Foreningsarbeidet har en aldri kimset av i Sjømannskirken! De første 100 årene av Sjømannskirkens historie ble virksomheten utelukkende finansiert av frivillige bidrag, og det er ingen som har bidratt så mye som kvinneforeningene. Lenge stod de for godt over halvparten av inntektene til organisasjonen, og var den klart mest stabile inntektskilden Sjømannskirken hadde.
Sjømannskirken ble etablert i en tid med voksende organisasjonsmentalitet i Norge. Det var en økende sosial og demokratisk bevissthet i samfunnet generelt, og mange samlet seg i foreninger for å jobbe for samme sak – ikke minst på det religiøse området. Så snart forsamlingsfriheten var innført i 1842 ble det blant annet etablert egne norske misjonsorganisasjoner, og i kjølvannet fulgte den bredest rekrutterte kvinnebevegelsen i Norges historie – nemlig misjonskvinneforeningsbevegelsen.
Kvinneforenings-modellen kom fra kontinentet og var en effektiv måte å skaffe inntekter i til misjonsorganisasjonene på. Det gikk ut på at kvinner sluttet seg sammen i lokale arbeidsforeninger, som gjennom håndarbeid og lignende jobbet til inntekt for saken. Den første norske misjonsorganisasjonen, Det norske misjonsselskap, så verdien i en slik ordning og oppfordret norske kvinner til å gjøre det samme. Det tok ikke lang tid før norske kvinner tok opp tråden, og fra 1860-årene skjøt bevegelsen fart.
Denne måten å organisere hjemmearbeidet på fungerte så bra at den ble et forbilde for misjonsorganisasjoner som ble stiftet senere, inkludert Sjømannskirken, og misjonskvinneforeningene fikk etterhvert en forbløffende utbredelse i Norge. På det meste fantes det over 3000 kvinneforeninger på landsbasis som jobbet til inntekt for Sjømannskirken.
Kvinneforeninger som jobbet for Sjømannskirken utgjorde i over 100 år organisasjonens finansielle ryggrad. På det meste fantes det over 3000 sjømannsmisjonsforeninger i Norge. Kvinner land og strand rundt dannet arbeidsforeninger, holdt basarer og utlodninger, og stod for brorparten av Sjømannskirkens inntekter. Her er Hønefoss eldre sjømannsmisjonsforening avbildet i anledning foreningens 50-års dag i 1936. De loddet årlig ut en stor gjenstand – helst en dukke med diverse utstyr. Premien ble ustilt på forskjellige steder, og brakte inn gode inntekter til saken. (Bud &, Hilsen nr. 21/1936)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Med dette bildet hilste Spjelkavik kvinneforening til Bud &, Hilsens lesere i 1927. De var rundt 25 kvinner som arbeidet for Sjømannskirken, og de hadde møte annenhver tirsdag ettermiddag. Møtene begynte med andakt, deretter ble håndarbeidene tatt frem mens det ble lest høyt fra Bud &, Hilsen. Etter arbeidsstunden hadde de gjerne liten utlodning for å få penger på bøssen mens noen sang eller spilte. Møtene ble avsluttet med en liten kaffepause og til slutt en andakt. (Bud &, Hilsen nr. 22/1927)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Fra 1920-årene av blir kvinneforeningenes arbeid for Sjømannskirken stadig mer synlig i organisasjonens blad, Bud &, Hilsen. Foreningene sendte inn bilder for å informere om arbeidet de gjorde og for å hilse til likesinnede som arbeidet for samme sak i resten av landet. Kvinneforeningen «Sjøbris» i Kristiansand ble stiftet i 1930 og arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. Her er noen av medlemmene avbildet i 1931. (Bud &, Hilsen nr. 13 &, 14/1931)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Øystese kvinnelag for Sjømannsmisjonen startet sitt arbeid i 1890-årene, og arbeidet trofast og godt uten sviktende interesse i mage år. De gamle sluttet etter hvert, men det kom stadig unge til, slik at arbeidet ble holdt oppe. Foreningen hadde arbeidsmøte annenhver uke og samlet seg etter tur hjemme hos medlemmene. Til siste møtet sommeren 1931 var hele foreningen kledt til fest og gjester hjemme hos formannen. (Bud &, Hilsen nr. 15 &,16/1931)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Jektviks kvinneforening for Sjømannskirken på Dolmøy i Hitra ble stiftet i 1912. «Vi har møter en gang hver måned og interessen for saken er god, skjønt det mangen gang kan være vanskelig å komme frem til møtene, særlig i regnvær. Vi har nemlig ingen veier her men må vade i søle og sumper for å komme frem. Likevel taper vi ikke motet, for vi må tenke på dem som ferdes ute på det store hav, og vil alle gjerne være med å lyse litt op i deres tilværelse, – våre egne besværligheter får vi glemme.» Bildet er fra 20-årsjubileet i 1932. (Bud &, Hilsen nr. 23 &, 24/1932)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Kvinneforeningen «Skogly» fra Skogseide og Uglehus arbeidet for