Sjømannskirken påAruba

Den karibiske øya Aruba, like utenfor kysten av Venezuela, etablerte seg som en stor utskipningshavn for olje i løpet av mellomkrigstiden. Som et ledd i satsingen på å nå sjøfolkene som jobbet på de norske tankskipene etablerte Sjømannskirken seg på øya kort tid etter andre verdenskrig. Sjømannskirken på Aruba var lenge svært populær og holdt dørene åpne i nesten 30 år, fra 1947 til 1976.

Det er juledag. Noen norske sjøfolk er samlet på leseværelset. Ved pianoet sitter min kone og spiller parafraser over norske julesanger – de sitter så andektig og lytter til de kjære og kjente toner – det er julestemning. Juletreet står tent, og med stjernen i toppen. I hjørnet sitter en styrmann – han stirrer på treet – mens tankene går hjemover, til konen og barna. Jeg kjenner ham. Styrmannen ville nok helst ha vært hjemme – hadde startet egen forretning – men pengene strakk ikke til, så han «måtte» ut til sjøs igjen for å få litt mer kapital. Han er ute og seiler for hjemmet – det kjæreste på jord.

BESTYRER SIGURD ESPELAND, ARUBA 1951

Slik innledet bestyrer Sigurd Espeland ved sjømannskirken på Aruba årsmeldingen for året 1951. På den tiden manglet det ikke på norske sjøfolk som måtte feire jul ved sjømannskirken på den varme og tørre tropeøya. Sjømannskirken på Aruba gikk da inn i sitt femte år, og bestyreren hadde sammen med sin hustru bygget opp arbeidet fra grunnen av. Fra før av eksisterte det verken noe norsk miljø eller samlingssted for norske sjøfolk på Aruba, men etterspørselen var der allerede i mellomkrigstiden.

Et oljeeventyr

Da det i 1914 ble oppdaget oljeforekomster utenfor kysten av Venezuela, tok det ikke mange år før det ble satt i gang utvinning. Og i 1928 var Venezuela blitt verdens største oljeeksportør. På den nederlandske øya Aruba ble det opprettet to oljeraffinerier for mottak av venezuelansk råolje. Norske skip deltok både i den såkalte «mosquitofarten», det vil si transporten av råolje i mindre båter fra Venezuela til raffineriene på Aruba og andre nærliggende øyer, og i den videre utskipingen av olje fra Aruba til andre steder i verden med større tankskip.

I 1930-årene rettet Sjømannskirken blikket mot de store oljeraffineriene og tankfarten på de karibiske øyene. Tankfarten var i rask utvikling, og i løpet av mellomkrigstiden [link til 1926] etablerte de norske rederiene seg som ledende aktører i næringen på verdensbasis. Besetningen på tankskipene var store, arbeidstempoet høyt, og liggetiden i land var som regel kort. Det var med andre ord et hektisk og ensformig sjømannsliv. Sjømannskirken så det som en viktig oppgave å være til stede både for norske og skandinaviske sjøfolk som arbeidet i tankflåten. Men forholdene under andre verdenskrig [link til 1940] satte imidlertid en stopper for Sjømannskirkens planer om etablering på Aruba. Det var først i 1947 at det ble mulig å starte prøvedrift på øya, i havnebyen San Nicolas der det var flest norske skipsanløp. Arbeidet gikk godt, og i 1949 ble Aruba vedtatt som en fast del av organisasjonens virksomhet. Året etter gikk Sjømannskirken til innkjøp av et eget hus på øya.

Del

Fullt hus

Det var i utgangspunktet få severdigheter og aktiviteter for sjømennene som gikk i land på Aruba. Men sjømannskirken tok umiddelbart opp konkurransen med de rundt 60 havnekneipene i San Nicolas, med omsorg og bestyrerkonens vafler og hjemmebakst. Det ble jobbet målrettet med å utgjøre et attraktivt alternativ til det som fra Sjømannskirkens perspektiv ble ansett som et direkte farlig miljø å oppholde seg i – både fysisk og åndelig. I tillegg til gudstjenester og oppbyggelige møter arrangerte sjømannskirken både fester, badeturer, byturer og fotballkamper. De kunne også tilby norske aviser, filmkvelder eller et slag pingpong.

