2014

Rustet for framtiden?

Da Sjømannskirken gikk inn i jubileumsåret 2014 stod organisasjonen midt i en omfattende, indre omstillingsprosess. Med et oppdatert organisasjonsdemokrati og en helt ny medlemskapsordning gikk Sjømannskirken de nye frivillige og fremtiden i møte.

Sjømannskirkens økonomiske og demokratiske grunnlag bestod helt fra starten av frivillige hjemme i Norge som jobbet for å realiserte arbeidet ute ved sjømannskirkene. Det tradisjonelle hjemmearbeidet var organisasjonens bærebjelke helt fram til slutten av 1900-tallet, da det frivillige engasjementet for Sjømannskirken i Norge skrumpet inn. Inntektstapet som fulgte var en utfordring, men i kjølvannet fulgte et demokratisk problem som truet Sjømannskirken som en frivillig, medlemsbasert organisasjon. Spørsmålet var, hvem skulle bli Sjømannskirkens nye støttespillere og hvordan skulle en sikre deres deltakelse i organisasjonen?

Del

Et hjertesukk fra generalsekretæren

Tradisjonelt har det vært begeistring omkring Sjømannsmisjonens arbeid. Vaiende faner og klingende spill. Stemningsfulle prologer og gripende beretninger. Merkverdige skjebner og dramatisk menneskefiske under eksotiske himmelstrøk – jo, Sjømannsmisjonen brakte variasjon inn i møterekken på bedehuset og i skolestuen. Vi var noe eget. Mange satte pris på det de hørte. Mange ble glade for og glade i Sjømannsmisjonen. Når dertil vår kristendomsform virket lys og glad, ble det meget glede.

Fortsatt er det grunn til glede. [...] Samtidig konstaterer vi: Vårt arbeid bæres ikke frem på begeistringens bølge. I dag er ikke Sjømannsmisjonen det arbeid som har den sterkeste følelsesmessige appell til mengdens engasjement. Åndelig og materielt nødlidende rundt om i verden appellerer sterkere til manges offervilje og støtte enn Sjømannsmisjonens arbeid for nordmenn i utlandet. Vi fastslår dette som en naturlig sak. Vi vet godt at flertallet i våre seilende og fastboende menigheter er veletablerte mennesker med vanlig vestlig levestandard. De trenger ingen katastrofehjelp, og de fleste av dem er dertil døpt. Derfor er det ikke aktuelt for oss å appellere på samme vis som våre venner i en rekke andre organisasjoner. Derfor støtter vi med glede deres appell, og vi håper at den når frem. Vi må alle hjelpe der nøden er himmelropende, og Sjømannsmisjonen kan ikke regne med å være den sak som godtfolk eller kristenfolk vrenger sine lommer for.

Likevel: Om vår appell overfor massene er redusert, må noen se til at arbeidet opprettholdes. Ikke ut fra følelser og stemninger og rørende historier, men ut fra et bevisst kristent ansvar for våre landsmenn som dro ut fra sitt land og sin kirke, og som for en tid oppholder seg i det fremmede. Fremdeles har deres kirke noe å gi dem.Generalsekretær Halfdan Tschudi Bondevik, 1988 Sjømannskirkens årbok, 1985–1988
Del

Foreningslivet som ble historie

Det fantes en tid da sjømennenes pårørende hadde et livslangt kall til omsorg for sine kjære menn, sønner eller fedre på havet. En omsorg som ofte førte til et engasjement i en av Sjømannskirkens kvinneforeninger. Lenge smakte det ramsalt hav av hver eneste forening – de gikk under navn som «Sjøsprøyt», «Fyrlykten», «Landkjenning», «Måken», «Havbrus» og «Kompasset» – og Sjømannskirken bygde etter hvert hele sin organisasjon og virksomhet på misjonskvinneforeningsbevegelsen stabile og lønnsomme frivillighet.

Engasjementet for sjøfolkene ble stadig større i den norske befolkningen. Blant annet bidro heltestatusen sjømennene fikk etter både første verdenskrig og andre verdenskrig til å fremme Sjømannskirkens sak. Da den norske skipsfarten gikk inn i en ny gullalder i etterkrigstiden nådde det frivillige engasjementet for Sjømannskirken et høydepunkt. Tidlig i 1960-årene fantes det over 3000 sjømannsmisjonsforeninger landet rundt, og inntektene fra disse utgjorde på det meste nær åtti prosent av Sjømannskirkens driftsbudsjett.