Sjømannskirken med friskt mot. Foreningen møttes annenhver mandag til møte, der de arbeidet for saken, leste fra Bud &, hilsen og andre kristelige blad og bøker og «hev det gjildt saman». Basar hadde de hver helgetorsdag, og interessen blant bygdefolket var god. Bildet er fra 1937. (Bud &, Hilsen nr. 15 &, 16/1937)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Foreningen «Havduen» sendte en hilsen til Bud &, Hilsens lesere i 1935. Da var foreningen over 30 år. De møttes hver onsdag hjemme hos medlemmene for å arbeide for Sjømannskirken. (Bud &, Hilsen nr. 3/1935)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Rognan forening i Saltdalen feiret 25-års jubileum i 1934. En livsfrisk forening med 20 medlemmer. Jubileet ble feiret med gudstjeneste i Saltdal kirke og fest på ettermiddagen som samlet godt hus. Det var taler og stedlige krefter underholdt med musikk og sang. (Bud &, Hilsen nr. 3/1935)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
De fleste i Sjømannskirkens kvinneforeningen i Mosby var unge i 1933. Foreningen ble stiftet den i 1929 og det holdt møter annenhver torsdag på omgang hos medlemmene. Det ble servert kaffe og te, mat og håndarbeid hadde medlemmene med seg. Bud &, Hilsen var en velsett gjest på møtene, der det ble lest interessante beretninger fra Sjømannskirkens mange virkefelter. Medlemmene var glade for anledningen til å være med å arbeide for «våre staute, norske sjøfolks frelse». (Bud &, Hilsen nr. 5/1933)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Den 15. oktober 1933 var en stor festdag for Sjømannskirkens eldre kvinneforening i Horten, da feiret foreningen 65-års jubileum. «Det blev fest fra først til sist. Den store deltagelse og velvilje gav uttrykk for at Sjømannsmisjonen har rot i folkets hjerte her i Horten. I et festlig pyntet lokale var samlet ca. 300 deltagere, og i forsamlingens midte en vakker flokk innbudte sjømenn av marinens “blåkraver”.» Det hele ble en hyggelig kveld, med førsteklasses bevertning, god musikk, og telegrafisk hilsen fra Sjømannskirkens hovedstyre. Foreningens møter var av helt oppbyggelig art, presten kom som oftest og holdt andakt og bønn, ellers ble det lest fra Bud &, Hilsen. Til vanlig var det ingen bevertning på møtene, men etter hver høytid tok medlemmene selv med mat og betalte 25 øre for kaffe som gikk som ekstragave til saken. (Bud &, Hilsen nr. 21/1933)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Leirvik kvinneforening arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. De sendte dette bildet til Bud &, Hilsen i 1933. (Bud &, Hilsen nr. 20/1933)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Vikedalsosen sjømannsforening i Vikedal i Ryfylke hadde arbeidet for Sjømannskirken siden slutten av 1800-tallet. Foreningsarbeidet var preget av godt samhold mellom unge og eldre, og at døtrene følger i morens fotspor, slik at de begge gikk i samme foreningen. Bildet er fra 1932. (Bud &, Hilsen nr. 4/1932)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Den 12. oktober 1931 hadde foreningen «Solglytt» fra Årdalstangen sitt første møte. De møttes annenhver uke hjemme hos medlemmene, for sang, opplesning og kaffikvil. Den som hadde møtet gav en liten ting til å lodde ut. «Med kvar vårt arbeid hev me det gildt saman.» Fest eller basar hadde de ikke hatt på grunn av de dårlige tidene med streik og arbeidsløshet. De arbeidet i det stille, og de skillingene som de klarte å dra sammen gikk til arbeidet for de farende sjøfolkene der ute. Bildet er tatt i 1931. (Bud &, Hilsen nr. 22/1931)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Moltusstranda kvinneforening på Sunnmøre møttes annenhver uke. I tillegg holdt de basar hver april, som takket være velvillige bygdefolk hadde gitt gode resultater. Foreningen hilste til Bud &, Hilsens lesere med dette bildet i 1934. (Bud &, Hilsen nr. 3/1934)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Sjømannskirkens kvinneforeningen i Kroken i Sogn i 1935. (Bud &, Hilsen nr. 20/1935)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Rognsbakkens kvinneforening på Voss arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. Ukjent årstall.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Sandnessjøens kvinneforening for Sjømannskirken ble stiftet i 1885. Fra en beskjeden begynnelse vokste foreningen til 20 medlemmer. Enkelte av medlemmene hadde vært med i 30–40 år da dette bildet ble tatt ved 50-årsjubileet i 1935. (Bud &, Hilsen nr. 22/1935)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
