlinger. I mange land hadde ikke sjømannskirken vigselsrett, kun mulighet til å velsigne en vielse som allerede var utført av de lokale sivile myndighetene. Men den samme lovgivningen tok ofte ikke høyde for situasjoner der begge partene var bosatt i et annet land. Myndigheter hadde enerett på å foreta vielser, men kun for sine egne borgere. Dette var tilfellet i Rotterdam. Sjømannsprest Saxe valgte likevel å vie det slitne paret, selv om han formelt manglet tillatelse. I 1920 fant han så en kreativ løsning på problemet. Da hadde han tre kapteiner som ønsket å gifte seg i sjømannskirken i Rotterdam. Løsning ble til slutt funnet ved at vielsesseremonien ble utført om bord i skipet, «3 mil tilsjøs», det vil si rett utenfor den nederlandske territorialgrensen.

Del

Sjømannsbryllup

Antallet vigsler ute ved sjømannskirkene lå lenge på til sammen under 100 i året. Men i 1950-årene og i 1960-årenen tok vielsene seg opp, på det meste viet Sjømannskirken rett over 300 i året i denne perioden. Så godt som alle bryllupene på denne tiden var sjømannsbryllup, og økningen hadde sammenheng med oppgangstider både for skipsfarten og sjømannskirkene. Mange sjøfolk hadde et godt forhold til Sjømannskirken, og det var ikke lenger bare av nødvendighet at en valgte å gifte seg ute. Mange sjøfolk manglet tilknytning til kirken hjemme, og hvis de først skulle vies av en prest, skulle det nå i hvert fall være av sjømannspresten.

Antallet giftemål sank imidlertid igjen i 1970- og 1980-årene. Skipsfartsnæringen var i krise og sjøfolkene, og dermed sjømannsbryllupene, ble færre og færre. Sjømannskirken gikk inn i en omstillingsprosess og en jakt etter nye brukergrupper og nye inntektskilder. Brudeparene ble etterhvert både en brukergruppe og en inntektskilde som Sjømannskirken selv ikke hadde forutsett.

Del

Bryllupsboom

Tanken om å gifte seg i utlandet fikk fra 1990 et stadig sterkere fotfeste blant nordmenn. Det var ikke lenger bare de som allerede bodde utenfor landets grenser som ønsket å gifte seg et annet sted enn i moderlandet. I 2012 sa én av fem norske par sitt ja i utlandet. Denne trenden fikk Sjømannskirken merke. Fra midten av 1990-årene eksploderte antallet vigsler på sjømannskirkene, og det triplet seg i løpet av et tiår. I 2005 ble 1120 norske par viet av en sjømannsprest. Ved sjømannskirken på Gran Canaria det året måtte 50 par avvises i høysesongen på grunn av den store pågangen. Det ble satt en grense på seks bryllup i uken for at de ansatte også skulle få gjort andre nødvendige oppgaver.

Bryllupsboomen ute på sjømannskirkene fra midten av 1990-årene avspeilte nordmenns økende reiselyst, og hoveddelen av økningen bestod av norske charter-turister på ferie. København var lenge den mest populære sjømannskirken å gifte seg i, men ble akterutseilt av Gran Canaria i 1998. I 2009 satte kirken ny rekord med 214 vielser i løpet av året, og i 2012 kunne sjømannskirken smykke seg med tittelen Norges mest populære bryllupskirke.

I tillegg søkte mange takhøyden på sjømannskirkene. For par som synes det ble unaturlig med et kirkebryllup hjemme i Norge, men som likevel ønsket en kirkelig velsignelse av ekteskapet, var sjømannskirkene et godt alternativ. Det rådet lenge en forestilling om at de fleste ekteskapene som ble inngått i utlandet gjaldt gjengifte. En myte, mente sjømannsprest Gunnar Ellingsen på Gran Canaria i 1999, da de fleste som kom til ham for å giftes var unge par som ville vekk fra styr og mas og ønsket et lite privat og personlig bryllup.

Del

BildeserieGiftermål i palmesus

Del

Ikke uproblematisk

Selv om sjømannsprestene alltid har tatt i mot par som ønsket å gifte seg i sjømannskirkene med åpne armer, ble den store pågangen fra 1990-årene av også sett som problematisk fra organisasjonens side. Sjømannskirken ønsket ikke å frarøve lokalmenighetene hjemme i Norge den unike muligheten vielsessamtalene og bryllupet gav til å knytte kontakt med ekteparet. Det var også en bekymring innad at sjømannsprestene ikke fikk mulighet til å følge opp paret både før og etter vielsen. Når vigslene av tilreisende par kom på løpende bånd ble ofte samtalene med presten gjort over telefonen eller i all hast dagen før bryllupet. Lenge oppfordret derfor Sjømannskirken at de kommende ekteparene ordnet alle formaliteter og hadde den obligatoriske samtalen med presten på hjemstedet, i tillegg til samtaler med sjømannspresten som skulle vie dem utenlands. Det var et gjeldene prinsipp for organisasjonen rundt årtusenskiftet om ikke å reklamere for eller oppfordre til bryllup på sjømannskirkene.

Del

BildeserieBryllupsfeber i Bud & Hilsen

Del

Mer enn et hyggelig innslag

Til tross for at Sjømannskirken ikke ønsket å ta opp konkurransen som bryllupskirke med Den norske kirke hjemme i Norge, skapte bryllupsboomen et uforutsett økonomisk spillerom ute på sjømannskirkene som ble ønsket velkommen. Helt siden de første sjømannsprestene ble sendt ut i 1865 har Sjømannskirkens virksomhet vært bygd på det prinsippet at organisasjonen sentralt dekker utgifter til lønn og husleie. Resten av utgiftene til det lokale arbeidet må den enkelte sjømannskirken skaffe selv, og store deler av driften ute har vært brukerfinansiert. For sjømannskirkene med vigselsrett fikk vielsene etter hvert stor betydning rent økonomisk, og ble et viktig bidrag til at de kunne drive bred virksomhet og være godt bemannet. I 2008 kunne sjømannskirken på Gran Canaria alene bokføre 700 000 kroner i bryllupsinntekter.

I takt med den generelle utviklingen der stadig flere gifter seg borgerlig, i tillegg til vielsenes økende økonomiske betydning for sjømannskirkene, falt skepsisen i  organisasjonen til sjømannskirkebryllup bort. I sitt 150. år legger Sjømannskirken vekt på å imøtekomme og legge til rette for alle gifteklare. Dette kommer blant annet til uttrykk i et utvidet tilbud med tanke på hvor vielsene foregår. Der organisasjonen tidligere ikke hadde sans for å ta vielsene ut av kirkerommet, la Sjømannskirken i 2013 mye krefter i å legge til rette for vielser utendørs, enten det nå var en ørkenvielse i Dubai eller en strandvielse i Pattaya.

Del

BildeserieStorbylarm gir bryllupssjarm

Del

Kilder

Skrevet av Ingrid Myrstad, Historikarverksemda.

Kilder

  • Virginia Hoel: «En nærliggende Kjærlighedens Pligt» Den norske sjømannsmisjonens virksomhet i Amsterdam og Rotterdam 1876–1922. Bergen 2010
  • Bud & Hilsen nr. 5/1990; nr. 4/1999; nr. 5/2001; nr. 2/2006; nr. 1/2009; nr. 2/2009; nr. 3/2013.
  • Sjømannskirkens årbøker, årsberetninger og årsmeldinger 1865–2013
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
Del