Sjømannskirken iDurban

Sjømannskirkens historie i Durban er på mange måter unik.

Organisasjonen tok opp arbeid i byen tidlig på 1900-tallet, og virksomheten i Durban ble den eneste Sjømannskirken har hatt i Afrika over lengre tid. Virksomheten i Durban fikk en over 80 år lange historie som var et norsk koloniprosjekt og som er tett knyttet til norsk misjons- og hvalfangsthistorie. Virksomheten i Durban blei stor grad gjenstand for oppmerksomhet hjemme i Norge, ettersom tilstedeværelsen i Sør-Afrika i 1970- og 1980-årene plasserte kirken midt i den politiske diskusjonen rundt Apartheid-regimet. Da driften ble lagt ned i 1986 ble særlig salget av kirken gjenstand for kontroverser.

Bakgrunnen for Sjømannskirkens etablering i Durban var at nordmenn i kjølvannet av den britiske koloniseringen begynte å bosette seg i området i siste halvdel av 1800-tallet. Antallet fastboende økte stadig, og i 1880 etablerte de norske immigrantene en egen menighet i Durban som ble kjent som Den norsk lutherske kirke. Menigheten bestod av norske kolonister, misjonærer, sjømenn og håndverkere. I 1892 fikk menigheten bygget en egen kirke med hjelp fra Det norske misjonsselskap. Sjømannskirken bidro også med midler til byggingen, mot at menighetspresten lovet å holde julefester for norske sjømenn og besøke skandinaviske skip som anløp Durban.

Den første sjømannspresten

Etter noen år ble det klart at den norske menigheten ønsket seg større frihet, og i 1897 diskuterte de mulighetene for å bryte båndene med Det norske misjonsselskap. De ønsket å organisere seg som en selvstendig menighet med en formell tilknytting til Sjømannskirken. Menigheten fikk positiv respons fra Sjømannskirken på forespørselen, og i 1901 kom tidligere sjømannsprest i Rio De Janeiro, Odmund Amdalsrud, til Durban for å utrede mulighetene for at organisasjonen kunne etablere seg på fast basis i byen. Det resulterte i at Sjømannskirken i 1907 åpnet et leseværelse i Durban, og i 1912 ble tidligere kaptein E. Salvesen tilsatt som assistent ved stasjonen. Som tidligere sjømann var Salvesen svært populær blant sjømennene, og arbeidet aktivt for deres velferd.

Da assistent Salvesen døde i 1922, omtrent samtidig som presten til den norske menigheten forlot stillingen sin i Durban, søkte menigheten igjen til Sjømannskirken. Det ble laget en avtale der Sjømannskirken skulle stå for prest dersom menigheten sørget for et årlig bidrag til prestelønnen. I 1923 startet den første sjømannspresten sitt arbeid i Durban, og løsningen med en sjømannsprest i Durban med ansvar for både sjøfolk og den lokale menigheten varte helt frem til 1960-årene. 

Del

Hvalfangstboom og en ny bølge nordmenn

Timingen til Sjømannskirken kunne ikke vært bedre. Året etter at leseværelset i Durban åpnet dørene, nemlig 1908, regnes som startskuddet på den norske hvalfangstboomen i Afrika. Fra Mosambik i øst til Kongo i vest var nordmenn engasjert i hvalfangst. Da fangsten i Sør-Afrika fikk et kraftig oppsving i 1920-årene, kom det på ny en større gruppe nordmenn til Durban. Sjømannspresten i Durban på den tiden, Ernst Hallen, forklarte det hele med de norske sjømennenes overlegne ferdigheter:

De er en pryd for vår norske sjømannstand disse unge menn fra Tønsberg og Sandefjordskanter. Det har gjentagende gange været forsøkt å bruke andre nasjoners sjømenn til hvalfangere her, og spesielt har man her i Syd-Afrika kjempet for å sikre sine egne folk denne lønnede bedrift, men det har alltid vist sig at der må nordmenn til om det skal bli til noe.

ERNST HALLEN, SJØMANNSPREST I DURBAN NORDISK KIRKELIV UNDER SYDKORSET, 1930

Antallet nordmenn i Durban vokste så mye at det sjelden var plass til alle som ønsket å delta på Sjømannskirkens tilstelninger på leseværelset. I 1927 ble det derfor bygget nytt lokale, men på åpningsdagen var også dette så fullt at en måtte åpne dørene inn til prestens private bolig for å få plass til alle – til tross for at det ikke lå et eneste norsk skip i havn den dagen. Trolig bodde det ca. 1500 nordmenn i Sør-Afrika i perioden 1910–1930.

Del

Fortsatt satsing på Durban

Samarbeidet med Den norske lutherske menigheten varte helt til menigheten sa opp avtalen med Sjømannskirken i 1962. Sjømannskirken vurderte da om de skulle anskaffe eget kirkelokale, eller legge ned stasjonen i Durban. De vedtok til slutt å fortsette driften, og i 1965 ble det bestemt at en skulle bygge egen sjømannskirke med leseværelse i byen. Den nye kirken stod ferdig i 1967.

De kommende årene var sjømannskirken i Durban preget av et yrende liv. Mellom 1967–1975 var Suezkanalen i Egypt stengt, noe som gjorde at skipsfarten rundt Sør-Afrika tok seg kraftig opp, noe som også gjaldt norske skip. Med rundt 300 norske skipsanløp i året var det nok å gjøre for staben på sjømannskirken.