I Dyrkorn på Sunnmøre hadde de også en forening for Sjømannskirken. Foreningen ble stiftet den 1922. Hvert år i november holdt de en årlig basar, der bygdefolket hadde vist seg imøtekommende og offervillige. Bildet er tatt i 1929. (Bud &, Hilsen nr. 21/1929)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Fitjar kvinneforening for Sjømannskirken feiret i 1926 50-års jubileum med en stemningsfull fest. (Bud &, Hilsen nr. 18/1926)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Sjømannskirken hadde venner på de vide Lister-bygdene også, helt opp i de trange dalene og i bygdene ut mot sjøen. Hjertene slo varmt for sjømannen og Sjømannskirken. Her en liten forening fra Spind. Den lille foreningen hadde en imponerende årekke bak seg, antagelig stiftet i 1880. Bildet er tatt i 1930-årene.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Bodø ældre kvinneforening hilset på sine mange søstre rundt omkring i landet med dette bildet fra 1923. Foreningen ble stiftet i 1883 og to av damene i første rekke (nr. 2 og 3 fra venstre, amtmandine Theisen og fru Anna Bernhoft hadde vært medlemmer av foreningen fra dens stiftelse. (Bud &, Hilsen nr. 1/1923)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Foreningen var 50 års-jubilant i 1931, og sendte sin hilsen til alle andre foreninger som jobbet for Sjømannskirken med dette bildet. De holdt ikke basar, men et medlem gav en ting på hvert møte, som så ble loddet ut innad i foreningen. (Bud &, Hilsen nr. 22/1931)
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Det var ikke bare voksne kvinner som arbeidet for Sjømannskirken. Her er den første barneforeningen i Stavanger avbildet i 1955–1956 i hagen til Magnhild Finnestad som drev foreningen. Bak fra venstre ser vi Anne Brit Ingebretsen, Berit Karin Bore, Anne Lise Hansen, Signy Sandgren, Greta Klinkenberg, Brit Hetland, Vilja Johannessen, Ester Amdal og Marit Finnestad (datter av Magnhild - hun som har lånt oss bildet).Framme Anne Lise Finnestad Marthinsen og Svein Terje Finnestad (de minste barna til Magnhild.
Kleppestø på Askøy utenfor Bergen hadde også en kvinneforening for Sjømannskirken.
Sjømannskirken
Barnelaget Berglilja fra Voss jobbet til inntekt for Sjømannskirken.
Sjømannskirken
Her er kvinneforeningen i Mosjøen avbildet i 1960, det året foreningen feiret 70 års innsats for Sjømannskirken.
Sjømannskirken
Den første kvinneforeningen som arbeidet til inntekt for Sjømannskirken ble etablert i Tjørvåg på Sunnmøre. Det var den driftige Sevrine Klungsøyr (1812–1889) som stiftet foreningen. Hun var på besøk hos noen av barna sine i Bergen sommeren 1864, nettopp på den tiden da Sjømannskirken ble stiftet. Under oppholdet i Bergen må hun ha fått med seg opptakten til stiftelsen av organisasjonen, for så snart hun var tilbake i hjembygda Tjørvåg tok hun initiativet til en lokal kvinneforening som skulle arbeide til inntekt for saken, etter modell fra misjonsforeningen i bygda. Flere hevder at denne nye foreningen allerede hadde satt i gang arbeidet sitt da Sjømannskirken ble stiftet den 31. august 1864.
Det var ikke unaturlig at Klungsøyr ble engasjert i Sjømannskirkens sak. Hun var selv gift med en skipper, og hadde ikke mindre enn fem sønner på sjøen. Hun visste med andre ord godt hva det ville si å ha sine kjære i fjerne farvann og i fremmede havner, og kjente farene sjømannslivet bød på. Tre av sønnene hennes omkom på sjøen – den ene så langt borte som i Svartehavet, og en annen lå gravlagt på St. Helena i Middelhavet.
Kvinnene i kvinneforeningen ved sjømannskirken i Mobile i Alabama satt gjerne ute med håndarbeidet. Bildet er trolig tatt i perioden 1929–1931.
«Blåveis» kvinneforening, foreviget en dag i 1916, var en av fire kvinneforeninger som ble etablert i Philadelphia med tilknytning til sjømannskirken. Kvinneforeningene deltok aktivt i arbeidet for skandinaviske sjøfolk som kom i havn, og var viktige bidragsytere til kirkens økonomi.
Det var ikke bare i Norge at kvinner samlet seg i foreninger for å jobbe til inntekt for Sjømannskirken. Norske Kvinders Klub i Durban ble etablert i 1918 og arbeidet for å hjelpe Røde Kors under første verdenskrig, og for trengende i menigheten. De arbeidet også aktivt for de sjømennene som kom til Durban, blant annet holdt de årlige juletrefester som var viden kjent blant sjøfolkene. Her er kvinneforeningen samlet i 1920-årene hos fru konsul Meyer.
Sjømannskirkene var også samlingssted for fastboende skandinaver, og mange ønsket å bidra til arbeidet i kirken. Kvinneforeningene skaffet inntekter til driften på kirken, i tillegg hjalp de ofte til med det praktiske arbeidet, som oppvasken etter festene på kirken. Kvinneforeningen ved sjømannskirken i Hamburg avbildet i den splitter nye sjømannskirken i 1937.
