Sjømannskirken iShanghai

Historien om sjømannskirken i Shanghai er historien som aldri ble. Det som skulle være Sjømannskirkens storsatsing i Det fjerne østen strandet gang på gang.

De store havnene i Asia hadde lenge vært på Sjømannskirkens radar, og organisasjonen gjorde for første gang et forsøk på å etablere seg i asiatiske farvann i 1905. Det var på den tiden et stort oppsving i norsk skipsfart i Øst-Asia. Allerede fra 1890-årene hadde norske redere vist stor interesse for de asiatiske skipsfartsmarkedene, og rundt 1900 hadde norske skip en dominerende posisjon innenfor enkelte trader – blant annet den kinesiske kystfarten.

Første forsøk

Ved hjelp av ildsjelen G. B. Gregersen, som tidligere hadde vært styrmann, startet Sjømannskirken opp prøvevirksomhet i Shanghai i 1905. Gregersen ble ansatt som assistent og leseværelset han åpnet ble godt mottatt av de skandinaviske sjøfolkene i havnene. Men høykonjunkturen varte ikke. Da de nordlige havnene frøs til for vinteren i 1906, og farten på Shanghai dermed gikk kraftig ned, flyttet Gregersen virksomheten sørover til Hong Kong. I 1907 kom ordren fra Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen om å legge ned virksomheten også der. Det var rett og slett for få skandinaviske sjøfolk som kom i havn til å rettferdiggjøre den store investeringen det var å opprettholde arbeidet i et så fjernt himmelstrøk.

Del

Andre forsøk

Selv om Sjømannskirken hadde gode grunner til å avvikle prøvevirksomheten langs Kinakysten i 1907, tok det ikke lang tid før hovedkontoret mottok henvendelser om å gjenoppta arbeidet i disse fjerne farvannene. Forespørsler om å gjøre noe for sjøfolkene i Østen kom både fra offentlige myndigheter og fra sjøfolk og deres pårørende.

Selv om den norske skipsfarten i østasiatiske farvann fikk seg en knekk i 1907, tok den seg snart opp igjen. Både Shanghai og Hong Kong hørte til verdens største havnebyer, og de skandinaviske sjøfolkene som kom til disse havnene hadde få velferdstilbud. De var henvist til seg selv, eller til de engelske sjømannsmisjonene som knapt hadde kapasitet til å ta i mot de mange britiske sjømennene. Men før Sjømannskirken kunne satse på nytt i Asia så administrasjonen seg nødt til å sikre finansiell drahjelp utenfra. Ledelsen arbeidet i det stille med saken, og i det første nummeret av Bud & Hilsen i 1933 ble det annonsert at organisasjonen – takket være støtte fra Norges rederiforbund og en testamentarisk gave – denne gangen for alvor skulle utvide virksomheten til Det fjerne Østen. Valget falt igjen på Shanghai der den legendariske sjømannspresten Johan Nielsen i 1933 åpnet dørene for skandinaviske sjøfolk i Yantzepoo Road.

Men arbeidet ble avbrutt av andre verdenskrig. Allerede etter fire år måtte sjømannspresten stenge ned lokalene og rømme byen – den japanske invasjonen i 1937 gjorde det umulig å fortsette virksomheten blant sjøfolkene i Shanghai. I påvente av å kunne returnere til byen opprettet Sjømannskirken en stasjon i Hong Kong, der nye lokaler ble innvidd 17. mai 1938.

Del

Tredje forsøk

I 1946 kom Johan Nielsen tilbake til Shanghai, men forholdene var vanskelige, og i 1947 flyttet han tilbake til Hong Kong og fortsatte arbeidet der.

Del

Kilder

Skrevet av Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 4/1906; nr. 1 & 2/1907; nr. 9/1907
  • Ingard Henriksen: Sjømannspresten Johan Nielsen. Den norske Sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
Del
Del