Ludviks dilemma

Én kveld, én feil. Halvveis i bachelorstudiet i USA sto Ludvik Fjeld plutselig overfor et vanskelig valg: Bli værende eller reise hjem?

Ludvik Fjeld sitter i leiligheten sin i West Lafayette, Indiana, 6592 kilometer hjemmefra.

Fortsatt er det et par uker til den høytidelige vitnemålsutdelingen ved Purdue University, beviset på fire år med studier i luftfartsteknologi.

– Jeg har aldri angret på at jeg reiste til USA, men akkurat nå gleder jeg meg mest til å komme hjem, sier han og smiler.

Bak smilet skjuler det seg også en uro og bekymring. Et øyeblikks feilvurdering etter en kveld på byen fikk store konsekvenser for ingeniørstudenten.

Siden 2023 har besøkene i Sjømannskirken i Houston vært det nærmeste Ludvik har kommet Norge.

Trangt nåløye. Purdue University har over 45 000 studenter. Blant dem er 12 000 internasjonale studenter fra 140 land. Ludvik er én av tre fra Norge.

– Det var en veldig krevende og omfattende søknadsprosess, så jeg var veldig stolt og glad da jeg fikk beskjed om at jeg hadde kommet gjennom nåløyet, sier Ludvik.

Skolen regnes som et av de mest prestisjetunge forskningsuniversitetene i USA. Neil Armstrong,

det første mennesket på månen, står på listen over tidligere studenter. Men det var ikke drømmen om verdensrommet, som gjorde at Ludvik pakket «Amerikakofferten» en sensommerdag i 2021.

– Jeg er mer interessert i forskning og design av fartøy som flyr innenfor jordens atmosfære. Jeg trives best med begge beina på bakken. Riktignok tok jeg privatflysertifikat før jeg flyttet til USA, men jeg har egentlig flyskrekk.

Ludvik skryter av undervisningsopplegget ved Purdue og fordelene ved det amerikanske skolesystemet.

Han forteller om sitt nesten religiøse forhold til basketball, om «tailgate parties», og om stemningen på arenaen når «The Boilermakers» spiller sine hjemmekamper. Denne reportasjen handler ikke om det, men om en hendelse Ludvik gjerne skulle vært foruten. En hendelse han har lagt bak seg, men som vil følge ham resten av livet.

– Jeg mener det er viktig å være åpen om det som er vanskelig. Da alt sto på som verst, følte jeg meg veldig alene. Men jeg er neppe den første eller siste som har opplevd å havne i en slik situasjon.

Stoppet av politiet. Vi skrur tiden tilbake til 3. november 2023: Ludvik er på byen sammen med flere andre medstudenter. De drikker, danser og har det gøy. Ludvik har nettopp fylt 21 år og er endelig gammel nok til å gå på bar og kjøpe alkohol i USA.

På vei hjem til leiligheten bestemmer Ludvik seg for å leie en el-sparkesykkel. Etter et par hundre meter skjønner han at det er en dårlig idé. Han parkerer sykkelen i veikanten og tar beina fatt.

Like etterpå blir han stoppet av politiet.

Ludvik får ikke legge seg i sin egen seng den natten. I stedet må han bli med til den lokale politistasjonen i West Lafayette. Han blir siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand.

Når Ludvik løslates ni timer senere, kverner spørsmålene rundt i hodet hans:

Må jeg i fengsel? Blir jeg utvist fra universitetet? Blir jeg kastet ut av USA?

Ludvik er fortvilet, redd og rådvill.

– Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake til leiligheten, var å søke etter svar på nettet. Jeg leste at internasjonale studenter som blir arrestert for promillekjøring i USA, får visumet sitt automatisk inndratt. Det har ingenting å si om du har kjørt elsparkesykkel, bil eller buss.

I rettsmøtet noen uker senere dømmes Ludvik til 60 dagers betinget fengsel med 12 måneders prøvetid, og en bot på 500 dollar.

– Jeg slapp å sone i fengsel og måtte heller ikke betale boten, men jeg kunne ikke drikke eller eie alkohol i ett år. I tillegg måtte jeg delta på et tredagers rehabiliteringsprogram, sier han.

Ludvik blir også innkalt til et møte med universitetet.

– Jeg prøvde ikke å bortforklare det som hadde skjedd. Jeg hadde tatt et kjempedumt valg og måtte stå til ansvar for det. Universitetet satte meg på «disiplinær prøvetid» i ett semester. Det vil si at hvis jeg gjorde noe tilsvarende igjen, ville de vurdere å utvise meg fra skolen.

Bli eller dra? Selv om Ludvik var lettet over utfallet, gnaget uroen fortsatt: Var visumet hans kansellert?

Han kontaktet ANSA, Sjømannskirkens studentprest og det norske konsulatet i New York, men fikk ingen klare svar.

– Det virket som om det var første gang de hadde hørt om en slik sak, sier Ludvik.

Til slutt sendte han en e-post til den amerikanske ambassaden i Oslo. Etter mye fram og tilbake kom beskjeden om at de ikke kunne avklare visumstatusen hans før ny søknad var sendt og et personlig oppmøte gjennomført.