Damene i den arbeidsomme støtteforeningen til sjømannskirken i San Pedro i California ble etablert så snart stasjonen åpnet i 1941. De bidro til serveringen på torsdagsfestene for sjøfolkene – forsamlingen ble aldri avspist med kjøpekaker da damene etter tur møtte opp med de mest delikate fat med smørbrød, vafler og hjemmebakte saker. I 1946 kjøpte foreningen en tomt med gunstig beliggenhet som de gav til Sjømannskirken for reisning av en ny sjømannskirke. Det meste av midlene til innkjøpet fikk foreningen inn gjennom den årlige høstbasaren. Her er damene fotografert på den nye kirketomten.
Da Sjømannskirkens første styre sendte ut et opprop til alle landets menigheter og medkristne om å arbeide for saken med innsamling av penger, bokgaver og på annen måte, så de neppe for seg at kvinnene på sikt skulle bli de største bidragsyterne. Initiativet kom i første omgang fra kvinnene selv, og foreningene fungerte lenge helt på siden av de betalende medlemmenes avdelinger. Først ut på 1900-tallet ble kvinneforeningsmedlemmene regnet som medlemmer i Sjømannskirkens organisasjon.
Antallet kvinneforeninger var i de første 75 årene i kraftig vekst. I 1870 var det registrert 31 kvinneforeninger som jobbet for Sjømannskirken, ved århundreskiftet var antallet steget til 700. I 1939 hadde Sjømannskirken hele 3500 avdelinger og foreninger spredt over det meste av landet. Til sammenligning hadde Det norske misjonsselskapet på det meste mellom 3000 og 4000 kvinneforeninger i arbeid rundt århundreskiftet.
Mange av kvinneforeningene fordelte imidlertid utbyttet av arbeidet sitt mellom forskjellige misjonsorganisasjoner, og var slik ikke rene foreninger som kun arbeidet for Sjømannskirken.
Innsamlingene av julegaver til sjøfolkene mobiliserte landet rundt, og et veldig apparat var i sving for å bringe innsamlingen vel i havn. Mange barn sendte pakker og tegninger, hele skoleklasser, speidertropper, barneforeninger og ungdomsforeninger deltok i arbeidet. Her tar kommende generalsekretær, Halfdan Tschudi Bondevik, i mot julegavene som disse konfirmantene har samlet inn til sjømennene i 1979 på vegne av Sjømannskirken.
Sjømannskirken
Vaktmester Thoresen ved Sjømannskirkens julegaveekspedisjon ved hovedkontoret i Bergen manglet ikke arbeid i førjulstiden. På det meste distribuerte Sjømannskirken over 30 000 julegaver fra det norske folk til norske sjømenn årlig, og det kom gjerne inn 500 gaver daglig mens det stod på. De aller fleste av dem ble tatt i mot ved hovedkontoret for så å bli sendt videre, for eksempel til sjømannskirken i Antwerpen. Bildet er trolig tatt i 1932.
Sjømannskirken
Sjåfør ved lastebilkontoret i Bergen, Kurt Grahl, hadde i oppgave å frakte kassene med julegaver ned til havnen den 2. september 1966. De som skulle til sjømannskirkene som lå lengst vekk, som Singapore, Kobe eller Hong Kong ble sendt avgårde allerede på ettersommeren for å rekke å nå fram til jul.
Sjømannskirken
Her har kirkepersonalet ved sjømannskirken i Le Havre mottatt julegavene fra Bergen, og er i full sving med sortering. Mange skip lå ikke til havn på julaften, men var langt til sjøs. Derfor gjaldt det å ha klar julegaver til norske skip som kom innom havnen i førjulstiden.
Sjømannskirken
Mannskapet om bord på dette skipet skulle feire jul på åpent hav i 1948. Heldigvis anløp de kirkehavn før jul og fikk med seg julegaver fra sjømannskirkens personale i Genova. De ble godt mottatt. Gavene er verdifulle håndslag hjemmefra, og det ble en skikkelig hyggestund i salongen når pakkene ble delt ut for de som fikk julefeiringen ute på havet.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Ikke alle gavene ble delt ut på skipene. For sjøfolkene som var så heldige å ligge i kirkehavn i julen fikk nemlig utdelt gaven på kirken, under en av julesammenkomstene holdt der. Her har husmor ved sjømannskirken i Le Havre mottatt julegavene fra Bergen en gang i 1930-årene.
Sjømannskirken
Julefestene var årets høydepunkt ved sjømannskirkene, og fra 1872 var julegavene fra Norge prikken over i'en ved disse populære sammenkomstene. Det var elevene ved Nikka Vonen sin landskjente skole for unge damer i Dale i Sunnfjord som først kom på å sende en kasse julegaver til sjømannskirken i London. Gleden disse julegavene hadde gitt sjømennene fra skipene og på Greenwich hospitalet ble beskrevet i Sjømannskirkens eget blad, Bud &, Hilsen, og en rekke norske aviser. Julen etter strømmet det inn med julegaver fra hele landet til alle sjømannskirkene, og dermed var det som kom til å bli en over 100 år gammel tradisjon i gang. Her er julegavene komt under treet i New Orleans i påvente av julefesten for sjøfolkene.
