Sjømannskirken iRouen

Sjømannskirken etablerte seg i Rouen i 1889, og ønsket skandinaviske sjøfolk velkommen i havn i over 60 år.

Helt siden Sjømannskirken etablerte seg i Le Havre i 1872 ble også Rouen besøkt av sjømannspresten når det var mange norske skip i havn. I 1889 åpnet organisasjonen også sjømannskirke i Rouen – som bistasjon til kirken i Le Havre. I 1892 ble det ansatt en assistent som skulle betjene stasjonen på permanent basis, og i 1903 kunne de åpne et lite leseværelse og kapell i Rue de Buffon nr. 2. 

Rouen blir hovedstasjon for de franske havner

På slutten av 1800-tallet ble Seinen mudret opp slik at større skip kunne gå opp elven til Rouen. Og på begynnelsen av 1900-tallet hadde skipstrafikken forskjøvet seg så mye at det nå var flere skandinaviske skip i Rouen enn i Le Havre. I 1911 ankom over 500 skandinaviske skip Rouen, og over 200 av disse var norske. På grunn av endringen i skipstrafikken fant Sjømannskirken det i 1912 mer hensiktsmessig å gjøre Rouen om til hovedstasjon for området, og flytte sjømannspresten hit. Le Havre ble omgjort til bistasjon.

I 1919 ble en egen eiendom innkjøpt, og i 1926 stod en nybygget sjømannskirke ferdig. Den nye kirken var en minnekirke over norske sjøfolk som omkom under første verdenskrig. Ved minnekirkens 10-årsjubileum ble den oppkalt etter Olav den hellige.

Del

Verdenskriger og krisetid

Første verdenskrig førte meg seg en betydelig økning i skipstrafikken på Rouen. I 1916 meldte for eksempel sjømannspresten om at over 1000 skandinaviske skip ankom Rouen og andre nærliggende havner. Frankrike hadde et stort behov for engelsk kull under krigen, og mange nøytrale, norske skip fikk de farefulle oppdragene med å frakte kullet til franske havner.

Om de norske skipene klarte å unngå både minefelt og torpederinger og legge til kai i Rouen, kunne sjøfolkene finne et kort pusterom på sjømannskirken – før neste oppdrag kalte. Og til tross for at krigsbestemmelser gjorde det vanskelig for sjøfolk å få tillatelse til å komme i land i denne perioden, var leseværelset i Rouen godt besøkt. I 1916 fant over 8000 veien hit, og spesielt ble det populært da sjømannskirken begynte å arrangere «festlig aften» hver tirsdag.

I mellomkrigstiden førte økonomiske krisetider til at mange norske sjømenn ble gående i Rouen i uker og måneder og vente på hyre. Kontanter og kreditt ble oppbrukt, og leveforholdene ble etter hvert kritiske. I begynnelsen av 1930-årene var nøden blant sjøfolkene så stor, at sjømannskirken i Rouen måtte yte krisehjelp blant annet gjennom servering av mat.

Under andre verdenskrig måtte sjømannspresten flykte fra Rouen til Paris, og kunne ikke kom ikke tilbake før krigens slutt.

Del

Nedgang i skandinavisk skipstrafikk og nedleggelse

Sjømannskirken i Rouen ble nedlagt i 1954 på grunn av sviktende skipstrafikk. I 1960 fikk den svenske sjømannskirken overta bruksretten til kirken, og deretter overtok den finske sjømannskirken driften. I perioden 1975–1979 hadde Sjømannskirken en norsk assistent ved den finske sjømannskirken i Rouen.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 10 og 11/1889; nr. 13&14/1912; nr. 7&8/1916; nr. 17/1926
  • Vilhelm Vilhelmsen: Den norske sjømannsmisjon i 75 år, 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre, Bergen 1939
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954
Del

Del