Tiltakene var vellykket, og på sjømannskirken var det fullt hus fra starten. Allerede første julen ble det avholdt hele tolv julefester. Arbeidsoppgavene ved stasjonen økte, og i 1953 ble staben utvidet med en vaktmester (senere omgjort til husmorstilling). Antallet skipsanløp og besøkende var høyt gjennom 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, og på det meste var det godt over 600 skandinaviske skipsanløp på Aruba årlig der majoriteten var norske skip. 1956 var toppåret med 14 521 besøkende på kirken. På den tiden holdt sjømannskirken på Aruba 200 fester årlig.

Del

Fleksibel kirkestab

Fleksibel kirkestab


Skipsfarten på Aruba og de andre omkringliggende oljeøyene var særpreget av båtenes uregelmessige ankomst og korte liggetid. Omtrent 80 prosent av skipene som ankom Aruba hadde mindre enn én dags liggetid. Det vil si at mange skip kom inn om natten, for så å reise ut igjen neste morgen. For sjømannskirkens ansatte krevde dette stor fleksibilitet. Leseværelset var åpent hele dagen når det var båter i havn. Det var også umulig å avholde faste møter og fester. Sammenkomstene ble arrangert når skipene var i havn, noe som fort kunne resultere i syv fester på en uke! Og det hendte at festen startet ved midnatt, slik at mannskapene som akkurat var kommet i havn skulle få være med på moroa, før de stakk til havs igjen neste morgen.  

På grunn av skipenes korte liggetid utgjorde skipsbesøkene en viktig del av Sjømannskirkens arbeid på Aruba. I tillegg til skipene som ankom San Nicolas dro kirkestaben også på skipsbesøk i hovedstaden Oranjestad. Sykebesøk var en annen viktig oppgave, ettersom mange av sjøfolkene ble rammet av tropesykdommer og arbeidsulykker på de store tankskipene.

Del

Fra tank til cruise

I første halvdel av 1960-årene førte endringer i skipsfarten til nedgang i skipsanløp og besøkstall ved sjømannskirken på Aruba. Oljetankbåtene var blitt større og pumpekapasiteten bedre, og det var dermed færre skip som gikk i tankfart. Rasjonalisering i næringen førte samtidig til at mange skip kuttet betydelig i besetningen. Til tross for nedgangen i skipsanløp og færre besøkende fikk sjømannskirken på Aruba i 1965 sin første prest. Sjømannskirkens virksomhet på øya hadde siden etableringen nesten 20 år tidligere vært drevet av lekbestyrere. Men fra slutten av 1960-årene lå nedleggelse i luften for sjømannskirken på Aruba. Utsiktene for norsk skipsfart på Aruba var usikre. Det ble likevel videre drift, men med redusert bemanning. Husmorstillingen ble inndradd, og prestestillingen igjen erstattet av en bestyrerstilling.

Fra 1974 gikk anløpene av konvensjonelle tankskip sterkt tilbake, ettersom den internasjonale oljekrisen rammet norsk tankfart hardt. Tilbakegangen i tankfarten på Aruba ble delvis erstattet med en økning i stykkgods, container- og cruiseskip, og rundt 250 skandinaviske skip anløp fremdeles øya hvert år. De fleste av disse skipene gikk imidlertid også inn til havn på naboøya Curaçao hvor der også var sjømannskirke. Samtidig forskjøv trafikken seg mer og mer fra San Nicolas, der sjømannskirken lå, til hovedstaden Oranjestad. Ettersom mesteparten av skipene hadde liggetid på under et døgn, var det få som hadde anledning til å ta den to mil lange turen fra Oranjestad til sjømannskirken.

I 1975 hadde sjømannskirken på Aruba kun 3038 besøkende. I 1976 ble det derfor vedtatt at virksomheten på Aruba skulle legges ned, og at havnene, i den grad det var påkrevd, skulle betjenes fra sjømannskirken på Curaçao.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 12–13/1949
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981
  • Venezuela – næringsliv, www.snl.no [lesedato 28.6.2013]
Del
Del