Sjømannskirken
Her deles julegavene ut til sjøguttene på julefesten på sjømannskirken i Swansea andre juledag 1963. Den dagen lå det fem nordiske skip i havnen, og de var i alt 76 stykker til bords på julefesten. Etter gang rundt juletreet var det klart for kveldens høydepunkt. Sjømannsprest Hilmar Sommerset forteller:«Det store innslaget på festen kom da vår nye medhjelper, Svein Gravdal, delte ut julegavene hjemmeifra til sjøguttene. Disse pakkene danner noe av høydepunktet under julefeiringen, enten det nå er om bord eller “på kjerka”.» (Bud &, Hilsen nr. 1/1964).
Sjømannskirken
Siden gavesenderen hjemme i Norge ikke ante hvem som kom til å få gaven, ble de ofte merket med titler og fantasifulle betegnelser på mottakerne av gavene. Her er en pakke til «Ham med lengst hår» akkurat delt ut i Durban. Mon tro om det var en kam?
Sjømannskirken
«Glem ikke, at hver Gave bør ledsages af et godt Ord, helst af et virkelig Brev, til Modtageren, det gjør Gaven dobbelt kjærkommen og har i mang Tilfælde vist sig at have stor Betydning som Middel til at knytte Sjømanden til Hjemlandet.» lød oppfordringen i Bud &, Hilsen i 1908. Her leser sjøfolkene brevene som fulgte med julegavene ved sjømannskirken i Hong Kong. (Bud &, Hilsen nr. 19/1908)
Sjømannskirken
Julegavetradisjonen hadde verken med veldedighet eller nødhjelp å gjøre, men var et oppmuntrende uttrykk for omsorgen de hjemme hadde for de nordmenn som på grunn av sitt livsyrke måtte tilbringe så mye av sin tid utenfor landets grenser. Her pakker en gjeng sjøgutter opp julegavene fra Norge på sjømannskirken i Durban i 1954.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Men hva skulle en gi til en ukjent sjømann? Bud &, Hilsen fra 1931 visste råd: «Gode bøker og “Lommealmanakk for sjømenn” sætter mange stor pris paa. Og ellers alskens nyttegjenstande, fra tøfler og strømper til slips. Men send enedlig ikke:tobak, fyrstikker, chokolade og silkegjenstande. Det skaffes os bare unødige vanskeligheter med toldmyndighetene." Her viser sjøguttene fram julegavene de fikk på julefesten ved sjømannskirken i San Francisco fjerde juledag 1954 - toalettsaker og et slips.(Bud &, Hilsen nr. 15 og 16/1931)
Sjømannskirken
Her fra pakkeutdelingen til sjømenn i Sjømannskirken i New Orleans i 1982, da mannskapet på skipene «Tank Baroness» og «Fernteam» hjalp til å stelle i stand julefest. Noen pyntet treet mens stuerten og byssepersonalet fikk fortgang på kjøkkenet – karbonadekaker, svinesteik, surkål og riskrem smakte sjeldens godt. Og, ingen måtte tro at julepakker til sjøfolk var en foreldet tradisjon selv om gavene stadig ble færre. Etterspørselen var fortsatt stor, med mange telegram og telefoner fra båtene som ønsket gaver. Likevel mottok kirkepersonalet stadig færre gaver fra Norge. I løpet av 1990-årene ble den over 100 år lange ordningen avviklet.(Bud &, Hilsen nr. 1/1982, nr. 11/1989, nr. 12/1985, nr. 10/1995)
Julegaveordningen stod sentralt i Sjømannskirkens virksomhet i over 100 år. På det meste ble det samlet inn og utdelt over 30 000 julegaver årlig til sjøfolk som feiret jul hjemmefra. Kvinneforeninger landet rundt laget og sendte pakker til ukjente sjømenn i årevis. Men det var ikke alle som fikk takk for gaven, og enkelte satte spørsmålstegn ved gavenes betydning. I dette brevet forteller kaptein Sverre Tharaldsen om den gang «Gamle Bergen», den eldre motormannen om bord, fikk en av Sjømannskirkens julegaver. (Bud & Hilsen nr.13/1961)
Av alle de sjømandsfester hvortil jeg har været bedt, saa var nok denne den bedste og morsomste jeg har set. Først saa talte jo presten, han talte fra bibelens ord om kjæreste julegjesten som fødtes og frelste vor jord. Saa blev der musik og sange foran det straalende træ som blinket med lysene mange. Ja det var en lyst at se! Saa blev der budt på kaffe og kake saa meget som greies kan. Og saa var det bare tilbake gaverne til hver mand. Se, hvor de straaler av glæde, disse havets veirbidte mænd, naar de i den lange kjede faar pakker fra ukjendt ven. «Nei slike gjæve og gilde saker der til os kom! Der er vaatter og skjærf og skjorte. nei damerne er ikke borte». Ha takk for gaven du gav, du kjække norske kvinde, til mig som paa vilde hav paa bølgens den høie tinde maa ride mange storme av. Den bok jeg fik igaar fra Dem skal være mig et minde som altid fører tanken frem mot kjærlighet fra norske hjem og til den norske kvinde. I hver en havn hver juledag vi norske sjømænd finder. Derfor hurra for Norges flagg. Hurra for norske kvinder! B. L. Utdrag fra dikt i Bud & Hilsen nr. 1 & 2/1925
Møtene i kvinneforeningene skulle også ha en oppbyggelig funksjon. Misjonskvinneforeningsbevegelsen framvekst hadde nær sammenheng med de mange vekkelsene som gikk over landet på 1800-tallet og som førte til at kvinner og menn gikk inn i et mer individualistisk orientert kristenliv. Foreningene bestod hovedsakelig av kvinner som hadde fått en ny intensitet i troslivet og foreningene ble deres åndelige hjem – stedet hvor de fikk det de trengte av oppbyggelse og fellesskap med andre kristne. Det ble sunget salmer, lest fra Guds ord, og det ble holdt andakt og bønn.