Likevel, allerede på denne tiden begynte gjennomsnittsalderen i mange av foreningene å bli temmelig høy. Og da de eldste foreningsmedlemmene sa takk for seg gikk ikke rekrutteringen av nye medlemmer like lett som før. Sjøfolkene hadde fått bedre kår og Sjømannskirken var ikke lenger alene om å drive velferdsarbeid for yrkesgruppen. Etter hver som patosen fra krigens dager la seg ble ikke Sjømannskirkens arbeid båret frem på «begeistringens bølge» som tidligere. Da sjøfolkene i stor grad forsvant fra det norske yrkeslivet i 1970- og 1980-årene mistet Sjømannskirkens hjemmearbeid mye av sitt opprinnelige eksistensgrunnlag, og antallet foreninger gikk nedover.

Da Sjømannskirken feiret 125 år i 1989 var fremdeles kvinneforeningene organisasjonens største inntektskilde – til tross for at over en tredjedel av dem hadde dratt inn årene. Men i løpet av 1990-årene mistet foreningene sin økonomiske funksjon i organisasjonen. Sjømannskirken målte ikke lenger deres verdi i penger. Ved inngangen til jubileumsåret 2014 var inntektene fra foreningsarbeidet på knappe 1,2 prosent av driftsbudsjettet og det var bare 300 foreninger igjen på landsbasis. Sjømannskirkens nye hovedinntektskilder var knyttet til organisasjonens nye oppgaver, over statsbudsjettet for mandatet som Norsk kirke i utlandet, og fra næringslivet gjennom de mange beredskapsavtalene.

Del

Den nye frivilligheten

Nedgangen i Sjømannskirkens hjemmearbeid fra 1970-årene av kan ikke utelukkende forklares med at sjøfolkenes status i det norske samfunnet endret seg. Den samme utviklingen rammet også de fleste andre ideelle organisasjoner i Norge. For misjonsorganisasjonenes del, som også støttet seg på misjonskvinneforeningsbevegelsen, ble den sviktende oppslutningen i første omgang forklart med at kvinnene i økende grad tok seg arbeid utenfor hjemmet og med den generelle sekulariseringen av samfunnet.

Samtidig var nordmenns frivillighet i endring. De nye generasjonene frivillige deltok i større grad i enkeltstående aksjoner og engasjementer – de ble aksjonister mer enn faste medlemmer i varige foreninger og fellesskap. Dette stod i skarp kontrast til det tradisjonelle foreningslivet preget av sterke lojalitetsbånd, der medlemskap gjerne gikk i arv og de frivillige følte et eierskap til og et ansvar for organisasjonen. De nye frivillige gjorde gjerne en innsats i organisasjoner de ikke var medlem av, og var i større grad ute etter å abonnere på konkrete tjenester uten et ønske om innflytelse eller langsiktig forpliktelse. Fordeler, ikke formål, var i større grad blitt førende for den frivilliges engasjement. Dette var dårlig nytt for Sjømannskirken som fra gammelt av var en ideell organisasjonen der medlemmene arbeidet ut fra et idealistisk siktemål uten å få noe igjen for egen del.

Del

Et demokratisk problem

I første omgang vakte tilbakegangen i kvinneforeningen finansielle bekymringer i Sjømannskirken, og i 1980-årene ble hjemmearbeidet dermed gjenstand for intern vurdering. En hel serie med ulike modeller ble drøftet, men Sjømannskirken holdt fremdeles fast på at virksomhetens framtid var avhengig av foreningene med de stadig aldrende medlemmene. Overskrifter som «Gjenta ikke lenger den gamle påstand om at foreningenes tid er forbi» og «Sats på eldre damer!» ble gjengangere i Sjømannskirkens eget blad, Bud & Hilsen. Kvinneforeningene ble fremstilt som Sjømannskirkens fotfolk – det økonomiske og reelle fundament som muliggjorde utearbeidet. Et hjemmearbeid uten foreningsstrukturen ble sett som en umulighet. Men til tross for iherdige forsøk på å demme opp for foreningsavgangen og revitalisere og rekruttere til foreningene, fortsatte utviklingen i negativ retning.

