Mot alle odds

– Hvis ikke Sjømannskirken hadde kommet på banen, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag, sier Hege-Kristin Hammer (27). Hun ønsker å dele sin hostorie for å hjelpe andre som har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep.

Tekst: Inge Mørland | Foto: Kai Flatekvål

Hege-Kristin Hammer vokste opp med en alkoholisert og psykisk syk mor. Hun var bare ni år gammel da moren tok henne ut av skolen i Norge og flyttet til Spania.

Nylig fortalte Hege-Kristin sin hjerteskjærende historie på TV 2 om en hverdag på Gran Canaria preget av uforutsigbarhet, kaos og frykt.

– Hvilke reaksjoner har du fått etter du sto fram på TV 2?

– Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Én melding jeg satte ekstra stor pris på, var fra en eldre mann som hadde holdt på sin hemmelighet i 40 år før han turte å dele. Det at jeg valgte å stå fram, som ung, traff ham midt i hjertet.

– Hvorfor vil du dele din historie?

– Jeg ønsker å gi et ansikt og et navn til dem som har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Jeg vet at mange barn og voksne bærer på en historie som ikke trenger å være skjult. Det skal ikke være hemmelig å ha opplevd noe vondt. Det skal deles. Du må ikke nødvendigvis si det til mamma eller pappa, men si det til en du er trygg på. Det er ikke du som har gjort noe galt.

Overlatt til seg selv

– Hvordan var hverdagen i Norge før dere flyttet til Spania?

– Ikke bra. Mamma var jevnlig ute på byen for å drikke, og menn kom rekende inn og ut av leiligheten vår. Det var sjeldent mat å få, og klærne mine var skitne og altfor små. Mamma fortalte meg aldri at jeg måtte pusse tennene eller dusje. På skolen slet jeg med lærevansker, og jeg skilte meg nok ut i forhold til de andre barna i klassen.

– Var det ingen som reagerte?

– Barnevernet visste om mammas langvarige historie med psykisk sykdom og alkoholisme. Men de mente tydeligvis at hun var frisk nok til å ta seg av meg. Stefaren min kjempet med nebb og klør for å forhindre mamma i å ta meg med til Spania, men til ingen nytte. Siden han ikke var min biologiske far, hadde han ingenting han skulle ha sagt.

– Hvordan ble livet da dere flyttet til Gran Canaria?

– Alt ble bare mye verre og vondere. Dagen før vi skulle dra fikk mamma beskjed om at jeg ikke hadde fått skoleplass, men det stoppet henne ikke fra å reise.

– Så mens andre barn var på skolen, var du sammen med din mor?

– Ja. Da opplevde jeg en ny side av mamma. Hun var full hele tiden. Hver dag fulgte jeg henne bort til Ancora Shopping Centre i Arguineguin. Mens mamma satt og drakk på stambaren sin, ble jeg overlatt til meg selv. Det var nok flere som lurte på hvorfor en liten jente surret rundt på kjøpesenteret store deler av dagen, men mamma var jo der. I baren. Det hendte jeg fikk en hamburger fra drikkevennene hennes, men som regel måtte jeg tigge penger til mat og klær selv.

– Hvor lenge pågikk dette?

– Jeg husker ikke, men det gikk nok flere måneder. Jeg har i ettertid blitt fortalt at jeg en kveld kom gråtkvalt til en bar i håp om å treffe Pia, ei av de norske damene jeg hadde blitt litt kjent med. Hun spurte meg hva som var galt, og da hadde jeg svart: «Det er en hemmelighet. Jeg får ikke lov til å fortelle det». Pia ga seg ikke: «Har en av mammas menn vært stygge mot deg?» Jeg svarte «ja». Jeg hadde ikke ord til å forklare hva jeg hadde opplevd.

Varslet Sjømannskirken

Etter denne hendelsen, meldte Pia ifra til Sjømannskirken på Gran Canaria. Diakonen tok straks kontakt med moren til Hege-Kristin.

– Hva skjedde etter at Sjømannskirken ble varslet?

– Mamma likte det ikke. Hun sa flere ganger: «Sjømannskirken følger med på oss» og «Kan de ikke bare la oss være i fred?». Mamma var veldig flink til å lyve. Hun fortalte alle at jeg var sosial og hadde mange venner. Men jeg hadde ingen venner og var stort sett alltid alene.

Mens Sjømannskirken prøvde å overtale moren til å reise tilbake til Norge, sørget de for å gi Hege-Kristin en mest mulig normal tilværelse. Hun fikk tildelt en «støttekontakt», Nina, som var russ på den lokale norske skolen.

– Jeg ble tatt med på båtturer, bading og andre aktiviteter egnet for barn. Det var helt fantastisk. Og jeg fikk være med på tidenes 17. mai-feiring. Russekortene jeg fikk det året, har jeg ennå.

– Men moren din ville ikke tilbake til Norge?

– Nei. Jeg husker mamma fortalte meg at de vil tvinge oss til å dra. Hun hadde ikke lyst, og når hun spurte om jeg ville hjem, svarte jeg det jeg trodde hun ønsket å høre. Jeg var lojal og ville ikke såre henne.

Men til slutt ga Sjømannskirken mamma et ultimatum: «Enten reiser dere hjem til det norske barnevernet, eller så involverer vi det spanske».

– Hva tenkte du da?

– Jeg jublet inni meg. Jeg ville jo hjem. Samtidig følte jeg at det aldri ble noe av. Mamma sa: «Vi drar tirsdag neste uke». Jeg ryddet rommet mitt og pakket kofferten, men da tirsdagen kom, skulle vi ikke flytte likevel. Da skulle vi reise om to uker. Og sånn holdt mamma på. Jeg gråt og var så skuffet og lei meg.

Enormt takknemlig

Da Hege-Kristin og moren omsider landet i Norge, ble de innlosjert på et hospits med tilsyn fra barnevernet. Men det tok ikke lang tid før moren igjen bestemte seg for å returnere til Spania. Denne gang uten datteren. Hege-Kristin ble plassert i et beredskapshjem, før hun etter hvert ble flyttet videre til et fosterhjem.

– Jeg er enormt takknemlig for at Pia og venninnen hennes grep inn og varslet Sjømannskirken. Hvis ikke Sjømannskirken hadde kommet på banen, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag. Det var på grunn av Sjømannskirken at vi måtte reise hjem til Norge, og uten den gode hjelpen jeg fikk fra dem ville jeg trolig blitt værende på Gran Canaria, og elendigheten ville aldri tatt slutt.