At kvinner hadde oppbyggelig samvær og åndelig fellesskap var ikke alltid uproblematisk sett fra datidens teologers ståsted. I 1864 fant det sted en debatt i Luthersk Kirketidende om det nye fenomenet misjonskvinneforeninger. Det ble hevdet at kvinnene gjennom foreningslivet på en unaturlig og skadelig måte ble dratt inn i offentligheten. Få organisasjoner tok hensyn til dette ettersom kvinneforeningenes bidrag raskt ble uunnværlige. I særlig konservative kretser ble problemet løst ved at en hentet inn presten for å holde andaktene på møtene.
I Bud & Hilsen, Sjømannskirkens eget blad, fant kvinneforeningene oppbyggelig stoff, andakter og prekener, bønner og salmer som egnet seg til et kvinneforeningsmøte. Å gi foreningsmedlemmene kunnskap om arbeidet ved Sjømannskirkens utestasjoner var en annen viktig hensikt med møtene. Mens kvinnene satt med håndarbeidene sine ble det lest høyt om organisasjonens gjerninger i de fjerne havnebyer.
Kvinneforeningsarbeidet for Sjømannskirken gav også muligheter for å komme seg ut på tur. Her har Buskerud krets tatt med seg noen av sine ivrigste støttespillere med på tur til Paris, trolig i midten av 1950-årene.
Sjømannskirken
Turen fra Oslo til Paris gikk med buss for medlemmene fra Buskerud krets. Var de kanskje innom sjømannskirken i Hamburg på veien? Bildet er trolig fra midten av 1950-årene.
Sjømannskirken
Kvinneforeningsarbeidet utgjorde en viktig sosial møteplass for mange. Her er en gjeng medlemmer av Bergen og Hordaland krets av Sjømannskirkens hjemmearbeid på tur til fjellgårdene på Stord i 1950.
O. Alvheim/Sjømannskirken
I 1931 fikk kvinneforeningene som arbeidet for Sjømannskirken stemmerett i generalforsamlingen. Her er mange kvinneforeningsrepresentanter samlet til Sjømannskirkens 30. generalforsamling i Gjøvik 11.–14. august 1950.
Sjømannskirken
Det grunnleggende i kvinneforeningenes virksomhet var de regelmessige møtene. På bygda var det ikke uvanlig at kvinneforeningsmøtet varte fra morgen til kveld, mange hadde lang vei å gå, og skulle de få noe ut av arbeidsdagen for Sjømannskirken måtte de starte tidlig. Møtene ble holdt i private hjem, i bygdas prestegård eller i leide forsamlingslokaler. Dette avhang av foreningens størrelse og lokale forhold. Medlemstallet varierte fra forening til forening.
Hovedhensikten med møtene var å arbeide, så møtene ble med rette kalt arbeidsmøter, og foreningene arbeidsforeninger. Arbeidsformene og håndarbeidsteknikkene varierte. På bygdene ble både rokk, karder og strikkepinner tatt i bruk, og kvinnene bar med seg ull og utstyr til møtet. De ferdige håndarbeidene kunne være alt fra ullsokker til vevde ullstykker. I byforeningene satt gjerne kvinnene med broderte herretøfler og silkeslips. Engelsk broderi og hardangersøm var teknikker som ble flittig benyttet.
Ulike arbeidsteknikker til tross, kvinnene på 1800-tallet levde i samfunn som ennå delvis var naturalsamfunn og hvor penger ikke var i omsetning i stor grad. Kvinnene gav det de hadde å gi, nemlig av sin arbeidsinnsats og sine tilgjengelige råvarer. De ferdige håndarbeidene som gikk til inntekt for saken var vitnesbyrd om stor offervilje og innsats. Det hadde helt sikkert vært bruk for ullsokkene i kvinnenes egen ungeflokk, og hun kunne ganske sikkert brukt tid og krefter på å lappe slitte arbeidsbukser framfor å sitte med hardangersøm til foreningens basar.