– Hvis jeg dro hjem midt i semesteret og ikke fikk fornyet visumet, risikerte jeg å miste hele bachelorgraden min. Da ville årene ved universitetet vært bortkastet. Men på nettet sto det at jeg hadde lovlig opphold i USA, så lenge jeg var fulltidsstudent med gyldig skoledokument. Det var først ved ny innreise at jeg ville få problemer, hvis visumet var inndratt.

Ludvik sto overfor et vanskelig dilemma. Skulle han ta første fly tilbake til Norge og søke nytt visum med en prikk på rullebladet, eller bli værende i USA og fullføre graden, uten mulighet til å reise hjem før sommeren 2025?

Han valgte det siste.

Hjemlengsel og avstand. I begynnelsen trodde Ludvik at alt kom til å gå fint. Han trivdes med studiene, hadde amerikansk kjæreste og gode venner rundt seg. Men etter hvert som han innså at han verken kunne reise hjem til Norge på ferie, eller være der hvis noe skjedde med familien, ble det tungt.

– Foreldrene mine har vært veldig støttende og forståelsesfulle. Jeg ringer dem én gang i uken. De har vært gode å prate med om alt som skjer og har skjedd. De har til og med kommet til USA og feiret jul sammen med meg. Det har betydd mye. For dem går det greit med lange flyturer, men besteforeldrene mine klarer det ikke lenger, sier Ludvik.

Månedene gikk og hjemlengselen vokste. Mens de norske romkameratene dro hjem på ferie, måtte Ludvik bli igjen i West Lafayette. Han måtte si fra seg en spennende sommerjobb i Forsvaret og avlyse den planlagte Oslo-turen med kjæresten.

– Men høstsemesteret i fjor var verst. Bestefaren min døde, og jeg fikk ikke reist hjem for å ta farvel. I stedet satt jeg alene i leiligheten min og fulgte begravelsen på Zoom. Det var helt forferdelig, sier han.

Et lite stykke Norge. Ludvik hadde møtt kjæresten sin ved Purdue, men hun hadde flyttet sørover til Texas for å fortsette studiene der. Da han skulle besøke henne for første gang, foreslo han at de kunne ta en tur innom Sjømannskirken i Houston.

– Jeg hadde googlet at de hadde en liten butikk der. Når vi ikke kunne reise til Norge, så kunne jeg i det minste gi henne en smak av norsk kultur, sier han og smiler.

– Jeg ville at hun skulle prøve brunost.

Kjæresten var skeptisk til kirkebesøket.

– Det var vanskelig å forklare en amerikaner hva en norsk sjømannskirke er, så jeg måtte overtale henne. Jeg var litt spent selv, for jeg hadde heller aldri vært i en sjømannskirke før.

Men besøket ga mersmak.

– Det var helt fantastisk. Vi fikk en veldig god følelse med én gang vi kom på innsiden av dørene. Det første jeg så var et bilde av kong Harald og dronning Sonja, en gjestebok og norske flagg. Og butikken, med brunost, sjokolade og alle de andre norske matvarene som jeg hadde savnet. Sjømannsprest Line Kvalvaag tok imot oss med åpne armer. Vi fikk kransekake og saft, og kjæresten min måtte prøve alle slags hjemmebakte julekaker, ler Ludvik.

Han satte stor pris på at sjømannspresten hadde tid til å prate med dem.

– Vi snakket lenge om kulturforskjeller og hvordan det er å være norsk i USA. I tillegg fikk Line hele historien om elsparkesykkel-turen, visumproblemene og sorgen over å ikke kunne reise hjem til familien i Norge. Det var veldig godt å dele mine opplevelser med en som forstår både den norske og amerikanske måten å tenke på.

Selv om Ludvik ikke beskriver seg selv som religiøs, har han ingenting imot kirken.

– Hvis jeg hadde studert i nærheten av en sjømannskirke, ville jeg nok gått dit hver helg. Neste gang jeg er i Houston skal jeg innom en lørdag. Jeg savner så å spise grøt.

Uro og glede. Da 2024 ble 2025 begynte Ludvik å telle dager til hjemreisen. Etter fire lærerike år med oppturer og nedturer, var han snart i mål. Men usikkerheten rundt President Trump sin nye og strenge immigrasjonspolitikk dempet gleden og økte frykten.

Utover våren mistet mange utenlandske statsborgere studentstatusen sin uten forvarsel og ble utvist. Hvis Ludvik ble erklært «illegal» i USA, måtte også han forlate landet umiddelbart.

Det skjedde heldigvis ikke. 16. mai kunne Ludvik stolt og glad ikle seg svart kappe og hatt og motta vitnemålet fra Purdue University.

Tre dager etter «graduation»-seremonien satte han seg på flyet hjem til Norge – for første gang på to år.

– Planen er å returnere til USA i august. Jeg har fått tilbud om en master ved Purdue, men først må jeg søke nytt visum ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Hvis ikke det går i orden, har jeg lagt en «plan B» her i Norge, sier Ludvik Fjeld og smiler lettet.

*Denne reportasjen er hentet fra Hjem 2/25