Selv om Sjømannskirken la nye strategier for å løse de finansielle utfordringene organisasjonen støtte på – blant annet ved å utvide virksomheten til nye områder og inntektskilder som oljefeltene i Nordsjøen, sydenturistene og utenlandsstudentene– tok det lang tid før organisasjonen tok konsekvensen av den nye virkeligheten i hjemmearbeidet. Det var først etter at det oppstod en uholdbar demokratisk situasjon at det ble vist vilje til å tenke nytt for å sikre at Sjømannskirken forble en frivillig organisasjon.

Sjømannskirken hadde vært tidlig ute med å utnytte kvinneforeningene som økonomisk ressurs, men det var først med en omfattende revisjon av grunnreglene i 1931 at foreningene fikk stemmerett i organisasjonen. Fra da av gjenspeilte både Sjømannskirkens styringsstruktur og organisasjonsdemokratiet helt klart at det var «de der hjemme» som jobbet for «dem der ute», og at det var de førstnevnte som satt med eierskapet og makten.

Sjømannskirkens demokratiske struktur forble så og si uendret i perioden 1951–2003. Representasjonen i Sjømannskirkens to øverste organ, generalforsamlingen og representantskapet, var preget av at den store majoriteten stemmer tilhørte hjemmearbeidet. I alt utmanøvrerte organene med stemmerett i Norge brukerne av sjømannskirkene. Lenge hadde hver eneste lokalforening og hvert menighetsråd i Norge som ytte årlig bidrag til arbeidet rett til å sende en representant til generalforsamlingen – noe som på papiret kunne utgjøre tusenvis av representanter. Sjømannskirkens mandat var å være kirke for nordmenn i utlandet, og det ble etterhvert unaturlig at menighetene ute ikke skulle være likeverdige partnere med foreningene og menighetene hjemme i Norge når det gjaldt styre og stell av organisasjonen. Etter hvert som det tradisjonelle hjemmearbeidet skrumpet inn og ikke lenger spilte en viktig økonomisk rolle for organisasjonen, ble skjevheten enda tydeligere, i og med at de satt med all innflytelsen.

Del

Demokratisk reform

I 2003 tok Sjømannskirken noen radikale og strategiske grep med sikte på å viske ut det tradisjonelle og skarpe skillet mellom organisasjonens ute- og hjemmearbeid. Det ble vedtatt en ny og enklere styringsstruktur der et styringsnivå ble fjernet – det årlige representantskapsmøtet ble avviklet. Samtidig ble generalforsamlingen revitalisert og overtok som organisasjonens viktigste forum for strategisk tenkning og utvikling av arbeidet. Generalforsamlingen hadde lenge lignet mer på et stevne og en inspirasjonssamling for hjemmearbeidet, enn et hensiktsmessig forum for helhetstenkning, diskusjon og styring. Det var rett og slett for mange representanter. Men med den nye styringsstrukturen ble generalforsamlingens sammensetning gjort mer forutsigbar og antallet delegater ble kraftig redusert. Generalforsamlingen møttes fra da av årlig og fikk en mer balansert og rettferdig sammensetning som gjenspeilet realitetene i Sjømannskirken. Av de 75 delegatene utgjorde de frivillige på sjømannskirkene den største gruppen, de frivillige i Norge ble sikret en tredjedel av stemmene og resten av stemmene ble fordelt mellom Sjømannskirkens ansatte, Den norske kirke og Sjømannskirkens styre.

Gjennom å sikre det frivillige engasjement ute på sjømannskirkene en reell representasjon i generalforsamlingen, lyktes organisasjonen i å inkludere en bredere gruppe av Sjømannskirkens entusiaster. Men til tross for at disse reformene representerte en kraftig forbedring i organisasjonsdemokratiet, var det hele snart modent for en ny revisjon – en siste nyordning for å sikre det demokratiske grunnlaget i organisasjonen. Fremdeles var det kun mulig å stemme på delegater til generalforsamlingen gjennom et medlemskap i en tradisjonell Sjømannskirkeforening. Grunnreglene forutsatte at foreningene skulle rekruttere til kretsstyrene, som igjen skulle rekruttere til generalforsamlingen. Selv om generalforsamlingen erkjente at Sjømannskirken ikke lenger kunne bygge et landsdekkende demokrati på̊ den sviktende foreningsstrukturen, ble det ikke tatt lett på vedtaket om en avvikling av det kollektive medlemskapet. Sjømannskirken hadde tidligere kun tilbudt et individuelt støttemedlemskap som ikke gav demokratisk innflytelse i organisasjonen. Å innføre et individuelt medlemskap med stemmerett ville representere et endelig brudd med den gamle foreningsstrukturen og gjorde at alle enkeltstående medlemmer kunne stemme på representanter til Sjømannskirkens generalforsamling.