I Flemma, en liten bygd langs Tingvollfjorden på Nordmøre, ble det stiftet en kvinneforening som arbeidet for Sjømannskirkens sak på slutten av 1800-tallet. Foreningen der gikk nye og kreative veier for å skaffe inntekter til saken:
En høst – et av de første aar efterat foreningen var siftet – ga en kvinde et saulam til foreningen. Der blev saa paa et møte drøftet hvordan man paa besste maate kunde anvende denne gave. Et medlem tilbød sig da at ta lammet paa fôr den første vinter, og siden har foreningen hat sin ‹missionssau›, som sammen med sine lam skaffer uld til spinding og binding (strikning) for de flittige hænder under foreningsmøterne. Naar man synes sauen blir for gammel, saa sælges den, og en ny sættes ind isteden. Paa sauens klave staar: ‹Flemmens Sjømandsmission›, og paa de 3 lammeklavene staar det samme.
Men man har da vel ikke bruk for 3 lammeklaver, naar man bare har en sau?
Jo da –, det har man nok, for missionssauen har været usedvanlig fruktbar. De fleste aar har den hat tvillinger og to aar har den hat trillinger, og som oftest har man faat dem hjem om høsten ogsaa.
Iaar var det tvillinger, og sauen kom hjem med sine 2 lam ihøst, alle 3 blev klippet og sisst lørdag solgtes de 2 lam under Sjømandsmissionens basar, og idag blev ‹sjømandssauen› hentet til den gaard hvor den i vinter er inviteret at opholde sig som gjest. Og at den er blit en velset gjest, beviser ogsaa den ting at den hittil ikke har manglet indbydelse for vinterophold. Flemmen, 26. oktober 1925, reisesekretær M. J. Holvik. Bud & Hilsen 22/1925
Kvinners organisering i misjonskvinneforeninger på 1800-tallet var den første formen for kvinneorganisering i Norge. Men den hadde lenge et ustrukturert og desentralisert preg. Kvinneforeningene ble ikke regnet som en del av misjonsorganisasjonene, men som økonomiske støtteforeninger. Det tok tid før de ble en helt integrert del av organisasjonsapparat med de rettigheter og forpliktelser det medførte.
Selv om Sjømannskirken var tidlig ute med å utnytte kvinnene som ressurs, tok det tid før kvinnene ble integrert i organisasjonens virksomhet. Kvinnelige medlemmer i avdelingene fikk stemmerett ved generalforsamlingen 1905, men dette åpnet likevel ikke for foreningenes innflytelse i administrasjonsapparatet. Først i 1931 fikk kvinneforeningene stemmerett i organisasjonen. Tidligere var det de såkalte avdelingene som bestod av betalende medlemmer, som sendte representanter til generalforsamlingen. At kvinneforeningene fikk komme inn i varmen skyldtes blant annet konkurransen misjonsorganisasjonene seg i mellom. Organisasjonene ville knytte kvinneforeningene tettere til seg slik at en sikret seg foreningenes utbytte. De ønsket også å forhindre dem i å danne egne kvinneorganisasjoner slik som i USA og England.
Selv om det skulle gå mange år før Sjømannskirken ansatte sin første kvinnelige prest, fikk stadig flere kvinner viktige stillinger i organisasjonen. Kvinneforeningene fortsatte å spille en svært viktig rolle i finansieringen av Sjømannskirkens arbeid til langt ut i 1980- og 1990-årene, selv om antallet foreninger stadig ble færre. Les mer om Sjømannskirkens nye medlemsordning som trådte i kraft i 2014.
Kvinneforeningenes viktigste bidrag på 1800-tallet kom ofte i form av hjemmelagde gjenstander. Utfordringen ble å omsette disse til pengegaver som kunne sendes til Sjømannskirken. Så var spørsmålet, hvordan få størst mulig økonomisk utbytte av håndarbeidene?
Basaren skulle etter hvert vise seg å være en svært vellykket måte bringe inn penger på, og ideen var importert fra England. Det persiske ordet basar var opprinnelig brukt for å beskrive en orientalsk markedsplass. På begynnelsen av 1800-tallet ble basaren populær i England, og side om side med den kommersielle basaren utviklet velgjørenhetsbasaren seg. Også blant misjonskvinneforeningene i Norge ble basaren en svært vanlig og svært populær arbeidsform mot slutten av 1800-tallet. Selv om det ble ytret skepsis overfor den kommersielle ånd som rådet på basarene, var disse så innbringende at organisasjonene snart valgte å se bort fra slik kritikk.
Fra 1875 ble basaren kvinneforeningenes fremste verktøy i arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. Og foreningenes økonomiske bidrag ble bare mer og mer betydningsfulle. Det ble etter hvert klart for mange at det var kvinnene som bar hele organisasjonen – de var simpelthen de flittigste, mest ivrige og mest trofaste støttespillerne organisasjonen hadde. Selv i vanskelige økonomiske tider kunne en stole på at kvinnene ytte samme innsats og leverte sine vanlige bidrag.
