Sjømannskirken iGenova

Etter andre verdenskrig økte norsk skipsfart på den italienske havnebyen Genova betraktelig, og Sjømannskirken etablerte seg derfor her i 1947.

En høstdag i 1947 satt en nordmann i døråpningen på en godsvogn på vei fra Traurin til Genova nord i Italia, og gjorde seg sine første betraktninger om byen og landet han nå skulle begynne å jobbe i. «Nedfarten til Genua og sjøen var imponerende. Bra skarp helning var det, og gjennom et utall av tunneler bar det. Vi hadde en følelse av at lokomotivføreren var i det humør at nå skulle vi skynde oss, for i rasende fart gikk det – i alle fall føltes det slik for oss i godsvognene som humpet og skumpet, og gjorde oss helt døve under larmen gjennom tunnelene.» (Bud & Hilsen nr. 9/1947). Mannen var Conrad Vogt-Svendsen, Sjømannskirkens første prest i Genova.

Under andre verdenskrig hadde Italia mistet store deler av sin egen flåte, og norske og svenske skip fikk dermed muligheten til å konkurrere om skipsfarten i Middelhavet. Året før Sjømannskirken kom til Genova var det rundt 100 norske skipsanløp på havnebyen, og enda flere svenske. De kommende årene fortsatte den norske skipstrafikken på Genova å øke. De norske skipene var involvert både i linjefart og trampfart, og fem mil utenfor Genova losset også norske tankbåter i Savona – en viktig havn for jernindustrien i Italia i 1950– og 1960-årene.

Genova-seilerne

Sjømannskirkens ønske om å etablere seg i Genova hadde ikke bare bakgrunn i økningen av norsk skipsfart på havnen. I byen fantes det også mange norske sjøfolk uten arbeid. Og da sjømannsprest Vogt-Svendsen ankom i 1947, fikk han klar beskjed av de svenske og norske konsulene om hva som måtte tas tak i: «Først og fremst mente de begge at der må ordnes opp med bomsen som går her. Fiske dem opp og se å få sendt dem hjem,» fikk sjømannspresten fortalt. (Bud & Hilsen nr. 9/1947) «Genova-seilere» ble et uttrykk nettopp for slike «bomser» – sjømenn som ble gående på land uten arbeid, ofte på grunn av rusmisbruk.

Sjømannskirkens arbeid i Genova fikk dermed fra første stund karakter av sosialarbeid, påvirket av en nær kontakt med de såkalte Genova-seilerne av den hardbarkede typen som burde gå med «‘Vokt Dem for hunden’ skilt rundt halsen – som sjelden eller aldri har satt sine ben i en sjømannskirke, og ikke tenker å gjøre det heller. Og hvis store glede er å kunne skjelle ut en prest all heder og ære fra. (Sjømannskirkens årbok 1950). Og ved sjømannskirken gikk en aktivt og oppsøkende ut for få disse på rett kjøl igjen:

For de karaktersvake sjøfolk er Italia kanskje enda mer enn Frankrike et farlig land. Det er så altfor lett å få drikkevarer, og så altfor lett å leve uten for stor bekymring for morgendagen. Derfor blir bomseplagen så merkbar…. Så er det godt å vite at man tjener en Herre som ikke har glemt en eneste en av dem, og så får da kirkens tjenere finne veien også inn i trange bakgater, tredjeklasses sjapper, en ensom garasje eller trappeoppgang, for å finne en skandinav som trenger hjelp.
SJØMANNSKIRKENS ÅRBØKER 1955–1969

Del

Marmorkirken - Sjømannskirkens vakreste eiendom

Det ble i første omgang vanskelig for Sjømannskirken å få tak i et egnet lokale for virksomheten i Genova. På grunn av store krigsskader på byens bygninger var det boligmangel i årene like etter andre verdenskrig. Den første tiden ble gudstjenestene derfor holdt om bord i ulike båter, og sjømannskirkens aller første fest på et meieriutsalg i det som var kjent for å være svartebørsgaten i byen.

I 1948 lyktes det endelig å få kjøpt et hus i Via San Luca d'Albaro 2. Og i den nye sjømannskirken var det plass til både kapell, leseværelse, kontor, preste-, assistent- og vaktmester-bolig. Her var også takterrasse på 150 kvadratmeter, og ikke minst hage på ett mål. Huset var kledd i marmor, og fikk dermed tilnavnet marmorkirken. Den ble både av sjømenn og internt i organisasjonen lenge regnet som den vakreste av de norske sjømannskirkene.

Som en av de største havnebyene i Middelhavsområdet var Genova preget av en betydelig norsk skipsfart gjennom 1950- og 1960-årene. Mellom 300–400 nordmenn kunne befinne seg i Genova på samme tid. Og sjømannskirken var godt besøkt, til tross for at den lå et stykke fra havnen. I 1970-årene endret imidlertid forholdene seg. Havnen i Genova var i ferd med å tape konkurransen om skipstrafikken mot andre havner i Middelhavet. Og da Suez-kanalen ble stengt i 1967 som følge av seksdagerskrigen, førte dette til en omlegging av trafikken som tidligere hadde gått fra Europa gjennom Middelhavet til Østen. Selv etter gjenåpningen av kanalen klarte ikke Genova å vinne tilbake posisjonen sin som havneby. I 1981 var det så få norske anløp igjen i Genova at Sjømannskirken bestemte seg for å legge ned, og Marmorkirken ble solgt. 

Del

Film: Frivakt i Genova

Del

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 9/1947; nr. 10/1947; nr. 15/1948
  • Sjømannskirkens årbok 1950
  • Sjømannskirkens årbøker 1955–1969
  • Heftet «Våre stasjoner 1». Den norske Sjømannsmisjon 1980

Del
Del