Etter en lengre prosess ble ordningen for individuelt medlemskap i Sjømannskirken lansert den 18. september 2013. Nyordningen var langt på vei en fortsettelse av arbeidet som ble påbegynt i 2003 med å legge til rette for økt engasjement for Sjømannskirken blant nye støttespillere både hjemme i Norge og ute ved sjømannskirkene. Sjømannskirken hadde siden 1990-årene snudd seg fra de norske lokalsamfunnene til brukerne av organisasjonens tjenester i jakten på et demokratisk grunnlag. Intensjon var å bygge organisasjonen på menighetene ved sjømannskirkene, å vekke dem til engasjement og ansvar for Sjømannskirken.

Jubileumsåret 2014 representerte slik et organisasjonskritisk punkt for Sjømannskirken. Organisasjonen hadde maktet å sette i verk en omfattende omstillingsprosess, der den hadde kastet av seg en anakronistisk styringsstruktur. Men det gjenstod fremdeles å se hvorvidt det hele hadde lykkes. I en tid da de demokratiske arbeidsformene generelt var på nedadgående i det norske organisasjonslivet – der organisasjonenes styringsevne ble sett som viktigere for de frivillige enn innflytelse – valgte Sjømannskirken å forbli en frivillig, medlemsbasert og demokratisk organisasjon. For å ivareta demokratiet må organisasjonen derimot lykkes med å etablere en demokratisk bred struktur der enkeltmedlemmer får et eierforhold til organisasjonen. Et demokrati som ikke er bredt forankret, gir et dårligere grunnlag for generalforsamlingens beslutninger. Derfor trengte Sjømannskirken flest mulig medlemmer. Målet for jubileumsåret var å få 6 000 medlemmer. I Bud & Hilsen nr. 2/2014 ble det meldt at tallet var kommet opp i 1987.

Allerede på vårparten i jubileumsåret 2014 ble det nye demokratiet satt på sin første prøve. På grunn av uro i organisasjonen etter generalsekretær Audun Myhres plutselige avgang innkalte styret for første gang i Sjømannskirkens historie til ekstraordinær generalforsamling. Og for første gang hadde alle med et hjerte for Sjømannskirken mulighet til å gi sin forhåndsstemme og stemme fram en delegat til generalforsamlingen, ikke via en avdeling eller forening eller et kretsstyre, men i kraft av sitt personlige medlemskap og via internett.

Del

Kilder

Skrevet av Ingrid Myrstad, Historikarverksemda


Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 11/1989; nr. 7/1991; nr. 9/1991; nr. 2/2001; nr. 5/2003; nr. 3/2007; nr. 4/2010; nr. 2/2014
  • Bjørn Johanson: «Hjemmearbeidet» i Bjørn Johanson m.fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Organisasjonens profil og preg – artikkelsamling ved flere bidragsytere. Bergen 1989
  • Jan H. Heitmann og Per Selle: Frivillige organisasjoner. Fornyelse, vekst og utvikling. Kristiansand 1999
  • Maja Osberg: «Kjære foreningsmedlem! Gratulerer med 125-års jubileet» i Bjørn Johanson m.fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Organisasjonens profil og preg – artikkelsamling ved flere bidragsytere. Bergen 1989
  • Martin Eikeland: «Sjømannskirken blir internett-misjon», Vårt Land, 22.06.2012
  • http://www.vl.no/troogkirke/sjomannskirken-blir-internett-misjon/ 
  • [lest 04.12.2013]
  • Jan H. Heitmann: De vellykkede organisasjoner, 2010
  • Sjømannskirkens årbøker, 1985–1988; 1991–1993.
  • Saksframlegg til Den norsk sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandets 54. ordinære representantskapsmøte, 2003.
  • Saksframlegg til Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandets 54. generalforsamling, 2011; 55. generalforsamling, 2012
Del