Den første basaren til inntekt eksklusivt for Sjømannskirken ble holdt i Oslo i 1875. Kristiania sjømandsmisjonsforening hadde i tidligere år deltatt på en felles misjonsbasar i markedsuken, men utbyttet hadde ikke svart til forventningene. Der konkurrerte de jo med både hedning-, jøde- og indremisjonen. Foreningen bestemte seg derfor for å satse på egenhånd, og avholdt en ukes lang basar til inntekt for Sjømannskirken i februar i 1875 i Teknikken, det daværende frimurerhuset i Oslo. Det ble en braksuksess – mange sjøfolk støttet opp, og en samlet inn mer penger enn noen gang tidligere. Inntekten på 2000 spesidaler utgjorde en tiendedel av Sjømannskirkens totalt driftsutgifter det året.
Basaren var en lukrativ innsamlingsmetode både i Sjømannskirkens hjemmearbeidet, men også ute ved kirkene. Da de skandinaviske fastboende i Glasgow satte alle kluter til i 1908 under en storbasar, samlet de i løpet av to dager inn nok penger til å kjøpe en ny kirkebygning. Hele det skandinaviske miljøet var i sving og forberedelsene begynte halvannet år før. Det ble tidlig sendt ut en invitasjon hjemover etter bidrag, og et halvt år før basaren begynte strømmet det på med kasse på kasse med gaver – fra Hammerfest til Kristiansand, fra Bergen til Kongsvinger – hele landet over var med. Det var vevde åklær, broderte veggtepper, hardangersøm og annet broderi, pyntede dukker i nasjonaldrakter og finnedrakter, sølvarbeider, malte og utskårne tresaker i det uendelige.
Det var kvinner som stod i bresjen for det hele – og under selve basardagene var det over 70 skandinaviske damer i sving. Alle kledt i vakre nasjonaldrakter, noe som viste seg å bli et stort trekkplaster. Foruten en stor utstillingssal fylt til randen med boder, var det en stor spisesal og en underholdningssal med levende underholdning, tombola, nordisk musikk på grammofonen og lysbildefremvisning av vakre norske landskap.
Takket være godt reklamearbeid fra reklamekomiteens side – som blant annet utarbeidet dette informasjonsheftet prydet med de skandinaviske flagg i fargetrykk – ble basaren fylt til randen av besøkende. Heftet inneholdt en kort oversikt over sjømannskirkens historie og formålet med basaren. Heftet ble spredt utover byen, det ble annonsert i lokale blader, og alle sporvognene som passerte byens knutepunkt der lokalet lå bar på basardagene påskriften «til den skandinaviske Basar».
Nettoutbytte på 19 000 kroner finansierte kjøpet av en kirke som ble tatt i bruk i 1913.
Bud & Hilsen nr. 1 & 2/1909
Også ved sjømannskirken i New York avholdt kvinneforeningene basar til inntekt for kirken. Basar handle ikke bare om å samle inn penger. Den hadde viktige funksjoner både for forkynnelse, informasjon om Sjømannskirkens arbeid, og som en ren sosial faktor i bygde- og bysamfunnet. Og ikke minst skapte samarbeidet med forberedelse og avvikling et verdifullt og meningsfylt fellesskap. Bildet er tatt i 1946.
Sjømannskirken
Her har jentene som bidro under basaren i Rotterdam i 1924 kledt seg opp i nasjonaldrakt. Det ble sagt at bunadene var et godt trekkplaster blant lokalbefolkningen.
Sjømannskirken
Medlemmene i kvinneforeningen i San Pedro hadde lenge vært i sving med å lage gevinster til basaren ved kirken i 1944.
Sjømannskirken
Hele bygden ble ofte snudd på hode under kvinneforeningenes årlige basar, og i mange lokalsamfunn i Norge var det en av årets store begivenheter. Et stort maskineri ble satt i sving for å dra det hele i havn. Så også på sjømannskirkene ute i verden. Her fra sjømannskirken i Hamburgs basar i 1957.
Sjømannskirken
I tillegg til hjemmeproduserte gevinster var sjømannsbasarene også kjent for et eller annet eksotisk innslag. Kanskje hadde lederen i kvinneforeningen skrevet til sjømannskirken i Hong Kong etter en kamferkiste? Basar i Aust Agder til inntekt for Sjømannskirken. Ukjent årstall.
Sjømannskirken
Kilder
Sjømannskirken ønsker å være enkel å komme i kontakt med – også digitalt. For å gjøre nettsidene våre brukervennlige og funksjonelle, benytter vi informasjonskapsler. De hjelper oss med å tilpasse nettsiden til dine innstillinger, samle nyttig statistikk, og dele informasjon om våre tilbud. Informasjonskapslene bidrar til å gjøre besøket ditt så godt som mulig. Detaljer
I Sjømannskirken tar vi personvernet ditt på alvor, og det er viktig for oss å være åpne og tydelige på hvordan vi behandler persondata om deg.
Informasjonskapslene bruker vi for å huske dine innstillinger på nettsiden for å gjøre opplevelsen av nettsiden så relevant som mulig. Vi bruker Google Analytics og Meta Pixel for å holde oversikt over antall besøkende og statistikk over bruk av nettsiden og for å kunne nå deg med viktige budskap gjennom annonser. Tidvis bruker vi andre analyseverktøy for å få hjelp til å forbedre nettsiden.
Valget er ditt!