Del

Kontroversiell drift

I Sør-Afrika ble det utover 1970-årene stadig flere motsetninger mellom Apartheid-regimet og landets majoritetsbefolkning. Den betente konflikten gjennomsyret samfunnet, og tiltrakk seg verdenspressens oppmerksomhet. Også i Norge var regimet i søkelyset, og i media ble det stilt spørsmålstegn ved at Sjømannskirken skulle drive i et land med et slikt politisk system.

Motstandere av Apartheid i Sør-Afrika oppfordret i 1980-årene til å stoppe oljehandelen med landet. Norske tankere var involvert i denne handelen, og på et tidspunkt ville media i Norge ha tilgang til Sjømannskirkens papirer for å se hvilke norske skip som deltok i oljehandelen. Da Sjømannskirken nektet dette, ble de beskyldt både for å beskytte norske redere og for å støtte Apartheid.

Sjømannskirken havnet dermed i et dilemma. Kirken hadde alltid forsøkt å være politisk uavhengig, men det viste seg å være umulig slik situasjonen var i Sør-Afrika. Det var derimot ikke aktuelt for Sjømannskirken å trekke seg ut av landet på politisk grunnlag, ei heller å gi ut interne dokumenter. Sjømannskirkens misjon var å ta vare på norske sjømenn uansett hvor de kom i land. Så lenge det var sjømenn i Sør-Afrika ønsket organisasjonen å fortsette arbeidet i Durban.

Men denne situasjonen kom da også til å endre seg. Den norske tankskipnæringen gikk som følge av den internasjonale skipsfartskrisen som brøt ut i årsskiftet 1973–1974 inn i en alvorlig nedgangsperiode, og anløpene av norske tankskip på Sør-Afrika minket derfor drastisk mot midten av 1980-årene. I 1986 anløp kun femti norske skip, og med så få sjøfolk i havn var Sjømannskirkens dager i Durban var talte.

Del

Salget av kirken

Selv om Sjømannskirkens arbeid i Sør-Afrika var over, fortsatte kontroversene. Da Sjømannskirken skulle selge kirken i Durban, trodde mange at den lokale St. Michael-menigheten skulle få kjøpe den. St. Michael var den eneste protestantiske menigheten for både svarte og hvite i Sør-Afrika på dette tidspunktet, og hadde tidligere fått bruke Sjømannskirkens lokaler til gudstjenestene sine – til tross for at det var svært upopulært blant enkelte av menighetens medlemmer. Å la St. Michael menigheten bruke lokalene sine ble tolket som en politisk erklæring fra Sjømannskirkens side, og da kirken så skulle selges var det sterke krefter som ville hindre St. Michael-menigheten å kjøpe den.

Slik gikk det da heller ikke. Kirken ble solgt til den lokale døveforeningenNatal Association for the Deaf. Sjømannskirken høstet kraftig kritikk for salget, og tidligere prest i Durban, Jostein Nesvåg, har kalt salget for den største skamplett i norsk kirkehistorie. Han mente at Sjømannskirken hadde latt seg presse av lokale Apartheidsympatisører. Biskop Andreas Aarflot kalte episoden en skandale for hele Den norske kirke.

Sjømannskirken på sin side mente at de ikke hadde mottatt noe bud fra St. Michael-menigheten, og at kirken ble solgt til den eneste villige kjøperen. Det ble poengtert at Sjømannskirken ikke hadde latt seg presse, og at det ikke fantes noe motvilje fra organisasjonens side mot å la St. Michael-menigheten kjøpe kirken. Salget av sjømannskirken i Durban forble et omdiskutert tema.

Del

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • «Beretning om ‹Debora-ekspedisjonens› færd til Sör-Afrika slik som sjömannen James oplevet den», Norwegian emigration – The Debora Expedition. A Norwegian Colonisation Undertaking», www.salbu.co.za [lesedato 27.7.2013]
  • Ernst Hallen: Nordisk kirkeliv under sydkorset. Durban 1930
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Heidi Marie Lindekleiv: «Salg av Durban-kirke en skamplett», Vårt Land, vl.no, publisert 3.5.2008 [lesedato 27.7.2013]
  • Yngve Nedrebø: «Et overblikk over norsk utvandringshistorie», Digitalarkivet, digitalarkivet.uib.no, [lesedato 27.7.2013]
  • Sjømannskirkens årbøker 1955–1969
  • Njord V. Svendsen: «Den siste hvalfanger», Bergens Tidende 24.02.2007

Del

Bare måneder etter at stasjonen åpnet ble det klart at den gamle kirken var for liten, og en gruppe fastboende norske kvinner startet derfor kvinneforeningen St. Olav’s Club for å samle inn penger til byggingen av en ny sjømannskirke.

I 1945 fikk en kjøp tomt i South Beacon Street, og frivillige sjøfolk og fastboende nordmenn bidro med pengeinnsamling og dugnad. Og 1. april 1951 kunne organisasjonens generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen vigsle den nye sjømannskirken i San Pedro. Den nye kirken lå like ved havnen, og de norske skipene som ankom eller forlot havnen ble hilst med nasjonalsangen spilt over de kraftige høyttalerne på kirketaket.

Den nye kirken ble i stor grad en skandinavisk kirke. I 1952 ble det opprettet et samarbeid med Svenska kyrkan i utlandet, som siden den gang har hatt ansatte ved kirken. Kirken fikk dermed også en svensk menighet. I begynnelsen av 1990-årene startet sjømannskirken også samarbeid med Den færøyske Sjømannsmisjon.

Del